Dersom man kunne velge seg en favorittuke ut av alle ukene i året, da tror jeg at jeg ville valgt meg denne. Ingen storslått uke dette heller, ikke sånn egentlig. Likevel kjennes det som om det ene øyeblikket har overlappet det andre. Gubbens siste ferieuke, sånn offisielt, og akkurat nå, selv om det blir vemodig å høre vekkerklokken i morgen tidlig, så er jeg glad for at vi fikk så mye ut av den aller siste ferieuka sammen. Så avslappende at selv kroppsdeler tar en egen ferie…sjekk bildet under liksom…

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Mandag morgen hoppet vi inn i svigerfar sin bobil og satte kurs mot ubestemte besøksmål. Ingen planer, bare åpne muligheter og et lite kjøleskap fullt av knekkebrød og ferdig skivet brunost. (sistnevnte er unntakstilstand for måsafolket, og vi følte oss som rikfolk!) Føste stopp ble Gol, og et etterlengtet besøk hos min kusine, og tantegullene der. Ukas desidert fineste øyeblikk. Jeg ser de altfor sjelden, sånn er det med avstander, derfor var det ekstra herlig å kunne rufse de litt i luggen igjen. Oppleve de dagligdagse tingene som ikke er dagligdagse for meg. Sykle uten støttehjul, grave i sanda, skli på sklia, leke med ballonger. Nå skal det sies at onkel “Donny” (Ronny) var hakket mer populær en tante Janne, fordi han sitter med større kunskap om anleggsmaskiner, og hvilke lyder de lager, men jeg kosa meg okke som. Tantegull, ukas første, og beste øyeblikk.

Da vi stod på toppen av Vøringsfossen og sendte snap til podene hjemme, og fikk svar tilbake “Kos dere, gamlinger!” Jepp, for folk som kjører rundt i bobil og lar seg imponere av fjell, fjord og foss er i følge ungdommen gamlinger med slitasjegikt og kronisk forstoppelse. MEN, vi kosa vårs! Så kunne vi rusle rundt der, vi to gamlingene, og være stumme av beundring over naturkrefter som rennende vann i fritt fall. Har du fulgt med på snap og instagram har du og sikkert fått med deg at måsagubben var “gøyal” og dyttet litt frist på meg på kanten av stupet, og fikk tilnavnet Satan…et navn han har båret med stolthet hele uka. Kjært barn har mange navn i løpet av en ferie…Donny, Satan… Uansett, Vøringsfossen, og oss to, fint øyeblikk.

Å kjøre en hel dag, stoppe i busslommer og på utsiktsposter over vidda, smøre knekkebrød med ferdig skivet brunost, det er supert, men sånn utpå kveldinga første dagen var vi så himla fysne på et varmt måltid, og urutinerte som vi er, sånn bobil-messig, hadde vi ikke et lass kulinariske underverker i bilen. Gleden var derfor stor da vi parkerte for kvelden rett utenfor Eidfjord, midt mellom to fjell, sånn delvis i ingenmannsland, og fant ut at en bitteliten restaurant i det eneste huset vi kunne finne serverte middag. Hele to retter på menyen å velge mellom. Vi valgte kjøttkaker. Sitte der mellom bakkar og berg sent på kvelden, mens sola gikk ned et sted ute i fjorden, og spise kjøttkaker ved et rundt bord i en tilfeldig, men vakker hage. Det var et fint øyeblikk det! Sjelden har vel kjøttkaker smakt bedre.

Øyeblikket da vi egentlig var både stive. støle og trette, men ikke helt klare for å sove, til tross for at resten av campingturistene så ut til å gjøre akkurat det. Da vi ruslet ned til fjorden, og bare ble sittende skulder mot skulder, se utover vannet, og drikke kaffe fra termos. Det var et nydelig øyeblikk. Stillheten i tospann er fint, virkelig fint!

Hendelsen som allerede har fått eget innlegg her på bloggen. Altså, å si at det var et fint øyeblikk vil være å ta hardt i, men fyttirakker`n som vi har glist av det i etterkant. Da jeg tok en såkalt “multe-pause” bak en knaus i grøfta over fjellet, ble omringet av sauer mens jeg tissa en skvett i lyngen, og fotografert av en tysker med rallarhartt og bobil på størrelse med ytre Enebakk. Han fikk sjokk, jeg briljerte ikke akkurat med tysken jeg pugget så iherdig i niende klasse, og tyskeren stakkar, og sauene og forsåvidt, fikk antagligvis varige men… Dette til tross, og som jeg sa, vi har flira oss skakke mer enn en gang denne uka av akkurat den hendelsen, og latter er alltid fine øyeblikk.

Vi er ikke spesielt kultiverte, hverken gubben eller jeg. (Såpass har du nok allerede fått med deg!) Men denne uka har vi fått øynene opp for disse kulturskattene i form av stavkirker, som ligger spredt rundt en dårlig planlagt reiserute. Vi har stoppet ved mange, tatt oss god tid, gått rundt og kikket. For noen fantastisk flotte bygg. Jeg er jo en smule opptatt av vikinghistorie (ref instagram og snapstorier, tipper mange av dere har lært mye i sommer av historielærer Nordvang!), og lar meg så til de grader fascinere av byggteknikken og historiene bak. Måsagbben er litt mindre belært enn meg og synes stavkirkene er som tatt rett ut av Harry Potter filmene… (Gud, gi meg styrke!!!) Uansett, rastestopper ved disse kulturskattene, fantastisk fine øyeblikk!

Da vi stod på “toppen av verden”. Etter en sånn kjøretur fra helvetet, ihverfall for en som ufrivillig tisser litt på seg bare hun må kjøre rulletrappa opp til Cubus på senteret her i bygda, var det rett og slett magisk å stå på toppen og speide ut over Norge. Ja, for det var slik det føltes akkurat da, selv om man ikke så mer enn hav, himmel og et par fjell. Toppet hele opplevelsen med sjokolade! Jada, dronningen av trøstespising, og godis-belønning…olabuksene sitter bra trangt etter ferien, for å si det sånn! Uansett, toppen av verden, toppers øyeblikk!

Å komme hjem! Det var et fint øyeblikk det. Ryddig og rent måsahus, mette og gode pusekatter, og tre gutter som til tross for at de elsker friheten ved å ha huset for seg selv, var veldig glade for å se mutter og fatter igjen. Dusje, bæsje på egen do, legge seg på sofaen og bare nyte det å være hjemme igjen, det var et nydelig øyeblikk.

Så fartet vi avgårde igjen dagen derpå. Til Hvaler og Skjerhalden, sommerparadiset. Dagstur denne gangen, måtte liksom dra det aller siste krampetrekket ut av ferien. Lange og late timer på stranda. Duppe kroppen i litt kaldt sjøvann, spise middag på brygga. Herlige øyeblikk.

Årets første soft-is! På høy tid egentlig!!! Også et sånt fint øyeblikk!

Da gubben dro av gårde lørdag morgen. Pakket mat og fire poder inn i den gamle varebilen, og dro til Jevnaker på Enduroløp. En formiddag hjemme alene for fruen før en handletur. Det var herlig det. Kaffe i stabilt sideleie på en treseter fra Ikea. Litt støvsuging, litt bretting av klær, mer kaffe i stabilt sideleie. Takket ja til å holde to foredrag denne høsten, gruer og gleder meg! Mer kaffe. Sånne alenedager, eller alenetimer blir det jo egentlig, det er kjekt innimellom! Fine øyeblikk.

Og nå er det søndag. Øyeblikkene så langt er talt opp og gjort rede for, og spiller jeg kortene mine riktig dukker det kanskje opp enda flere fine øyeblikk før uka er helt over. Det ligger jo tross alt en hel søndag foran meg og bare venter på å skape minner.

Ønsker deg en nydelig søndag, uansett hvilken do eller grøftekant du tisser i. Se opp for tyskere med kamera! Hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?