Det finnes en slik skuff i de aller fleste hjem. Den skuffen som rommer ting du har tatt vare på, i den hensikt å ta det frem igjen ganske snart. Skatter som ikke ble tatt frem ganske snart likevel, fordi at dersom det først har havnet i skuffen, så blir det liggende der. Ute av syne, ute av sinn. Og slik gjentar det seg. Hver gang man panikkrydder i forkant av overraskende kaffebesøk, hver gang man skal legge en ting man egentlig trenger på et lurt sted til man trenger det neste gang, men likevel aldri finner igjen, fordi man vet man har lagt det på et lurt sted, men ikke husker hvor det lure stedet er… (fyttirakker`n, blir jo sliten bare av å skrive det!)

Og til slutt ligger skattene man skulle ta vare på i bunnen av en skuff så full av andre skatter, og lure ting, og panikkrydde-rot, at man vegrer seg for å åpne skuffen, i frykt for å ikke klare å lukke den igjen.

 

Helt til nattesøvnen uteblir på tredje døgnet, og man blir sittende under et pledd i god avstand fra kommoden, og skule bort på skuffen, i mangel av annet å finne på mens resten av huset sover.

 

Og forleden natt tok nysgjerrigheten overhånd. “Hva skjuler det seg egentlig i den skuffen? Når kikket jeg i den sist? Er det egentlig noe jeg savner oppi der, eller skal jeg finne frem en søplesekk, og bare rydde på mannfolkvis… “(lukke øynene og hive alt!)

 

 

Midt på natten trasket jeg bort til kommoden, dro ut hele skuffen, satte meg på gulvet, og i det svake lyset fra en enkelt bordlampe gikk jeg igjennom innholdet. Det blir jo nesten som å ta en tidsreise tilbake i tid, minne for minne. Enkelte ting er ubetydelige. En gammel hårstrikk uten strekk, en nøkkel jeg ikke aner hvor hører til, brille-etui uten briller, et par klesklyper, en bøyd spiker og fire øyeskruer, lokket til en boks brente mandler som for lengst er spist opp og en kulepenn uten blekk. Søppel. Alt sammen et klart resultat av en panikkrydding eller tre.

 

Men under rotet ligger skattene. De jeg nesten hadde glemt jeg hadde, som jeg av den grunn ikke akkurat har savnet, men som nå skal få en plass i hverdagen likevel, fordi de er av stor betydning.

 

Bildet som hadde fast plass i den store brune reolen i mormorhuset. Bildet som alltid hadde stått der, så lenge jeg husket, frem til den dagen vi måtte rydde, og selge, den dagen hverken mormor eller morfar fantes lenger. Bildet som må ha betydd noe for dem, siden det aldri ble byttet ut. Mormor, morfar og meg, i hjemmesydd bunad. Gammel ramme. Passer ikke inn sammen med alle de andre rammene i måsahuset, men det gjør ikke noe. Bildet skal finne sin plass på en hylle her også. Akkurat sånn det er. Det fortjener en plass i hverdagen.

 

 

“Mokolotivet”. Gutta var altså så fascinert av oldefar sin togbane. Togbanen som strakk seg over to rom og gjennom en vegg i oldefar sin kjeller. I oldemor sitt kjøkken var det alltid saft og sjokoladekake med kakestrø, og i oldefar sin kjeller var det togbane med “mokolotiv!” Togbanen er for lengst delt demontert, delt opp, og bygget opp igjen hos en onkel, men et lokomotiv fikk bli med hjem til måsahuset. Minnene etter oldefar, guttas store helt. Mens jeg holder skatten i hendene kan jeg nesten høre latteren til den ganmle dansken, og tre smågutter som nærmest sloss om oppmerksomheten til den gamle mannen mens de roper “Kan vi gå ned i kjeller`n og kjøre mokolotiiiiv?”  Denne skatten fortjener en plass fremme,en plass i hverdagen.

 

 

De to gamle bøkene jeg kjøpte på bruktbutikken for mange år siden, i den hensikt å rive ut sidene og bruke de til kort. Hobby. Men så var det skrevet med sirlig håndskrift bak i bøkene. Datoer og navn. Ukjente for meg, men de må jo ha betydd noe for noen. Og da fikk jeg meg ikke til i å rive i de. Plutselig ble de skatter med historie, og ikke bare en del av hobbysortimentet. Ikke min historie, men likevel… Tror jammen de skal få en fortjent plass i bokhylla, en plass i hverdagen.

 

 

Minneboken. Finnes det slike lenger? Eller har sosiale medier tatt over den biten for våre unge håpefulle. Minneboken fikk jeg det året jeg skulle begynne på skolen, og som er full av ord fra mennesker som betyr eller har betydd noe for meg. Hvorfor ligger minneboken i skuffen?

Dette er jo en bok jeg burde bla i hver dag. Når jeg leser ordene ser jeg ansiktene til de som skrev de så klart for meg. Bestevennen i leiligheten over oss, frøken i førskolen, hun med det røde krøllete håret og de lange blomstrete skjørtene.

Mamma, som kjøpte et helt brett glansbilder bare for å pynte sin side i minneboken.

Og pappa…pappa som hverken var en stor dikter, eller var spesielt god til å tegne, og som sendte omtrent samme diktet på tekstmelding forrige helg. Noen forandrer seg aldri!

 

To blåskjell fra en av sommerens utflukter til Hvaler skal få plass i en blomsterpotte. Grillpinnen skal legges i skuffen hvor den egentlig tilhører. Konfirmasjonstalen til minsten skal arkiveres i permen hans, og de tre lommelyktene skal få nye batterier og plass i verktøykassen. Også takkekortet fra måsagubben sin konfirmasjon. Kongen av oppbrettede dressjakke-ermer og rødt skinnslips. Kjekkasen som kanskje ikke var sånn dritgod i norsk rettskrivning, men som likevel vant mitt hjerte så fort han kvittet seg med Don Jognson looken.

 

 

Så var det spillet. Det gamle spillet til tippoldefar i Danmark. Tenk at det fremdeles har alle brikkene, etter så mange år, og selv i denne kaosfamilen. To av bokstavene hans sitter fremdeles godt limt nederst i hjørnet. YR, for Yrsan.

Skuffen er lukket igjen, så godt som tom, og klar for å fylles opp med nye skatter og panikk-rydde-skrot.. Nøkkelen ble liggende. Hvem vet, en dag kommer vi på hvilken lås den hører til.

 

Spillet til tippoldefar beholdt jeg fremme. Også den gamle skatten fortjener en plass i hverdagen. Det står fremme på bordet, som et passende tidsfordriv til neste søvnløse natt. Noe må jeg jo finne på nå som skuffen er rydda!

Hva  slags skatter finnes i din skuff?