Å finne de små øyeblikkene er en kunstform egentlig. En kunstform jeg begynner å mestre. Nå er det viktigere enn noen gang synes jeg, å se de små hverdagsgledene, notere seg de små øyeblikkene. Tusen takk til alle dere som har delt av deres hverdagsgleder denne uka, både på facebooksiden til bloggen, og på instagram. Mange av mine fine små øyeblikk denne uka har kommet av nettopp det. Sitte å bla igjennom deres små hverdagsgleder også, føle at man blir enda litt bedre kjent. Følger du denne bloggen sånn i det daglige, og er du innom facebook og instagram innimellom, da har du nok allerede fått med deg mage av mine små øyeblikk denne uken, men nå sitter jeg her og skriver min faste søndagsblogg likevel. Det har blitt en vane, denne siste dagen i uka. Blir liksom ikke søndag uten. Mitt eget lille ukesrituale. Varmt i koppen, fyr i peisen, og mimre litt ved tastaturet før alle podene mine våkner og livner til det lille måsahuset.

Lillegrå ligger i fanget. Nærmest sloss om plassen med tastaturet og saboterer bevisst mitt forsøk på å skrive. Som om hun mener at minst en hånd må kunne brukes til å klø litt skikkelig på en myk pusemage. Sånn er det hver dag. De firbente elsker å ha huset fult av mennesker, hver dag, hele dagen.. Dette viruset er jo en drømmesituasjon for dyra. Forrige dagen gikk vi tur i skogen bak huset, minste poden, Lillegrå og jeg. For Lillegrå elsker å være med på skogstur. Vandrer foran oss et kilometer eller to, og klatrer opp i fanget for kos mens vi drikker kaffe og spiser matpakke. Herlig lite øyeblikk!

Den kvelden vi var helt susete i hodet av å ha tilbragt hele dagen inne. For lite luft er ikke sunt for hodene våre, det er helt klart. Vi satt liksom her med hvert vårt sett ørepropper. Alle i samme rom, likevel i hver vår verden. Helt ok det altså, man skal ikke undervurdere evnen til å være alene, sammen, men litt avbrekk må man ha. Så da gikk vi ut. Tok med hver vår favn med ved, trasket de få meterene ut til bålplassen vår bak huset, og satt der en times tid. Tett sammen på sauseskinn, under varme tepper, mens kveldsmørket lå over skogen og myra. Vi drakk saft av stetteglass, podene spilte gitar, og hodene våre klarnet. Fin stund, og nydelig øyeblikk.

Den formiddagen jeg kunne tre på turskoene og rusle litt innover i skogen oppe ved Eidsdammen. Surrealistisk nesten, å møte andre mennesker på tur, og alle smiler, løfter hånda, og sier slikt som “Ja, vi får holde god avstand vel! God tur videre, hold deg frisk!” Surrealistisk, men fint likevel. Møtte Mona midt i skogen, Mona og et ekorn. Ble stående og snakke et kvarters tid. Men Mona altså, ikke ekornet! (ikke helt sant, for jeg er litt sånn håpløst teit når det kommer til søte dyr, så jeg vinket egentlig og ropte “Hei-hei lille venn!” til ekornet også…) Å snakke med Mona, på et par meters avstand, midt i skogen mens sola varmet i ryggen, det var et fint øyeblikk.

Jeg ligger en hel time lenger hver morgen. Fordelen med hjemmeskole / skole på nett, for både meg og gutta. Så den morgenstunden, når man ikke trenger å stresse på badet, men vandre rundt i pyjamas og ullsokker, ikke traske til jobb, men rigge seg til foran pc`n, Kaffe på trakteren, frokost mens gutta har opprop og fravær på Teams, og den aller første kaffekoppen på hjemmekontoret, som egentlig er spisestuebordet. Det er fint! Litt ny rutine, i en ellers ny og litt uvant hverdag. Fine øyeblikk.

Skole ja. Herlighet så stolt jeg er av kollegene mine. Chatten går varm hver dag. Nye ideer til undervisning blir klekket ut, og delt. Erfaringer og frustrasjoner deles og fikses. For en kreativ flokk de er, og for en innsats de gjør for at elevene skal få den utdanningen og undervisningen de har krav på. Jeg jobber sammen med så flotte folk. Selv sitter jeg litt på sidelinjen, for min jobb er jo ikke å undervise en hel klasse, så sant jeg ikke har vikartimer. Plutselig satt jeg der, og kjente litt på at jeg “bare var assistent”, mens kolleger jobbet iherdig. For det er ikke til å stikke under en stol at min arbeidshverdag er noe vanskeligere nå. Å strekke til altså. For vanligvis oppsøker jeg jo ungdommen. Fysisk. Jeg går fra klasserom til klasserom, henter ut elever, snakker med de som har behov for en samtale, underviser en til en, ansikt til ansikt. Slikt er vanskelig hjemmefra, og det gjør noe med meg. Følelsen av utilstrekkelighet er vond, særlig når jeg vet hvor stort behovet er, men man er låst til hjemmet.

Men så bretter man opp armene, gjør det man kan, og håper i det lengste at det er bra nok. Veiledning på nett,eller  en telefonsamtale med en frustrert ungdom. Også, når jeg rev meg i håret av frustrasjon over å ikke får gjort nok tikker det inn en melding som bare setter meg helt ut, og verden blir liksom litt i vater igjen, for en liten stund. Sånne øyeblikk er fine. De fineste! Så får man kanskje ikke gjort alt i denne unntakstilstanden vi befinner oss i, men vi får alle gjort noe, også må vi bare innse at akkurat nå er det godt nok.

Bursdag! Eller, jo, nei…eller jo, bursdag! For såpeserien fra Australia, som jeg, nerden over alle nerder, har fulgt med på i alle år, fylte 35 år på onsdag. Og “geek” som jeg er feiret jeg med kaffe og kjeks! En barnslig glede for igjennom meg da Des og Jane giftet seg, 30 år etter at Jane forlot Ramsay Street for å ta vare på bestemoren sin i London, og slo opp med Des på telefonen! Jeg var SÅ knust den gangen, på Des sine vegne, at jeg trøstespiste en hel marsipangris som var gått ut på dato, og droppet hånballtrening samme kveld for å kunne sørge i fred! (Ja, jeg hadde en tendens til å leve meg litt mye inn i episodene og fantasiverdenen. ) Men nå, nå er de gift, og når selve barndomshelten over alle helter, “Paul Robinson”, han som egentlig skulle bli min ektemann, men som jeg i senere tid har innsett bare er to år yngre enn pappa, stod for seremonien, da var lykken komplett. (ok da, så kan det hende jeg fremdeles lever meg litt for mye inn i det!) Fint øyeblikk da!!!

Pølser og Marsmallows grillet på bål i bålpanna i hagen i går, det var et fint øyeblikk. Turen trenger jo ikke være så lang for å kunne nytes, og den største fordelen…når man har glemt ketchupen tar det nøyaktig 28 sekunder å hente den! Nydelig øyeblikk!

Å rusle ut en tidlig morgen, før frokost, for å legge litt tørre brødskalker og solsikkefrø på fuglebrettet, også oppdage at det har kommet knopper på syrin-trærne. Det var et fint øyeblikk. Bare stå der, kjenne sola varme nesetippen til tross for den noe kalde vinden så tidlig på morgenen. Kjenne på knoppene, holde våren i hendene, bokstavelig talt. Herlig!

Den dagen mamma skulle feiret bursdag, og tante Mariann sendte meg bilde da hun og onkel Øyvind var på graven hennes for å sette ned noen vårblomster og tenne et lys. Tanken på at jeg savner henne, men likevel endelig gleder meg over den tiden jeg fikk ha henne, istedet for å tenke på all den tiden ikke fikk. Kjenne på savnet, men ikke den altoppslukende sorgen. Det var et fint øyeblikk.

Og slik gikk uka. Isolert, men på mange måter sosial likevel. Følelsen av å være utilstrekkelig, men likevel duganes. Tryggheten i å ha alle mine kjære hjemme og trygge, tekstmeldingene og telefonsamtalene med alle ungdommene jeg savner så mye allerede, marsmallows så varme at de brenner i ganen, nystekt kanelbrød med smør, pusekatt som sover i armkroken, og pusekatt som henger i gardina, den intense lyden av tre gutter med hver sin forsterker og el-gitar i andre etasje, og vri-åtter med mellomste poden etter at alle andre har lagt seg. Øyeblikk, etter øyeblikk. Små kanskje, men veldig betydningsfulle, og de er mine.

Ønsker deg en nydelig søndag, også håper jeg at uken som kommer vil bugne av fine øyeblikk for deg og dine.