Kopi-Lim inn-Enter. Sånn kunne jeg ha gjort nå, fra samtlige andre søndagsblogger. For denne søndagen starter så likt at det nesten er skremmende.Kald på tærne, to lag uflatterende flanell på 90 % av kroppen, knitring i peisen, knekkebrød og te, pusekatt i armkroken, og bloggen.

Men øyeblikket er fint likevel, selv om det er gjentakende og forutsigbart. Ja, for det er noe med disse hverdagsøyeblikkene som er så herlige, selv om man opplever de gang på gang. Gjenkjennende og trygt. Fine øyeblikk.

Så  var det resten av uka da. Resten av uka, og alle de små øyeblikkene. Det har vært, nok en gang, mange av dem. Vi kan jo starte med fredagen, da tårene rant fritt, og jeg var så rørt at gråten liksom ikke lot seg stoppe. Det er et helt spesielt år i år, på skolen. Vanskelig å forklare, og ikke alt skal forklares eller selvfølgelig. Jeg har så mange fine ungdommer rundt meg, hver eneste dag, og hver og en av de er så unike, og gjør så enormt inntrykk på meg. Følelsen av å se noen mestre, utfordre seg selv, vokse opp nærmest foran øynene mine, bli noe…det er ganske enestående. Også har jeg selvsagt de dagene jeg føler at jeg slett ikke strekker til. At jeg ikke får sett alle, at jeg ikke har tilstrekkelig med klemmer å dele ut, følelsen av å feile.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men så kommer det da, plutselig på fredag, en sånn tvers igjennom flott ungdom, men den nydeligste gaven noensinne. Et armbånd med en tekst som treffer meg rett i hjerterota, og et langt notat jeg ikke skal dele med dere, men et slikt skriv jeg unner alle å få minst en gang i livet. Ord som bare løfter og varmer. Og da grein jeg. Grein når jeg fikk klemme, grein når jeg leste, og grein når jeg kom hjem. Sånne øyeblikk er ikke hverdagslige, men desto viktigere å ta vare på. Heldig er jeg, som får oppleve det! Heldig og takknemlig for det fine øyeblikket!

Den dagen jeg liksom skulle være litt sånn grei mamma, og handlet med en sekspakning kokosboller hjem til meg og gutta. En til hver av dem, tre til mamma. Rettferdig fordeling. Hele ettermiddagen lå de i veska og fristet meg gjennom de siste øktene på jobb, men jeg var sterk!! Bare se, ikke røre. Når arbeidsdagen var slutt gikk jeg så fort hjemover at jeg ble svett på ryggen, bare fordi jeg gledet meg sånn til kokosboller! Det burde jeg ikke ha gjort. Gått fort altså! For veska med pc og kokosboller må ha klasket så kraftig mot den kvadratmeteren med kjerringrumpe mens jeg gikk, at da jeg kom hjem var hver eneste kokosbolle knust, og det som var igjen var en kartong kokosbolle-mos! Først ble jeg skikkelig irritert, men det snudde fort! For gutta ville jo selvsagt ikke ha en neve kliss å kose seg med…og jeg tenkte at smaken er jo den samme, selv om bollene nesten kom ferdig tygget! Så da fikk jeg hele gugga for meg selv! Så satt jeg der da, etter middag, og spiste knuste kokosboller med skje, rett fra kartongen, og tenkte at seks kokosboller helt for meg selv, det er et ganske fint øyeblikk!!! Tror jammen jeg skal sette meg på neste kartong også! Mer til mor!

Et hjerte på parkeringsplassen. Hvordan og hvorfor aner jeg ikke, det er ikke viktig heller, det bare fikk meg til å smile. Et hjerte i det tynne laget av nysnø, ved siden av fotsporene til han eller henne som gikk forbi det før meg. Sånne ting gjør meg så glad. Sånne bittesmå, helt ubetydelige ting. Asfalthjerte. Fint øyeblikk.

Den morgenen jeg pakket veska, kledde på meg, lukket veska, gikk ut, låste døra, hørte det mjaue fra veska, skvatt så jeg nesten tissa på meg, låste opp døra, gikk inn igjen, pakket ut Bolla av veska, og så gikk på jobb. Litt ugreit med en katt som fremdeles er liten nok til å få plass i veska, og dum nok til å ikke forstå at det kan få konsekvenser… Men for all del, jeg måtte jo le, og kose på den blanke pelsen noen ekstra ganger, og sånne øyeblikk er jo fine, tross alt.

LØpetur. For første gang på gudene vet hvor lenge. Jeg gikk mer enn jeg løp, for legen har jo uansett gitt meg løpeforbud, men det var skikkelig godt å bli ordentlig gjennomsvett. Digg å bli andpusten tilogmed. Eller, egentlig var det mest digg når jeg var ferdig, kom hjem, og kunne hoppe i dusjen. Men det var godt å trosse den berømte dørstokkmila, bare gjøre det! Og selv om det var vått, og grått og tussemørkt, så var det ganske så fint. Herlig øyeblikk!

Minnene. Skuffen med rot, skrot og minner. Den natten jeg ikke sov, men ryddet i minnene istedet, og ble sittende sånn i nattemørket alene og mimre og kose meg. Det var et fint øyeblikk. Starte dagen grytidlig, med kaffe og spillet til tippoldefar. Fint øyeblikk!

Så var det den der klistre-på-BH`n da. Følger du bloggen leste du kanskje hele innlegget om hengepuppene tidligere i uka. Følger du meg på instagram fikk du også sikkert se mye mer enn du egentlig ville. Herlighet som jeg har flira av den gaven. Anne, en av mange flotte lærere på Helse og Oppvekst hadde med seg denne svært bruksnyttige gaven til meg en morgen denne uka, og jeg klarte jo ikke la vær å prøve. Ingen høydare akkurat, hva hengepupp-problemet angår, men for all del, denne gjenstanden er jo brukanes til så mye annet! Blant annet sånn slankeskål for oss med en medfødt kjærlighet for kalorier. Nå står det to slike slankeskåler på bordet på lunsjrommet på jobben, og ikke en eneste lærer har spist en eneste karamell. Jeg slår et slag for helsa! Skulle nesten vært sånn livsstilblogger jeg!

Møtet med Beate. Beate er grafisk designer, og så dyktig i jobben at jeg bare blir sittende å lytte, og beundre. Beate er også pådriver for at jeg skal ta et skritt til ut i verden, og mekke bok. Jeg kjemper en indre kamp mot janteloven (og økonomien) men er fristet. Særlig etter å ha sett hva Beate får til med mine tekster og tegninger. Jeg har tygget på saken, og skal tygge litt mer, kanskje også dele mer av prosessen i et eget innlegg. Det er skummet å hoppe i noe nytt, særlig noe som er så stort, ihvertfall for min egen del. Men møtet med Beate ga blod på tann! Spennende øyeblikk!

Og der har du mine fineste små øyeblikk fra uka som gikk. Kort oppsummert. Jeg kunne selvsagt også skrevet om Bolla som sitter i vinduet og kurrer som en due hver gang pappamennesket går ut i garasjen. Hvordan hun så tydelig savner den store, hårete lekekameraten sin, og hvordan hun stirrer på døra inn til uthuset helt til han lukker den opp og kommer inn igjen.

Jeg kunne skrevet om sola som varmet i nakken på vei hjem fra jobb, om bittelille vakre Lukas som jeg fikk stjele noen øyeblikk med denne uka. De bittesmå fingrene rundt mine, og det tannløse smilet som bare smeltet meg helt. Jeg kunne skrevet om den natten jeg våknet hånd i hånd med en sovende måsagubbe, om kaffekoppen med Mona, om nystekt brød med rørte jordbær, og om rådyrene som rusler gjennom hagen hver kveld. Alle sånne fine små hverdagsøyeblikk som danner en helt alminnelig herlig hverdagsuke. Men jeg avslutter her, nyter den siste timen alene før gutteflokken våkner, og fortsetter å varme tærne foran flammene i peisen.

Ha en nydelig søndag, og husk å lete frem de gode øyeblikkene!