Jeg skal på ingen måte kimse av situasjonen verden nå befinner seg i. Den skal på alle måter tas på alvor, men som den selvutnevnte hobby-introverten jeg er, skal jeg innrømme at jeg kjente litt på gleden da det i dette langstrakte land nærmest ble lovpålagt med karantene og selvisolasjon. Ja, for selv om folk ofte antar at jeg er en sånn oversosial skravlekjerring med medfødt evne til å snakke på inn og ut-pust, er jeg faktisk uhyre usosial. Store folkemengder og mye snikksnakk gjør meg raskt mentalt og fysisk sliten, og jeg trives faktisk aller best hjemme i måsahuset, sammen med mine. Her elsker jeg å tilbringe lange ettermiddager og kvelder iført fint lite annet enn en og annen litt for stor flanell bukse med ruter av ymse slag, varme ullsokker, og en møllspist lusekofte over ei loslitt   t-skjorte.

Så ja, tanken på mange dager i strekk lenket til huset, iført myke klær og med sosial omgang med folk flest begrenset til sosiale medier appellerte til meg omtrent like mye som kokosboller med tynn kjeksbunn, og ribbe med sprø svor. Jeg så for meg late dager, på jobb, fra sofaen i egen stue. Jeg så for meg kaffe latte til frokost, en doven pusekatt i fanget mens jeg veiledet elevene mine på nett, og en relativt selvgående egen guttegjeng som flittig gjorde arbeidsoppgaver og lekser på eget initiativ uten store problemer, i lystig lag og med broderlig lekenhet ved spisebordet. Her var det duket for noen “late dager” på “Coste Del Corona”.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Den første dagen var akkurat så nydelig som jeg hadde sett for meg. Klokken hadde alt rukket å runde ti da jeg skiftet fra pysj til joggebukse. Fra en strikk i linningen til en annen der altså. Gutta kastet seg inn i oppgaver fra lærene på nett, og i “storefri” var jeg en sånn supermamma som laget ferske rundstykker og omelett til hele gjengen, før vi avsluttet med vafler så varme at smøret smeltet og rant nedover ermene våre, før vi igjen tok fatt på arbeidet med friskt mot. Da arbeidsdagen var slutt vurderte jeg en liten spasertur ut for å lufte hodet, men nøyde meg med en kopp kaffe på trappen. Mye tydet jo på at den nye hverdagen ville vare en stund, og det var ingen grunn til å stresse. Det ville bli god til i dagene som kom til både trening og kos. Joda, det hadde vært en nydelig dag på “Costa Del Corona”!

Dag to og tre forløp omtrent som dag en, men med kanskje noe litt mindre entusiastiske tenåringsgutter hva undervisningen på nett angikk. Selv holdt jeg motet oppe og snakket med en sånn pålagt overvennlig pedagogstemme jeg har plukket opp fra velutdannede lærerkolleger med fagbrev i vennlig tone og master i PPFP (pre-pubertal-fjortis-psykologi), og ba guttene om å være tålmodige. “Mamma kommer og hjelper til med samfunnsfagen så fort mamma har forklart egne elever forskjellen på Maslov og Eriksons teori!”  Det ble rundstykker til lunsj disse dagene også, men vi droppet omeletten, og la salamiskiver rett på bakverket. Til dessert, kalde restevafler fra dag en.

Så begynte forfallet. Jeg kan ikke si deg akkurat hvor, eller når, eller hvordan, men et eller annet sted mellom dag fem og uke to gikk det liksom brått ille gæli. For enkel forskning viser at kvinner som ikke treffer andre mennesker fort (på fagspråket) gir blanke fanden!

Fordi man ikke skulle ut av huset og bort på jobb gikk det sport i hvor lenge man kunne bli liggende i senga før første skoletime starter. Rekorden er pr dags dato 21 sekunder før første økt. For i teorien kan man jo bare logge seg på mens man fremdeles ligger i sengen, bare man husker å skru av mobilkameraet dersom man, som undertegnede, har for vane å sove i Evas drakt. (I mitt tilfelle har Eva en relativt raus størrelse XL med mye overflødig “stoff” etter tre tette barnefødsler og et noe overdrevent og årelangt inntak av smågodt med og uten sjokoladetrekk i løsvekt!)

Det viser seg også at de helt enkleste gjøremål av dagligdagse ting som for eksempel et strukturert og variert kosthold fort går fyken når rutiner tas lett på i slike unntakstilstander. For selv om hjernen min sier “Lag en kyllingsalat, Janne!”, strekker armene seg automatisk etter posen med ostepop, og nederst i magen sitter sulten og roper med overbevisende stemme etter “Gullbrøøøøøøød???”, omtrent som når Rocky Balboa etter kampen skuet men blodskutte øyne ut over arenaen og skrek “Adriiiaaaaan??”

Etter mange dagers inntak av raske karbohydrater og svart kaffe slo tarmen seg vrang, og storefri, som tidligere ble tilbragt på kjøkkenet i kulinarisk utfoldelse ble nå tilbragt på doen som står på det ENE badet i dette husholdet med fem mennesker og tre katter, der jeg forgjeves forsøkte å presse ut en kabel på størrelse med underarmen, slik at hemoroiden som har ligget i stabilt sideleie etter siste barnefødsel i 2004 nå spiller lekent refrenget til “Se ilden lyse” på en g-streng. (Og nei, min versjon av OL-låten kommer ikke på facebook, selv om det tydeligvis er trenden i disse dager!)

Med oppblåst mage og trang tarm, ble det fort en vane å iføre seg bukser uten gylf og linning, og når ingen ting skvises eller presses, da er det alltid rom for mer snop. Og når man ikke lenger trenger å kle seg anstendig i frykt for å møte på folk og bli avslørt som den slabbedasken man er, ja da begynner man gradvis å ta lett på andre ting også.

Det var ikke før gubben spurte om jeg hadde prompa da jeg kysset han i det han kom hjem fra jobb, at jeg kom på at jeg ikke hadde pusset tennene etter frokost på flere dager, og da det på tannpirkeren plutselig hang igjen en persilledusk jeg var sikker jeg hadde svelget forrige torsdag, begynte jeg å forstå alvoret. For når rutinene på det vanlige morgenstellet glipper, fordi man uansett bare skal jobbe hjemmefra, da glipper det så til de grader.

Da jeg senere den kvelden smøg meg opp i sengen og ålte meg dristig inn mot ryggen til gubben for å hinte frempå om litt dristig karantene-kos, og han instinktivt kastet armen bakover og mellom oss, grafset tak i buskaset der nede og med frykt i stemmen da “Forsiktig, du klemmer katta flat mellom oss!”, skjønte jeg at det var på tide å gjøre noe. Først trakk jeg med rolig bakover mens jeg kurret lett og hvisket et flaut lite “mjaaauuu”, i håp om at gubben fremdeles antok at det var ei voksen skogskatt på åtte kilo han hadde tatt tak i, og ikke ei overgrodd høne! Så smøg jeg meg ut av sengen, og inn på badet.

En rask titt i speilet gav det pågående pandemien et nytt ansikt, nye symptomer. Ja for tørrhoste og feber er kanskje symptomer på viruset, men jeg hadde alle symptomene på frivillig karantene. Legger så fulle av ull at de så ut til å tilhøre en pre-historisk huleboer. Armhuler så gjengrodd og lodne at skogskatten fikk innbilt svangerskap og melkespreng bare av synet. Hengepupper med vannblemmer og brannsår etter halvannen uke med steking av speilegg over varm panne uten BH, et monobryn av dimensjoner, gusten inne-luft-farge i ansiktet, og sist, men ikke minst, en bikinisone så gjengrodd at luften der nede gav assosiasjoner til en reke-coktail som har stått litt for lenge i sola , og gubben akkurat nesten hadde tilbudt den tørrfor og en fløteskvett.

For ikke å nevne humørsvingningene. Fra å være supermamma med pedagog-stemme og nystekte vafler, til å helle ei pose Toro vafflerøre rett på bordet, gi gutta hvert sitt sugerør, og rope “Her!!! “Snårt” hver deres stripe vaffelrøre, og se til helvete å gjør den forbanna samfunnsfagen før jeg trer hele nettbrettet ned i halsen deres via rompehølet!!!”

Så jeg høvla! I halvannen time stod jeg skrevs over linoleumen på badegulvet og høvlet til leggene var glatte, monobrynet var delt opp, og til skroget skinte som en nyribbet frossen kylling! Igjen på gulvet lå en ball kroppshår på størrelse med en middels stor bever, og på kjøkkenet ble det kastet halvgamle kokosboller og tre halvspiste poser med ostepop. Nok er nok!

Ja, det er unntakstilstand. Men nå savner selv jeg, selvutnevnt formann i introvertens-venner, sosial omgang med andre. Jeg savner kaffekoppen bak disken til Mona, timene i klasserom med elevene mine, lunsjen med kolleger på personalrommet, hverdagsstrofene vekslet med bygdefolket, og skikkelig lange, varme klemmer med mennesker festet til seg!

Så varer det kanskje enda en stund før hverdagen vi kjenner er tilbake, men jeg skal i hvert fall være klar den dagen det skjer. Klar, nydusja, og nyfrissert, ferdig uthvilt etter et litt ufrivillig “ferieopphold” i “Costa-Del-Corona”.

Ta vare på hverandre, og ta vare på deg selv. Vi har ingen å miste!