Er det mulig å bli så himla huskaldt??? I dag, akkurat nå, skulle jeg ønske vi hadde et sprett nytt hus med varmekabler og isolasjon som ikke var spist opp av tidens tann. All verdens stilongser og ullsokker virker ikke til å gjøre nytta akkurat nå. Det er kaldt ute, og det er kaldt inne. Men- jeg har tent opp i peisen, og her sitter jeg i gromstolen foran ovnen, med en pc på lårene, to puser i armkroken under teppet, og føttene så nære flammene at det ryker litt av tærne. Snart blir det varmere i dette gamle måsahuset, og akkurat nå har jeg, til tross for frossen kropp, et ganske så fint øyeblikk.

Sånn har det vært hele uka. Fine øyeblikk, midt oppe i litt jobb-kaos, litt søvn-kaos, litt rydde-kaos, og litt kulde-kaos. Peisen er min venn. Peis og pledd og pus. De tre P`ne har gitt meg fine øyeblikk hver dag. Hjem fra jobb, la middagen putre i grytene mens jeg varmer tærne foran flammene, og “sluker” et kapittel i den siste boka. Herlige øyeblikk nesten hver ettermiddag.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Søvnen uteblir, og bringer med seg hjertebank og litt frustrasjon. Nye medisiner kommer i uke 10, det blir spennende å teste ut. Jeg har trua. I mellomtiden blir det våkennetter, og gryntidlige morgener på kjøkkenet. Noe må man jo gjøre når man likevel ikke får sove, og baking er avslappende. Det har blitt fersk bakst i matpakkene til hele måsafamilien denne uka, og overskuddet har foret et knippe kolleger til frokost og lunsj på personalrommet. Aldri så gæli at det ikke er godt for noe. Ferske ostesnurrer, og nystekte eplemuffins gir fine øyeblikk.

De oppmerksomme kollegaen min. Fantastisk fine Ragnhild som alltid ser alle. Stillmodig og raus, men aldri påtrengende. Bare god. Tenk å gå så stille i gangene, likevel sette så dype spor, hver eneste dag. Hun er sånn som legger en hånd på skulderen i det hun går forbi, eller som denne uka, legger igjen et ark på pulten. Et dikt man oppdager da man kommer tilbake fra en økt, fine ord valgt ut bare til meg. (denne gangen). Tenk å få komme på jobb hver eneste dag, og få omgåes slike mennesker. Heldige meg, og et veldig herlig øyeblikk!

Te-koppen mandag morgen. Litt frossen i kroppen etter å ha ruslet i blåsten til jobb, også har Kine satt over kaffen, og kokt te-vann. Den første koppen med te, før arbeidsuka starter. Varme hendene rundt koppen, og le av hvor treffende det helt tilfeldige valget av te var akkurat denne morgenen. Fint øyeblikk. Noen ganger er det altså så lite som skal til…

Åkei…jeg ser at ordet kaldt og frossen blir en gjenganger denne søndagen, for det neste øyeblikket er også et sånt…som ble et øyeblikk, delvis på grunn av kulda. For jeg trasket hjem fra jobb, med musikk på ørene, og hetta på vinterjakka godt tredd nedover panna. (Her gir jeg en lang blanke i hvordan jeg ser ut altså, bare jeg unngår å fryse. Aldersprivilegie kalles det, når moten må vike for komforten!) Uansett, i ørene jallet “Simply the best” med Tina Turner, og det er en sånn sang man ikke kan høre på uten å synge med! Bare prøv, det funker ikke! Så jeg sang! Ikke helt bevist hvor høyt, og i god tro om at jeg gikk alene på gangveien. Det gjorde jeg ikke. For bak meg gikk han nabo-karen som bor en 6-7 hus lengre bort på Liermåsan, og han har, utrolig nok, lengre bein enn meg, så han tok meg igjen…Og i det han går forbi flirer han, og sier: Ikke bare synger du som Tina, jaggu harù adoptert sveisen og!!!  Og jeg bare ler lissom sånn klønete, og sier “hahaha…eeehh, joda…det så…”, og forstod ikke hva han mente før jeg tok opp mobilen for å se hva det var han snakket om. Og da gliste jeg!!! Jeg og Tina, tvillinger separert ved fødselen. Morsomt øyeblikk!

Den dagen jeg sluttet tidlig på jobb. Da det var helt stille i huset, og kom til å være det et par timer til. Da jeg pakket meg inn i tykk genser og et varmt pledd, fikk selskap av kosegutten Baghera, og sovnet på sofaen! Etter mange netter knappe med søvn var det reine himmelen å få sove halvannen time i strekk på sofaen. Vi våknet i akkurat samme stilling, Baghera og jeg, strakk litt på oss, og bare nøt stillheten og de myke sofaputene. Herlig øyeblikk!

Den økta jeg avsluttet noen minutter tidlig med et par elever. Det øyeblikket jeg ruslet nedover en merkelig mørklagt korridor, og stoppet og lyttet ved dørene. For fra samtlige klasserom kom det musikk, og jeg hørte elever som sang. “Min første kjærlighet” fra klasserommet nederst i korridoren. “Optimist” fra C11, og øverst, fra C13 hørtes “Gi meg fri”. En tributt til Jahn Teigen, bare minutter etter at nyheten nådde hele Norge. Trist øyeblikk, likevel så fantastisk. Musikk, sorg og glede, i alle klasserom. Jeg ble ihvertfall helt varm i hjertet.

Det øyeblikket det gikk opp for meg, sånn på ordentlig, at dagen virkelig blir lengre og lengre. Det dagen det var lyst i stua da jeg trasket til jobb, og like lyst da jeg låste meg inn hjemme etter endt arbeidsdag. Kulda vi har i dag til tross, det går mot lysere tider, og selv om det også betyr at støvet og de møkkete vinduene er enda mer synlig, så var det et herlig øyeblikk! Igjen…små ting, store gleder.

Sola i ryggen. Vintersola. Enda så kaldt det er, så varmer sola. Ettermiddagen jeg gikk stien hjem, bare fordi det kjentes som om hodet var stappet av bomull, og jeg ikke orket å høre på trafikken mens jeg gikk hjemover. Så jeg gikk stien, bakveien. Der jeg bevisst kan velge å holde blikket mot høyre, der jordet møter skogkanten, og der elgen og rådyrene stadig står i skogholtet og skuer utover  Bjørkelangen. Sola i ryggen, selv på en kald vinterdag. Den kombinasjonen av varmen i nakken, mens frosten biter i nesa, og kroppen kaster lange skygger foran på stien, den gir fine øyeblikk.

Og dett var dett. Eller, egentlig finnes det mange flere fine små øyeblikk, jeg har bare ikke tatt bilde av de. De bevares som små minner i hjertet istedet. Poden som ropte i det vi gikk fra hverandre i krysset utenfor skolen: “Ha en fin dag, glad i deg!”, som den naturligste ting i verden. De små videosnuttene av tantegullene på Gol…elsker snapchat! Podene som kom hjem fra Sverige med to poser polkagriser til den godtesjuke mora si! Legge seg i rent sengetøy…det er lykke det! Lillegrå, som er akkurat like frøsen som matmor om dagen, og som stadig er å finne innpakket i et pledd foran vifteovnen.

Nystekte cookies med sjokoladebiter og et glass iskald melk til kvelds, alle dere som sender meg bilder i chatten på instagram, og deler deres små hverdagsgleder meg meg. Tusen takk!

Ja, øyeblikkene var mange denne uka også. Hva var ditt fineste?