Trøtten sitter skikkelig i skrotten. Den sitter i øynene, hodet, skuldrene… Akkurat nå har jeg den litt kjipe søndagsfølelsen jeg hadde da jeg gikk på skolen. Litt sånn bortkasta da lissom, skjer jo ikkeno, må på skolen i morgen… Hjernen har tenkt å nyte søndagen, tydeligvis, for den kommuniserer ikke helt med resten av kroppen enda. Har ikke skudd seg helt på…

Jajaja, dette vanemennesket er ihvertfall delvis våken, og har startet på søndagsrutinene. Fyr i peisen, lodne tøfler, pyjamas, og frokost mens jeg prøver å bla gjennom denne mentale minneboka mi, hente frem de små fine øyeblikkene fra uka som gikk.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Forrige uke, da jeg hadde postet søndagsbloggen, ble facebook og jeg uvenner, og den ville ikke la meg svare på noen av kommentarene dere la igjen. Det beste med denne søndagsbloggen er jo alle meldingene fra dere, og det var så kjedelig å ikke få svart på alle de koselige kommentarene. Uansett, takk til dere som tittet innom, og la igjen et spor etter dere. Jeg leste alt ❤

Akkurat nå er et fint øyeblikk, det skal sies. På asjetten foran meg, ved siden av knekkebrødet, ligger et kakestykke av raus størrelse. Rester fra bursdagsfeiringen av største poden i går.

Skjønt feiring er vel å ta i, for midt i disse smittetider, hvor vi er omringet av virus vi enda ikke selv har fått, utgår jo familiekalas, men kake ble det, åkke som. Mellomste poden var hos podekjæresten, minstepoden på jobb, og for første gang på så lenge jeg kan huske hadde vi, måsagubben og  jeg, frokost helt alene med bursdagsgutten. Bare vi tre, kake, gaveutdeling, og all verdens tid. Og det var en fin start på dagen det. Tenk at han er 21!!! Den lille, stille, innadvente og forsiktige gutten er kar! Arbeidskar, kjernekar, skikkelig kar, hele veien. Så voksen, snill, raus og trygg! 21 år reint gull. Det er fint å tenke på det, fint øyeblikk!

Det har vært en i overkant hektisk uke på jobben. Noen uker er det bare sånn. Alle ungdommene ser ut til å trenge et eller annet, aller helst samtidig. Hjelp til case, gruppearbeid, engelsk innlevering, eller en samtale eller rusletur for å lufte hodet. Det er slike uker man kjenner at det er for lite fagarbeidere i skolen, for få til å dekke behov utenom ordinær undervisning. Så kom torsdagen, og midt oppe i alt det travle kommer en invitasjon til lunsj i midttimen fra en gruppe elever og læreren. Det vare t sånt herlig øyeblikk. Langbord dekket på skolekjøkkenet, en gjeng herlige ungdommer, flotte kolleger, god mat, kake, og gode samtaler og hjertelig latter. En supert avbrekk midt i en skoledag, likevel fult av sosialt og læring. Så herlig øyeblikk.

De kveldene jeg har koblet ut av egen verden, og vært tilskuer i andres liv. Det er litt sånn når man leser. Åpner boka, lar seg dra med bort fra måsan, og inn i en helt annen verden. Det er total avslapning!!! Kakao i koppen, sjokoladekjeks, føttene godt pakket inn i pledd, og en historie å fortape seg i. Det er herlig hverdagsflukt det. Herlige øyeblikk.

Flere kvelder denne uka har minsten og måsagubben satt seg ved spisebordet, og hatt “klubbmøter”. Det er ihvertfall det jeg kaller det. De sitter der borte, i sin egen lille verden, og enser ikke noe annet som foregår i huset, for de er så dypt konsentrert om den felles interessen. Verktøy, og hvordan det funker. Minsten er pappaen sin opp av dage når det gjelder interessen for krimskrams og duppeditter, og suger til seg al den lærdommen pappaen kaster hans vei. Og denne uka var det nytt verktøy i hus, og en introduksjon og opplæring i hvordan det skal brukes. Det er så herlig å sitte borte i sofakroken å observere dem, sniklytte til samtalene, se hvordan de kommuniserer. I sin egen lille verden, bare de to. Sånt gjør så godt i mammahjertet. Så kjempefine øyeblikk.

Og de kveldene ingen maser, fordi de er opptatt med gutteklubber og nytt verktøy, trening, kompiser eller podekjærester, da har denne dama tid til å søke på nett etter ukas episoder av Neighbours, og stikke av til såpeoperaverdnen for noen minutter. Da tar jeg liksom et langt skritt inn i ungdommen igjen, og fortaper meg i drama fra den andre siden av jorda. Og det er jammen meg fine øyeblikk det også! Egentlig skulle jeg vært hjemmeværende husmor på 80-tallet, da Crystal og Blake kranglet med Alexis, og Dynastiet og Falcon Crest var tidenes tv…Det hadde kledd meg egentlig!!!

Pomfrittes! Rifla poteter kokt i fett. Vi var så himla fysne en kveld, og middagen den ettermiddagen hadde vært av det litt lette og kjedelige slaget, så vi fant ut at det var helt innafor å være sultne igjen, selv om vi egentlig ikke burde vært det. Så dro vi bare. Satte oss i bilen, og dro for å kjøpe sånn mat som tetter årer og forkorter liv, og det var SÅ verdt det. Satt der i bilen, under et pledd vi delte, parkert på en litt øde parkeringsplass, spiste junkfood og hørte musikk på radioen. DET var et fint øyeblikk det!

Ut og lufte hodet. Det har vært behov for slikt denne uka, det går jo litt hånd i hånd med fulle jobbdager. Rydde hodet, kvitte seg med den litt kjipe følelsen av å ikke strekke til overalt. Da er det godt å rusle! Rusle litt innover på stien, ikke så langt hjemmefra, bare akkurat langt nok til at man ikke ser huset, til man er omringet av skog og rein, frisk luft. Været har vært skiftende, favorittturen var den ettermiddagen teperaturen var akkurat passe kald, og frosten laget glitter på furukvistene ute på myra. Slike turer kan snu en hel dag, og lette et tungt hode. Det gir så gode øyeblikk.

Den kvelden minsten kom inn etter en lang kveld i verkstedet, dro av seg capsen, og var klin lik Kramer fra Seinfeldt. Da lo jeg da!!! Hardt og urettferdig lenge, for poden så ikke helt humoren. Seinfeldt er vel ikke akkurat det dagens ungdom ser mest på. Men så tok vi bilde, sånn til sammenlikning, også fikk jeg overtalt han til å innse at det faktist var litt gøyalt likevel. Og da lo vi begge to. Herlig øyeblikk, det også!

Og slik var hverdagsuka. Slett ikke proppfull av høydare, men full av små gleder likevel, i en hverdag som for tiden begrenser seg selv. Jeg har hatt dager på jobb hvor jeg har ledd til tårene har trillet, og kan ikke få sagt nok hvor heldig jeg kjenner meg som kan akkurat det! Jeg har malt enda et skap i stua, og gledet meg over de små forandringene et malestrøk kan gi. Jeg har sittet på en krakk ved vinduet og tittet på småfuglene ute på fuglebrettet, ligget i armkroken til gubben og skrollet på instagram, jeg har bakt brød og skoleboller, og brownies som ikke ble brownies i det hele tatt, men som ble spist opp likevel.

Jeg håper du finner gleder i covid hverdagen, at du biter deg merke i de små øyeblikkene. Ønsker deg som titter innom en riktig fin søndag, vær snill med deg selv. Vi blogges.