God morgen, og riktig fin søndag alle innomtittere.

Her er vanedyret i gang med de faste søndagsrutinene. Frokost på blå asjett, fløte med kaffeskvett, kalde tær er tredd inn i tovet steindau sau, og det knitrer fra peisen borte i hjørnet. Synd det ikke går an å ommøblere en peis, for da hadde jeg flyttet den nærmere sofaen… Kanskje ikke informasjon du trengte, men samme det.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det har vært en sånn type standard hverdagsuke, med alle de typiske standard hverdagshendelsene. Du vet, frokost, jobb, middag, litt mer jobb, høgge ved, lese litt, bake litt… Og innimellom alt det der vanlige har verden glimtet til med ett og annet lite øyeblikk som har gitt rom for å stoppe opp litt, puste, le eller tenke. Ukas små øyeblikk.

Skal vi starte med det flaueste øyeblikket da kanskje? Jeg trodde jo jeg hadde toppa den der «herregud så teit jeg var i tenåra» greia forrige uke da ei venninne sendte bilder fra en pyamasfest i 1990, men neida. Kreppetang og lyserosa leppestift var bare barnemat i forhold til denne ukas påminnelse. For Gry, bestevenn fra gammelt av, hun er ei sånn som tar vare på ALT!!! Og nå hadde hun vært i boden, rydda litt, og kommet over kassetter vi spilte inn på den tiden.  Så kan man jo vri litt på det, og si at vi var i overkant tidlig ute med sånn podkast og greier, banebrytende lissom, men fytterakker`n så glad jeg er vi ikke hadde sosiale medier på den tiden. For på lydklippene synger vi egendiktede saner om såpeoperastjerner og forelskelser, og det er så kleint at nakkehårene mine reiste seg, jeg hadde totalt latterkrampe sammenhengende i 53 minutter, og minsten, som hadde hørt det hele spurte om jeg hadde en liten hjerneskade på den tiden…. For noen minner. Flaut, men hysterisk morsomt, og fantastisk herlige øyeblikk å gjenoppleve.

Snøbading. Tre dager denne uka har jeg, før kveldsdusjen, vrengt av det aller meste av klær som befant seg på skrotten, og løp ut i hagen for å rulle noen runder i snøen. Hvorfor? Tja , si det… Mest for å våkne, for å få et sånt lite kickstart på ny energi, kjenne at man lever. Isende kaldt, men veldig oppkvikkende, og så ekstra digg med en varm dusj etterpå, etterfulgt av pyamas, varmes sokker, og havregrøt med kanel og sukker. Nå er det meste av snøen i hagen smeltet bort og blitt til speilblank holke, men jeg fikk i hvert fall utnyttet den snøen som var. Kalde, men herlige øyeblikk.

Jeg har fått tidenes gøyeste gave. Skulle så gjerne ha vist den her i dag, men mobilen min synger på siste verset, og bilde jeg tok av den på fredag, på jobb, ble ikke noe av. Den skal foreviges med kamera på mandag morgen. Gaven er stor, herlig ubrukelig, og jeg har aldri før fått, ei eller kommer jeg til å få, noe liknende. Kjære Cecilia Agnethe, takk for ukas latterkick! Gaven står nå, foreløpig på kontoret på jobb, og jeg gleder meg til å “treffe” den igjen på mandag. Om den blir med hjem med det første er usikkert, men jeg lover at den skal nytes, daglig! Pakke i posten fra en av verdens fineste blogglesere, fantastisk fint øyeblikk!

Jeg hadde allerede sovet en god stund natt til lørdag, da størstepoden vekket meg. Han stod i fotenden av senga, og hvisket for å ikke vekke pappaen. “Mamma, bli med ut å se på nordlyset!”

For vi har snakket om det lenge, storepoden og jeg, hvor herlig det hadde vært å se, og nå hadde vi sjansen, sammen. Så midt på natten ruslet vi ut på stien, Petter`n og jeg, i tøfler og morgenkåpe, og ble stående å stirre opp på himmelen. Stirre på dansende grønt, magisk nordlys. Hvor lenge vi stod der aner jeg ikke, og vi var for oppslukt av øyeblikket til å verken si stort, eller kjenne etter at vi ble kalde. Ut i natten, vakkert øyeblikk, og jeg er så glad for at jeg fikk dele øyeblikket med poden.

Den dagen jeg satt i lunsjen og snakket om løst og fast med en kollega, og samtalen plutselig kom inn på dette med ekteskap, det å holde flammen varm, eller hva det nå heter, bevare spenningen og romantikken når man har holdt sammen i mange år. Jeg hørte kolleger dele historier om ektefeller og kjærester som overrasket med kino, teater, restaurantbesøk, blomster på fredager, og alt dette andre “kjærleikeriet”… Og akkurat i det sidemannen fortalte om lørdagskveld med barnefri og biff og rødvin, tikket det in en Snapchat fra min gubbe. Og da satte jeg knekkebrødet i halsen, og lo til jeg mistet pusten…For hva sier vel livslang kjærlighet bedre enn skyggeteater fra doen på Bertel O. Steen????? Nei, noen stor romantiker er nok ikke måsagubben, men han kan det med å gi fruen gode hverdagsøyeblikk likevel, og det er godt nok.

Og slik var hverdagsuka. Verken storslått eller spektakulær, men fin likevel. Masse latter, mer enn vanlig. Den litt ugne følelsen fra forrige uke har slippet taket noe, og det kjennes godt. I morgen er vi tilbake på grønt nivå på skolen, det kjennes feil, og det kjennes riktig. Rart det der, hvordan vi ikke lenger har helt kontroll på hverdagen. Hvem vet, kanskje vi har godt av det også, noen av oss, slippe opp litt, ta det som det kommer.

Jeg har gledet meg over varmegrader og kuldegrader, gode samtaler, smil og latter. Jeg har spist godteri og grovbrød, slept meg til jobb mandag morgen, og gått med lette skritt hjem fra jobb fredag ettermiddag. Jeg har tegnet, skisset til nye prosjekter, sendt avgårde en artikkel til print, og fundert på om jeg skal lage en kalender med egne tegninger for 2023…begynne så smått med det snart kanskje. Jeg har handlet noen julegaver, tilogmed pakket inn noen.

Nå skal søndagen nytes, BH`n skal få hvile, neste ukes matpakkerasjon skal bakes, og sofaen virker farlig innbydende.

Hva var ditt fineste lille øyeblikk i uka som gikk?

Vi blogges ❤