Det er noe i det gamle ordtaket – Små barn, store gleder. Særlig i julen.

Jeg husker så godt den jula julefølelsen forsvant. Den førjulstiden sommerfuglene jeg alltid hadde i magen på den tiden av året aldri kom. Det var det året jeg hadde fylt 13. En rar greie.

Podene mine hadde det på akkurat samme måte. Omtrent akkurat samme tid også, det året de ble tenåringer. De sa det alle sammen, at det kjentes så trist når følelsen av jul ikke kom.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det handlet jo ikke om at julestemningen uteble helt, det handlet bare om at man med alderen mister litt den ubeskrivelige gleden over pakkelasset under treet. Det handler om at ønskelista ikke lenger er ei mil lang, og at ting som nissen og hvem som får mandelen i grøten er tradisjon, og ikke sitrende spenning. Det handler om å bli voksen.

Min juleglede kom for alvor tilbake da jeg selv fikk barn, for plutselig fikk man igjen oppleve den ubeskrivelige gleden, og de små magene stappfulle av sprelske sommerfugler på nært hold igjen. Plutselig forstod jeg ordtaket, «Små barn, store gleder».

Noen ganger litt for store gleder, egentlig. For prøv å innhente litt etterlengtet nattesøvn når tre spente smågutter våkner midt på natten for å sjekke hva som befinner seg i adventskalenderen, eller prøv å holde hodet kaldt når nissen kommer med godteposer på julegateåpninga, og tre poder løper inn i en folkemengde bestående av halve bygda, og forsvinner sporløst blant drøssevis av unger i røde toppluer, uten å ense regelen om å ikke løpe langt unna mamma og pappa.

Prøv å kose deg med juleribba mens sausen ennå er varm på julekvelden, mens tre små poder med sauseflekker på de hvite skjortene sier seg forsynt etter en pølsebit, og gnåler om «Når skal vi åpne gaver????»

Alt dette til tross, julen med små barn er magisk! Hektisk, men magisk.

Så blir ungene store, rett foran øynene dine. Du skjønner nesten ikke at det skjer, før det har skjedd. Ungeflokken går fra små spente smårollinger med mark i rumpa, til tre tenåringsslamper med svære arbeidssko, og hår på overleppa! Det kom litt kastet på meg, det å plutselig være storebarns-mamma, også satt jeg der da, før jul, og lurte på om det noen gang ville bli sånn julestemning igjen, nå som ungenes barnlige entusiasme gikk over til avslappet tenåringskoma, og inhalering av pepperkaker med nonstop i stabilt sideleie.

Men julestemning ble det, og julestemning blir det, for enkel forskning viser at både hodene og hjertene våre fort tilpasser seg nye rutiner, og fort finner nye gleder der nye gleder er å finne.

Det henger, tradisjonen tro en ønskeliste på kjøleskapet fra minsten. Det står også, tradisjonen tro, «Til Nissen» øverst, selv om han er fullstendig klar over (at det trengs et frimerke for å få sendt det til nissen) at det er mutter og fatter som står for hovedinnkjøpene. Den lista det i mange år stod Lego og Supermann-pysj på, står det nå kneputer til arbeidsbuksa, wunderbaum og gitarstrenger på.

Størstemann ønsker seg en flaske akevitt. Dit har vi altså kommet. At ungene er så store at de faktisk ønsker seg akevitt. Det skal sies at samme poden også ønsker jeg julepysj, og fjernstyrt lekebil. Enkelte ting forandrer seg altså aldri.

Samtlige poder gleder seg til juleferie. Det gjorde de mens de gikk på barneskolen også, men av helt andre grunner. Nå gleder de seg til å skru av vekkerklokka, sitte lenge oppe om kvelden, spille kort, se julefilmer, og til å sove lenge om morgenen. Er været godt skal de traskes i skogen, og pølser skal svis på bål. På kveldene skal det spises til vi nesten ruller, og småkakene skal dyppes i kald melk. Noen tradisjoner brytes aldri, og de unge voksne nyter jula på en helt annen måte. Det aller beste er kanskje at nissen ikke er skummel lenger, dersom han skulle finne på å vise seg.

Det er sånn med livet, det går i faser. Noe forsvinner for bestandig, mens andre ting forsvinner for en periode, også kommer det tilbake igjen. En dag vil vi forhåpentligvis igjen kunne feire julen sammen med små poder eller podetter som knapt kan sitte stille ved middagsbordet. Små hender som klapper energisk når julelysene tennes på treet, og som nesten ikke får sove med tanke på morgendagens luke i kalenderen. I mellomtiden nyter jeg roen over det å ha store barn i høytiden. Det har også sin sjarm.