Det var en gang.

Dersom livet var et eventyr, ville det startet og sluttet akkurat omvendt av de kjente og kjære folkeeventyrene eventyrene.

Du vet, begynt med, «snipp-snapp-snute, ungen er ute», og naturlig nok avsluttet med «det var en gang». For sånn er det med livet. «Det var en gang», også, plutselig en dag er det ikke mer. Så går det livet som engang var, den du kjente, den du er glad i, inn i historiebøkene, forhåpentlig vis som et kjært minne du holder levende i hjertet ditt.

 

Det var en litt sår minstepode som forrige kvelden kjente på savnet at det som var, og som ikke lenger er. Menneskene han savner, de vi har mistet, og hva som har blitt borte med dem.

Tiden vi er inne i gjør noe med oss. Det er som om minnene blir sterkere når vi virkelig bruker sansene våre, og det er jo akkurat det vi gjør nå om dagen. Vi trigger minnene våre med kjente lukter og smaker. Vi er inne i en måned full av kjente rutiner, vi hører på de sammen sangene, setter gammel julepynt på faste plasser, har små familiære ritualer, samme som i fjor, og alle årene før der.

 

Men det mangler noe. For hvert år mangler det noe. Poden snakker om pakkene under treet som ikke kommer til å være der. Nå er det ikke mangel på pakker som kjennes sårt, det er han for gammel til. Antallet pakker under treet er ikke viktig for 16 åringen, jula handler mer om menneskene vi er sammen med, maten, julefilmene, og fridagene.  Det handler om at i julen i fjor åpnet han sin aller siste pakke fra oldemor Reidun. I år vil det ikke ligge noen pakke under treet med en pakkelapp med sirlig løkkeskrift. «Til Mattis, fra oldemor.» Det er ikke lenger noen som strikker varme sokker han kan labbe rundt med i romjulen. Sokker som i begynnelsen lukter som huset til oldemor, sokker som ikke klør, fordi oldemor vet akkurat hvordan garn hun skal bruke. For oldemor er ikke her mer, det er vår første jul uten henne.

«Det er ikke bare sokkene mamma! Det er smultringene også. Dine smaker ikke akkurat sånne som oldemor sine. Også er det den skålen med twist hun hadde på bordet, den ble jo liksom aldri tom. Som om hun hadde et hemmelig lager av påfyll!»

Jo, mye av julen forsvant med oldemor.

Året før forsvant noe av julen med bestemor. «De bittesmå pølsene på middagsbordet. Og den lukten fra de lysene vet du mamma?»

Joda, jeg vet. Han snakker om sossier. De smaker visst ikke det samme her hjemme. Også snakker han om kongerøkelse. Den lukter visst ikke det samme i stua i måsahuset.

 

«Det er ingenting galt med jula her hjemme altså, mamma! Vi kan ikke forandre noe. Da blir det feil også!»

Jeg forstår hva han mener. Jula i måsahuset må være som den alltid har vært. Våre tradisjoner er gode nok, det er vi som har skapt det han forbinder med jul her hjemme.

Men jula var også den nissen som begynte å danse og synge hver gang man gikk forbi den. Den glorete «amerikanske» nissen oldefar hadde kjøpt fra en katalog, på den tiden det å handle fra kataloger var en ganske eksotisk greie. Jula handler om de gylne, gamle kobberstjernene i stuevinduene hos oldemor og oldefar på Riis, og om de rødrutete julegardinene de gamle alltid hang opp i desember. Da julestemningen liksom spredte seg i kroppen og varmet hjertene våre da vi kjørte inn på gårdsplassen deres, og tre poder kunne løpe inn i åpne armer og varme klemmer. Nå er huset solgt, og de gamle har vært borte lenge.

Minsten snakker så varmt om minnene at jeg sitter med klump i halsen, og kjenner tårene presse litt på. For jeg har jo vært der selv også. Det første året uten mamma, før podene ble født. Jeg husker hvordan jeg og pappa pyntet til jul slik hun alltid hadde gjort, hvordan nissene ble satt på nøyaktig samme plass som hun alltid gjorde, og likevel ble ingenting likt.

Det er alltid en tulling i hver søskenflokk. Enkelte ting forandrer seg ihvertfall aldri 😉

Men sånn er livet. Et omvendt eventyr, fra begynnelse til slutt. Og underveis samler vi minner, enten i esker, eller i hjertet, og den kombinasjonen er ganske fin.

Det blir ingen strikkede ullsokker fra oldemor under treet i år, ei heller twist fra den magiske skålen som aldri blir tom, og vi har ingen nisse fra katalog eller kobberstjerner i vinduene. Men, vi har hverandre, og våre egne tradisjoner. Vi har små nisser i vinduskarmen, alle fra oldemor og oldefar på Riis sin nisselandsby. Vi har sokkene vi fikk i julen i fjor, om jeg kjøper litt stoppegarn holder de fint en romjul til. Vi har alle minnene fra «det var en gang» og de som har vært, og på julaften tenner vi lys på bordet. Et lys for alle vi er glad i og som ikke er med oss lenger. Et nytt lys i år, et lys for oldemor.

Det var fint å snakke litt med poden. Fint å høre tankene hans, fint å dele minnene og gledene. Når alt kommer til alt betyr jo det så uendelig mye mer enn den lille pakken under juletreet.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg