Jeg glemte at det var søndag! Våkna litt tidlig, ble liggende å kjenne hvor herlig varmt det  var under dyna, til tross for litt gufsen trekk fra gløtten på vinduet. Så begynte jeg egentlig å telle dager siden julaften, og plutselig slo det meg at det kanskje muligens kunne være søndag, men jeg måtte spørre gubben for å være helt sikker. Han stussa ei stønn han også, før han kom på at han skal på jobb i morgen. Definitivt søndag. Snakk om å være midt i julebobla. Det er godt på en måte, å bare kunne surre rundt i en rolig verden av juletrær, smultringer, og rester av bonusmammas riskrem med rød saus, men jammen kjennes det litt rart at dagene glir i hverandre også, for man mister jo helt oversikten.

Små øyeblikk har det vært mange av. Mest preget av høytiden denne uka selvsagt. Mandagen for eksempel. Siste arbeidsdag, men kommunelegen hadde bestemt at arbeidsdagen skulle være digital. Rare greier, juleavslutning i en direktesending fra skolen, deretter avdelingsmøte på teams. Det kjennes rart å ikke klemme elever eller kolleger, si god jul på gamle måten, men juleferie er fint, uansett hvordan siste arbeidsdag forgikk. Tanken på å kunne sove lenge (selv om det i praksis ikke er like enkelt som i teorien for denne frua). Så ja, siste arbeidsdag, utradisjonell som den var, fint øyeblikk.

Gråværet. ikke det at konstant regn og ikke et glimt av sola på mange uker troner høyt på lista over røyeblikk kanskje, men ut må man liksom uansett, hvis ikke blir man reint skrullete. Ihvertfall jeg. Tirsdag var fremdeles de eldste podene og måsagubben på jobb, men jeg og minsten trakk på oss litt gode jakker, og ruslet ut i regnværet en tur. Mest for å røre litt på kroppen, men det var ikke dumt å kjøpe med en kopp kakao på cafeen til hjemveien heller. Traske rundt i rufsevær, men hver vår kopp kakao, bli passe våt på nesa, akkurat nok til at det kjentes ekstra deilig å komme hjem igjen, det var et fint øyeblikk.

Lille julaften var full av gjøremål. Så full at den burde gjort meg stresset, men det ble ikke sånn. Alle gjøremål var gode, noe vi ville, ikke måtte. Startet dagen med en kopp kaffe og litt frokost hos fine kollega Lena. Burde bli en tradisjon egentlig. Rart det der med denne pandemien, hvordan den tar fra oss så mye, likevel åpner noen nye dører. Deretter gikk turen til gamlebygda, og.besøk på begge kirkegårdene der vi har våre kjære. Vi ruslet litt rundt, gubben og jeg. Tente lys, mimret litt, snakket litt. Var en tur innom svigerfar i Lørenfallet, før jeg dro ut for å møte en av mine tidligere elever. Hun sendte meg en melding og ville møtes for å snakke litt, gi meg en julegave, og et nydelig julekort. Rørt til tårer igjen…nå må jeg snart ha grått nok dette året, kan umulig være flere tårer igjen. Lille julaften, hele dagen  ar et eneste langt fint øyeblikk.

Julaften morgen. Podene blir visstnok aldri for gamle for å våkne før sola, for adventskalender og fullstappet julestrømpe. Barnlige gleder, selv med store poder. Det er noe eget med julaften morgen. Når vi drøyer leeeenge med å skru på annet lys enn de på juletreet. Når vi starter dagen med kaffe og lukten av kongerøkelse. Lang, sløv frokost i pysj, poder i nye pysjer som leker med fjernstyrte biler de fikk i strømpa (tradisjon). Jeg satt lenge i godstolen julaften morgen. Bare nøt øyeblikket, roen, latteren og konkurranseinstinktet til avkommet. Prøvde desperat å oppdra Bolla nok til at hun lot både juletrekulene og pakkebåndet på alle pakkene vøre i fred. Ingen lett oppgave akkurat, men fint øyeblikk!

Julaften ble en rolig affære, akkurat sånn vi liker det. Bare oss fem i måsahuset, og pappa og bonusmamma. God mat, masse dessert, gode samtaler, gamle røverhistorier, bøttevis av latter, og akkurat nok pakker i pakkehaugen. Jeg er heldig, på grensa til bortskjemt. Så mye oppmerksomhet i form av gaver og kort, fra dere blogglesere, familie, elever, og venner. Og når alle pakkene var åpnet, og det var klart for dessert kom pappa med den beste gaven av dem alle, kanskje noen sinne. Han har samle og digitalisert gamle videoklipp jeg ikke engang visste eksisterte, og laget en egen minnepinne full av levende bilder. Jeg har grått meg både tom og sliten mens jeg har sett og hørt stemmen til mamma, mormor og morfar, bestemor og bestefar. Tilogmed svigermor og måsagubbens besteforeldre, foreviget i videoklipp  fra bryllupet vårt. For en overraskelse, og for en glede. Magiske øyeblikk. Det er som å få en liten bit av fortiden, og alle jeg savner tilbake.

Den dagen vi , utrolig nok, hadde fått nok av sprøstekt svor og fløtesaus og sofasitting, og ruslet en lang tur i skogen, bare gubben og jeg. Luft, herlig kald luft, og et snev av nysnø. Holy cow så deilig! Snø…klarer meg fint uten, men akkurat den dagen trengte vi lyset ra snøen, og følelsen av litt skikkelig vinter. Det  var så herlig å gå lenge nok til at det løsnet litt i ribberumpa, og fort nok til at vi ble varme på ryggen. Avsluttet med en fin stund rundt bålet ved bålplassen bak i skogen vår. Det å skulle sette seg ned i sofaen igjen kjennes unektelig mye bedre etter noen timer ute i snøen. Herlig, friskt øyeblikk!

Og der har du uka, kort oppsummert. Jeg nyter late morgener, lange, sløve dager, og sene kvelder. Jeg nyter dårlige amerikanske julefilmer, sånt forutsigbart, glorete, sentimentalt skvip. Jeg nyter sprudlevann, poder som hviler ut, og sovner på sofaen midt på dagen etter en lang jobbvinter, regn på nesa, og en og annen snøball i nakken, beregnende plassert der av en treffsikker skuddarm tilhørende mellomste poden.

Jeg nyter varm pusekatt på fanget, flammer i peisen, hele dager uten BH (puppefengsel), sene frokoster, lange lunsjer og feite middager.

Og da tror jeg like godt jeg avslutter der, for kalenderen sier det er søndag, selv om jeg egentlig hadde glemt det, og svigerfar kommer på middag i efta. Jeg skal bake rundstykker til lasagnen, og ta resten av dagen som den kommer. Det er jo tross alt juleferie. Håper du har gode dager, og at årets aller siste dager gir deg fine øyeblikk. Vi blogges.