Det var voldsomt fruktbart på Liermåsan tidlig på 2000-tallet, og over en periode på drøye tre år var undertegnede som en dieseldrevet fødemaskin med heftig kapasitet, hvis understell klemte ut intet mindre enn tre avkom med ni måneder og et kvarters mellomrom.

Det var på den tiden jeg var full av struttende, ungdommelig pågangsmot av den typen som ofte av god grunn forveksles med rein dumskap og uvitenhet. Jeg hadde med kunnskapstørst hjerne slukt alt av lektyre om barneoppdragelse, og var så rustet for oppgaven som bare en uvitende fersk småbarnsmor kan være, og i eget hode malte jeg et slikt nasjonalromantisk og rosenrødt bilde av rolige, glansede juledager med spente barn og avslappede voksne i skjønn harmoni.

 

Det skulle bli akkurat som da jeg var liten. Da alle juleønsker på magisk vis ble oppfylt. Når juledagene bestod av grønne glitrende trær, sirlig og vakkert pyntede pepperkakehjerter i hvert vindu, knitrende flammer i peisen, håndskrevne julekort med bilde av oppstilte, smilende familier i nisseluer, og barn som på julekvelden satt som tente lys, tålmodige, men spente ved middagsbordet og kastet lengselsfulle blikk mot en stor, men slett ikke overdrevent diger pakkehaug. Og midt under gangen rundt juletreet der familien sang klokkerent og tostemt på reven rasker over isen, skulle det knakke høyt på døra, og inn skulle nissen komme med tunge steg, og en sekk full av spenning. Nissen skulle lukte sigar av samme typen som morfar alltid røkte etter julemiddagen. Han skulle ta oss unga opp på fanget, en etter en, ønske oss god jul, og så haste videre til alle barna i resten av verden, for det var tross alt julekvelden over hele denne fantastiske snøkledde kloden av et evig vinterparadis.

Desember skulle pyntes med julegardiner. Det skulle lukte kongerøkelse i hver krok av stua, kakeboksene skulle aldri bli tomme, og til og med på knaggen på badet skulle de røde håndklærne henge til pynt.

Ååååh, for noen tradisjoner å bringe videre til eget avkom. For en lykke. Rein julelykke! Det var som om mammahjertet nesten eksploderte av herlige forventninger, der jeg stod helt i startgropa av Desember, og gledet meg til dagene fremover.

 

Men enkel forskning viser at minnene fra egen barndom ofte er en sterkt forgylt liten vri av den egentlige sannheten, og at unger generelt, også de fra helt normalt sporadisk veltilpassede A4 familier med huslån, Volvo stasjonsvogn og taco-fredag, ikke nødvendigvis innfrir mors tanker om en avbalansert og glitrende julefeiring med kakehjerter i vinduet og utpreget julefred.

 

Det startet med julekalenderen. En sånn spennende og forlokkende sjokolade eller pakkekalender som i utgangspunktet skal være en koselig tradisjon, men som setter unger så til de grader i spenningsmodus at de sovner sent og våkner tidlig. En kombinasjon slitne småbarnsforeldre finner sjarmerende på dag en, litt slitsomt på dag to, og så til de grader u-utholdelig at de vurderer å avlyse hele jula på dag tre.

 

Det ble intet mindre stress under det som i utgangspunktet skulle være en sånn instagram-vennlig seanse med pepperkakebaking, med påfølgende melisglasur og nonsstop-bonanza for hele familien. For det som i teorien, og utfra historiebøkene og de gamle familiealbumene utgir seg for å være en slik ultra-koselig tradisjon, utviklet seg raskt til å bli en intern konkurranse mellom podene i «utforming av obskøne kroppsdeler av krydret kakedeig», og fint lite hjelper det av faren til avkommet, som på papiret så ut til å være en normalt stødig kar, innvendig er intet annet enn en umoden fjortis som endelig ser sitt snitt til å lede en produksjonsavdeling bestående av tre overtrøtte poder i barneskolealder, alle høye på sukker og e-stoffer, inn i en spiral av pepperkake-pupper og annet fandenskap.

I stedet for sirlige pyntede pepperkakehjerter med rød silkesløyfe hengende i vinduene, hadde vi kakeboksene fulle av pepperkakedamer med struttende pepperkakepupper i alle mulige størrelser. Vi hadde pepperkake-hodeskaller, og pepperkake-rumper med pepperkake-rumpehull fulle av nonstop, og tre poder (og en pappa) så seige av melisglasur at kun høytrykkspyleren var sterk nok for rengjøringsjobben som fulgte bake-seansen.

 

Utover Desember fortsatte bevisene å komme. Bevisene på at det er betydelig forskjell på det å være barn, og det å ha barn i julestria. For selv husket jeg bare den enorme gleden i mamma og pappas øyne da jeg etter endte skoledager med spennende juleverksteder kom hjem med den ene kreasjonen etter den andre. Så stolt av julepynten jeg hadde laget, og givergleden var helt enorm da jeg så mamma dekorere vegger og vinduer med lenker av glanspapir, og nissemenn og koner av kongler og filt.

Enten var jeg veldig mye mer kreativt anlagt enn mine egne avkom da jeg var på deres alder, eller så hadde mine foreldre pokerfjes verdig en Oscar-statuett hver gang de mottok en gave, for jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg så ungene dra opp den ene vindskeive dryssende kongla etter den andre, overlesset med lim og filt og skjelvende øyne, forkledd som en nisse med rusproblematikk, eller fire ispinner limt sammen til ei stjerne, og dynket i mer glitter enn en dragartist i Las Vegas, og jeg slet med å klistre på et smil og å finne en passende plass til julepynten…altså en annen plass enn inne i den allerede tente peisen.

 

For ikke å snakke om juleavslutninger på skolen. Det var koselig det, og endelig så det ut til at mellomste podens juleavslutning i tredje klasse skulle bli en reprise av min egen forgylte barndom, for det er ikke til å stikke under en stol at mammahjerte nesten eksploderte av glede og stolthet da poden i en rekke av drøyt 20 barn entret en festpyntet gymsal som nummer to i en rekke av hvitkledde engleaktige Luciaer med hvite skjorter, glitter i håret, og lys i hendene.

Gleden var for øvrig kortvarig,  og endte brått da poden med lys og klokkeklar barnestemme, midt i første refreng sang den versjonen av Lucia sangen han hadde lært av sin pappa tidligere den uken, og det ut i en fullstappet men musestille gymsal ljomet fra avkommet: «Saa-aantaa Luu-ciiaaa, dreit oppi lia!»

 

 

 

For å toppe det hele skulle det vise seg at hele barneflokken her hjemme av uante årsaker var livredde for julenissen, og derfor var et besøk av selveste nissefar høyst uaktuelt på julekvelden. For å ufarliggjøre konseptet julenisse for ungeflokken forsikret vi podene om at den røslige mannen i topplue og hvitt skjegg likevel besøkte alle barn natt til julaften. At han kom ned gjennom pipa mens alle i huset sov, la pakker under treet, for så å på magisk vis fordufte videre til neste pakkestopp. Med dette eventyret friskt i minne kunne guttene legge seg og sove trygt, i vissheten om at nissen ville komme, og fordufte lenge før de våknet julaften morgen.

Derfor unte jeg meg et velfortjent boblebad etter at Hovmesteren hadde servert Grevinnen sent lille julaften, og kjente for første gang i hele førjulsstria at roen endelig senket seg over huset på Liermåsan. For å virkelig maksimere følelsen av god julestemning pakket jeg meg etter badet, inn i det store myke røde badehåndkle, og surret det mindre, men matchende håndklede som en turban rundt det våte håret, før jeg ruslet i myke tøfler inn i stua, der gubben hadde sovnet på sofaen, og flammene i peisen var i ferd med å slukne. Jeg dempet derfor lysene i stua, før jeg åpnet peisdørene, satte meg på kne foran ovnen, og bøyde meg fremover for å blåse liv i glørne.

Da høres plutselig et høyt og redselsfullt hyl bak meg, en skingrende barnestemme som vræler fra en pode som holder seg for øynene!

-«Nissen har detti ut av peisen, OG HAN HAR MASSE HÅR I RUMPA!!!!»

 

Det var da jeg innså nederlaget. Jeg hadde på ingen måte klart å skape den samme varme følelsen av jul for mine egne barn, som mine foreldre skapte for meg da jeg var liten, og da ungene endelig sovnet på julekvelden, etter en dag full av så mye spenning og mas, sukker og ribbefett, pakkekaos og riskrem og rød saus fordelt broderlig mellom mager og gulvtepper, var jeg egentlig bare glad det hele var over.

 

Så gikk årene, og podene ble til unge voksne, fine gutter i slutten av tenårene. Forleden satt de sammen og bladde i fotoalbumene fra da de selv var små, og mimret om fortidens julekvelder. De snakket så varmt om pepperkakebaking, juleavslutninger med luciafeiringer, juleverksteder på skolen, og ikke minst, mysteriet julenissen, som ikke lenger er så skremmende, til tross for ei hårete rumpe. Det var da det gikk opp for meg. At de voksnes oppfattelse av julen ikke er den samme som ungenes, og at energien vi legger i «det perfekte» er høyst unødvendig, for ungene er slett ikke kravstore. De bryr seg ikke om hvordan pepperkakene ser ut, bare de får smake på deigen. De bryr seg ikke om teksten i julesangene, bare vi synger med. De vil bare at vi skal være der, som en trygg bauta i en litt overveldende måned full av forventninger. Og akkurat det har jeg heldigvis klart.

God julestrid ønskes alle.