Vanligvis kommer følelsen av jul snikende en gang tidlig i November, og som regel klør jeg i fingrene etter å starte pyntingen, bakingen, og innpakking av julegaver helt i starten av Desember. Ikke fordi jeg stresser, eller fordi det haster, men fordi det gir meg glede.
I år har julestemningen latt vente på seg. Ikke slik å forstå at den uteblir, den har bare kommet senere.
Det har vært et annerledes år, en lang og til tider litt slitsom høst. Ikke bare for meg, for alle selvsagt. En unntakstilstand over hele verden. Her i måsahuset har ting røket på tur. Alt av hvitevarer, biler, og annet nødvendig som koster mye. Noen ganger har jeg knapt hatt tid til å trekke pusten godt ned i magen før det skjedde noe nytt.
Derfor trodde jeg julestemningen, om ikke den helt skulle utebli, i hvert fall kom til å komme sent i år. Men så satt jeg her da, mot slutten av November, og kjente at roen senket seg, og det til tross for at vi kun er helt i startgropa av julestria. For jula er ei stri, enten man stresser eller ei.
Jeg hadde en sånn liten mental vareopptelling, i hjernen. (tror jaggu jeg nettopp fant opp et nytt begrep der altså!) For jammen finnes det positive sider med situasjonen verden står i akkurat nå også. Neida, jeg prøver på ingen måte å undervurdere pandemien, eller hva den gjør med oss som mennesker. Jeg er fullstendig klar over alt situasjonen medbringer av vansker, både fysisk og psykisk for mennesker. Jeg har jo selv kjent det på kroppen og i toppen, og enda viktigere, jeg har sett, på nært hold, hvordan det påvirker de aller mest sårbare i samfunnet vårt, de som hver dag er avhengig av nærkontakt med andre mennesker, de som har behov for impulser og veiledning utenfra.
Men greia er da, her hjemme, i mitt lille gamle røde hus på Liermåsan, med min lille familie, her kan vi roe ned. Julestria haster ikke. Vi må ikke stryke skjorter, eller legge av penger til ei drosje hjem fra julebordet, for vi skal ikke ut. De aller fleste julegavene er kjøpt inn allerede, fordelt utover året, utover lønningene, utover tilbudene som har vært. Det blir ikke mange til bords på julaften, ei heller mange romjulsselskap å planlegge, for vi må begrense nærkontaktene. På mange måter, satt litt på spissen, har vi jo nå en lovpålagt roligere julestrid.
Så hva stresser vi for da? Vi har 24 dager på å fylle kakeboksene med våre favoritter. Våre, fordi det er jo bare vi som skal kose oss sammen. 24 dager med nok av tid til å slenge seg i sofaen etter jobb, drikke gløgg, spise popcorn og se middelmådige julefilmer på Netflix. 24 dager på å tørke litt støv av synlige overflater, og feie resterende bøss under teppet. Det er jo bare vi som skal tråkke rundt her likevel. 24 dager på å prøvesmake sprø svor, og marsipan med sjokoladetrekk. 24 dager på å sette frem nisser, tenne stjerner i vinduene, kjenne lukten av skog fra små kvaster av granbar som står rundt omkring i huset. 24 dager til å skrive, sende, og lese julekort. 24 dager til å glede andre med litt smått og stort. Det er det jeg kanskje gleder meg aller mest til.
Nei, 2020, i likhet med denne kommende jula er slett ikke optimal, men akkurat nå velger jeg å tenke positivt, og gjøre det beste ut av det. For selv om ikke alt blir likt som tidligere år, skal slett ikke kosen med førjulstiden forsvinne. Kanskje ikke det å roe ned, redusere gjøremål og nærkontakter, forminske produksjon, og senke forventningene er så dumt. Hvem vet, kanskje blir dette den mest bedagelige, behagelige førjulstiden noen sinne. Jeg gleder meg i alle fall til dagene som kommer, okke som.
