Dorull-dronninga.

C 15. Et lite kontor, eller på godt norsk, et lite lærerværelse i C bygget ved Bjørkelangen videregående skole. På C 15 sitter til sammen 11 mennesker, 12 om man regner med avdelingslederen som egentlig har eget kontor oppe ved ledelsen, men som stadig stikker hodet innom for å kvitre muntert, slå av en prat, eller undervise litt.

På C 15 går skravla ofte lett, og raskt. Latteren sitter løst, og bland resten av skolens lærere omtales vi ofte som hønseflokken, det til tross for at vi også har en arbeidskar med oss. Det er en fin gjeng. Engasjerte, kloke, omsorgsfulle, og med en varme og omtanke for elevene du sjelden finner andre plasser. Det er godt å ha kontorplass på C 15, godt å høre til akkurat der.

Vi kjenner hverandre godt. Noen ganger trigger vi hverandre litt, diskuterer høylytt, er av og til uenige, men alltid med samme formål. Det vi gjør skal være til det beste for elevene våre, og for oss som jobber der.

Vi deler gleder, sorger, og hemmeligheter.

Så trygg på denne gjengen er jeg, at jeg kan komme med innrømmelser der jeg ikke snakker høyt om andre steder. Som for eksempel den gangen jeg fortalte at julepynten ungene ofte laget som små ble brukt som opptenningsbriketter i peisen, og at dersom jeg fikk så mye som en dorullnisse til ville jeg fly på veggen. Selv da ble jeg møtt med sympati og forståelse. Ja, for sånn er folka på C 15. De ler ikke av noen, de dømmer ingen.

Den første Desember ankom jeg C 15 en snau time før skolen startet. Det er godt å komme tidlig, snike til seg en kopp av Torunn sin nytraktede kaffe, svare på litt mailer, og nyte stillheten før elevene invaderer korridorene. Overraskelsen var stor da jeg hevet blikket og fikk se en aldeles fantastisk pakkekalender hengende over skrivepulten min, og de to kollegene som hadde ankommet like tidlig som meg klappet entusiastisk i hendene, og sa smilende ” Den er bare til deg!!! Fra ALLE oss her på C 15!!!” Og jeg, full av overgangsalder-hormoner som bare ei livmorløs kjærring på 44 kan være, tok nesten til tårene av glede! For en gjeng! For en fantastisk gjeng!

 

Med skjelvende hender åpnet jeg nærmest ærbødig den første sirlig innpakkede pakken, og ante en viss uro da damene bak meg kniste hysterisk idet en rød, litt vindskjev, og heller dårlig klippet nisselue av filt kom til syne, etterfulgt av en dorull med ansikt, stående på et snowboard av gullfarget glanspapir!

 

“Vi har laget dorull-nisse-kalender til deg!!!!” ropte damene entusiastisk, og knakk omtrent sammen av latter da uttrykket mitt viste at det gikk opp for meg at jeg i 24 dager fremover vil pakke opp 24 fordømte dorullnisser!

 

Ragnhild. Snille, kloke Ragnhild. Hun som har ord som varmer, og som får meg til å føle meg god. Ikke bare god nok, men god! Hun har pokker meg laget dorullnisser til meg!

Kine. Morsomme, herlige Kine, hun med 100 jern i ilden, og som synger navnet mitt på et språk bare hun og jeg forstår, hver gang jeg kommer inn døra! Hun har pokker meg laget dorullnisser til meg!

 

Torunn. Hun som er så god til å lytte, så dreven i faget, så engasjert, og så ivaretagende! Hun som er full av omsorg, og som alltid starter dagen med “Åssen er det med Janne i dag?”Hun har pokker meg laget dorullnisser til meg!

Linn! Linn som bare er snill, nesten for snill! Hun som har lange øyevipper, hun som deler ut kaffe fra maskin, og sjokolade, og hun som ser det beste i alle. Hun har pokker meg laget dorullnisser til meg!

 

Tine. Tine som har så innmari masse personlighet i en sånn bitteliten kropp. Hun som er blid selv når hun er sinna, og som ler like mye med øynene som med munnen. Hun har pokker meg laget dorullnisser til meg!

Line! Fantastisk herlige Line som har en latter som smitter mer enn nåværende pandemi. Hun som prater på inn og ut-pust, og tar alle oppgaver på strak arm. Hun har pokker meg laget dorullnisser til meg!

Lena! Hun som sier at jeg er så flink enda hun har sett meg på mitt aller verste. Hun som hopper inn når andre ikke kan, og som strikker de varmeste gavene. Hun har pokker meg laget dorullnisser til meg!

 

June. Sjefen som synger når hun prater, hun som tar med seg sola når hun sier hei, selv på de gråeste dagene. Hun som ivaretar, lytter og utfordrer, og som alltid forstår og tilrettelegger. Hun har pokker meg laget dorullnisser til meg!

Marte! Selvstendige, egenrådige, knalltøffe Marte. Hun som er ny, men som det kjennes ut som jeg har kjent hele livet. Hun som er trygg og forvirra på en gang, et rivjern av et kvinnfolk, et forbilde…hun har pokk…okei, Marte hadde ikke fått med deg det dorull-greiene, så hun har kjøpt servietter…jeg ser det på pakka…men likevel!

 

Martin! Hanen i hønseflokken! Han som kan sende meg et blikk, også ler vi høyt og rått, fordi vi vet at vi tenker på det samme! Martin som bidrar med det sårt etterlengtede testosteronet som utjevner flokken vår. Han har for pokker meg laget dorullnisser til meg…og jeg tror ikke han har skjønt at det er doruller uten dopapir!

Også Synnøve! Kloke, gode Synnøve som har svaret på alt, og svaret er alltid 42! Hun som hever øyenbrynene og roper “HerreJessdafader” på kav nordnorsk, og som konkluderer der vi andre kaver litt! Hun som gråter når hun blir glad eller veldig engasjert, og som ALLTID er blid etter kl. 10-00! Hun har pokker meg laget dorullnisser til meg!

 

Så satt jeg der da, mens de kreative sjelene lo høyt og lenge, og tenkte “Hva pokker har jeg gjort for å fortjene dette???” Jeg som endelig hadde blitt kvitt all denne såkalte julepynten etter podene, også skulle det atter en gang fylles opp med den verst tenkelige sorten av julepynt. Oppjåla dorull!

 

Men disse folka på C 15 altså. De lo, og lo, og fortalte om kvelder meg juleverksted i egne stuer, via møter på Teams. Der har de sittet og klippet og limt, strikket og stripset og tapet, og ledd! Ledd høyt og lenge! Skapt samhold og latter og glede, i en tid som ikke bare er lett for noen, lærere især.

Og de har gjort det, bare for meg! Det er fint å tenke på det! At de kjenner meg så godt at de vet hva som gir meg glede, hva jeg ler av. Gapskratter av faktisk! Det er ikke bare gode kolleger, det er vennskap! Vennskap og en ganske så fin kjærlighetserklæring, faktisk! På C 15 jobber noen av de fineste folka jeg kjenner, og de har for pokker meg sittet og laget dorullnisser! En for hver dag i Desember! Bare til meg! Kall meg bare dorull-dronninga fra nå av! Finere julepynt finnes ikke! (nesten!)

 

(For de som følger meg på instagram. Dorulnissene åpnes og legges ut i storyen, hver arbeidsdag frem til jul!)

 

 

 

 

 

 

4 kommentarer
    1. herlig!! for en fantastisk humor og herlig arbeids gjeng av kollegaer. heretter kan du ha en ting i bakhodet når du sier noe om noe du ikke helt liker, og det er…. KARMA!! Den har det nemlig med å komme tilbake å slå til deg i bakhodet 😉 knis..og dette er beviset for det 😀

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg