Fra gutta var små, veldig små, har det kun vært en ting som har stått i hodet på dem! Motocross!

Det er gubben sin skyld. Han kjøpte verktøykasse og en bitteliten crosser i det sekundet graviditetstesten viste to streker, og da vi kom hjem etter fødsel bar han alle gutta høytidelig inn i garasjen, før han tok dem med inn i huset, og la dem i vogga. Likevel ble de aldri tvunget til å velge nettopp denne idretten. De har fått prøve alt de har ønsket, fotball, friidrett, TaeKwonDoe, svømming…you name it, de har prøvd. Likevel er det på sykkelsetet de trives aller best, og kjørte rundt på en liten doning full av hestekrefter lenge før de sluttet med bleie.

Opp igjennom årene har vi høstet en del kritikk i forhold til prioriteringer. Det er en dyr idrett gutta driver med. Altfor dyr, og når man i tillegg har ikke bare en, men tre barn som er bitt av basillen, da koster det, og for noen blir det galt, okke som.

 

( Martin, en motocross-entusiast, klar for løp. )

 

 

Det kritiseres at en familie velger å bruke så mye penger på en idrett, og noen kaller ungene bortskjemte. De aner ikke hvor mye hardt arbeid, fysisk og psykisk som ligger bak, både for oss foreldre, og for gutta. Ingen av våre gutter har noen gang vært på en sydenferie. Vi spiser sjelden ute. Huset er trangt, og det er ikke et eget soverom til hver. Merkeklær finnes det lite av, og vi har aldri kjørt ny bil.

Det er overhodet ikke synd på oss, dette har vi valgt selv! Gutta vet hva det koster, og de er villige til å ofre nesten alt for noen timer på sykkelen, i et eller annet grustak eller kupert skogsterreng. Vi er heldige, og vi vet det! Ikke bare har vi råd til å la guttene holde på med det de elsker aller mest, vi har til pålegg på brødskiva, varme middager, sko på føttene og klær på kroppen. Vi har varme i peisen, vi betaler regningene våre, og den gamle rustne kjerra tar oss dit vi vil dra.

Vi er sammen! Vi er sammen i ukedagene, og vi er sammen i helgene.

Gubben er fantastisk! Time etter time, dag etter dag, år etter år, skrur og mekker han, kjører på treninger, heier og trøster.

Jeg sørger for bager fulle av varme klesskift, matpakker, og rikelig med vafler. Gutta sørger for brede smil, motordur, masse latter, og en og annen knekt arm eller hjernerystelse.

 

( Beskuer løypa, og fyller opp med kjappe karbohydrater. Her skal det gasses og kjempes! )

 

Motocross er blitt en del av oss, og så lenge gutta vil skal de få holde på, koste hva det koste vil. Syden kan vente, det samme kan fancy middager på dyre restauranter, og skap som bugner av merkevare. Ingenting slår idrettsgleden. Målet er ikke å være best, det har det aldri vært. Selvsagt er det gøy når noen gjør det bra, kjempegøy faktisk, men vi har tre gutter som bedriver samme idrett på tre ulike nivåer, og fellesnevneren er rett og slett gleden over idretten, ikke gleden over antall seiere.

 

( Etter første etappe, bare tre igjen…og møkkspruten står! )

 

 

Noen år trener vi lite, noen år trener vi mer, alt avhengig av hva det blir råd med. Når kjøringen nedprioriteres er det greit, når vi kjører masse er det topp.

I år har det blitt lite trening, nettopp fordi andre ting måtte gå foran. Det har ikke blitt handlet verken treningsutstyr eller flust av deler til syklene, likevel har gutta storkost seg de få time de har kjørt.

I dag var det løp. En av gutta stilte til start.

 

( Leirete sa du??? )

 

I nydelig høstvær, blant haugevis av deltagere og publikum stod Martin til start kl 10.34. I depoet stod to spente brødre, to nervøse besteforeldre, og et sett foreldre og bet negler! Martin hadde som mål å fullføre, alt over det var en bonus, men vinnerinstinktet til den poden er stort, og det stod i alle fall ikke på satsingen. Mellom hver etappe tikket tidene inn på morfar sin telefon, og de var strålende. Nesten for gode til å være sant, med tanke på hvor lite kjøring det har blitt i år.

 

 

( Godt å ha storebror på teamet. Her skrapes det møkk av støvla mellom etappene. )

 

I fire timer stod vi å bet negler, og “teamet” ble stadig større. Podens lærer, venner, filleonkler, bestefedre, brødre og foreldre heiet til halsen ble sår, og da det endelige resultatet vistes på tavlen slapp samtlige jubelen løs.

 

( Påfyll av energi før man tar fatt på siste etappe! Like blid, ekte idrettsglede! )

 

Martin vant!!!

Han vant, og det var så velfortjent! Derfor sitter jeg her akkurat nå, med klump i halsen, og skryter åpenlyst av gutten min som i dag gikk av med seieren i sin klasse i et av årets beste løp. Akkurat i dag gir jeg blanke i janteloven og alle skeptikerne som har en formening om hvorvidt kostnadene rundt en idrett er verdt det eller ikke.

 

( På pallen!!! IDRETTSLYKKE! )

 

I dag er det verdt det. Det er så innmari verdt det, og jeg påberoper meg retten til å skryte, og til å være stolt av gutten min!

Han er stolt av seg selv også, og det skal han få lov til å være. I morgen står pokalen på hylla, litt gjemt bak typisk rot på gutterommet. I morgen ligger han som et slakt på sofaen med musikk på ørene, og på mandag er han tilbake på skolen der det dreier seg om lekser, prøver, og muntlige høringer. Men akkurat nå, akkurat i dag, skal han få nyte en velfortjent seier, og smaken av skikkelig, ekte idrettsglede.

 

 

( Idrettsglede. Ekte idrettsglede. Og da er det verdt det, koste hva det koste vil! )

 

Gratulerer Martin! Hardt arbeid lønner seg. Det er deg vel unt!