Ukas små øyeblikk.

God morgen fra måsahuset og sofakroken.

Knekkebrød med brunost, som vanlig. Kaffe, som vanlig. Bolla liggende sammenkrøllet ved føttene, kanskje litt mer klengete enn vanlig. Glad for å ha matmor hjemme igjen, til tross for at hun de siste dagene har blitt grundig bortskjemt av poder og podekjæreste. Bolla er og blir en selskapskatt, og finner en plass ved siden til ett eller annet menneske, uansett hvor vi befinner oss, og hvilken situasjon vi befinner oss i.

Det er godt å være hjemme igjen etter noen dager på tur, selv om jeg lett innrømmer at jeg allerede savner litt det å være på veien. Vi fartet avgårde torsdag morgen, på jakt etter litt sol og salt sjø, smått lei gråværet som har dominert Måsan den siste uka. Fordelen med rullende bolig er jo å dure dit klimaet er mest fristende.  Mange av ukas små øyeblikk fant stred langs reiseruta, de skal straks få oppsummeres, men det har jo vært noen fine øyeblikk på hjemmefronten også, før vi rullet avgårde.

Starter med lufta ute mandag morgen. Var ute og gikk frokosttur med en av de fine elevene, og vi var skjønt enige om at det var noe spesielt godt med lufta ute. Lukten, temperaturen, lyset…alt egentlig. Det var regn i lufta, men skuren som gjemte seg i det grå skylaget hadde enda ikke startet, den bare hang over oss som en liten motivasjon til å tråkke litt fortere, komme frem til skolen igjen før skyene åpnet seg. Tåka lå lavt, som et litt dekkende filter over gata, og bjørka lyste lysegrønt med små spirer. Lukten og følelsen av vår, ute å rusle, spise frokost, snakke litt. Nydelig øyeblikk.

Rusle i regnet. Ja, for været i begynnelsen av uka var egentlig sånn offisielt inne-vær, men jeg sliter med vonde skuldre om dagen, og med vonde skuldre kommer murring i hodet. Den beste medisinen for vonde skuldre og murring i hodet er egentlig tur i ulendt terreng, og lukten av skog, så da ble det tur. I regnvær. Og selv om dørstokkmila er både høy og lang når det er ruskevær, så er følelsen av å være ute ganske herlig. Så midt i skogen, dryppende blaut, var egentlig denne skrotten overraskende blid, og skogen er vakker uansett vær, så jeg ble stående en stund å bare nyte synet av gran og mose og stille tjern. Det beste av alt…komme hjem, ta en varm dusj, smyge seg inn i pysjbukser, rett fra tørketrommelen så de fremdeles er varme, og bare nyte resten av kvelden fra sofakroken, mens regnet trommer mot ruta. Nydelige øyeblikk!

Den gode samtalen med en tidligere elev. Ikke min lenger, sånn rent faglig, likevel møtes vi nå og da for en ta en iskaffe sammen, spise litt lunsj, skravle litt, eller alle de tre tingene kombinert. Det er så fint å se ungdommen spre vingene sine, men likevel ikke slippe taket helt. Så den timen denne uka da vi begge hadde tid i skoledagen til å sette oss ned litt, puste litt og skravle litt, le masse, og snakke litt alvor, det var et fint øyeblikk det. Du verden hvor lette de å savne, alle disse ungdommene som rekker å komme under huden på deg før de sprer vingene og flyr ut i den store voksenverden uten deg.

Ut på tur. Uten sånne helt konkrete planer egentlig. Vi visste bare at vi ville bort ei stønn, helst nære salt sjø og svaberg denne gangen. Fjellene får vente til litt senere på våren. Vi hadde vel ikke kommet mer enn 270 meter unna måsahuset før gubben hisset seg opp over den eneste andre bilen på veien akkurat da. Lovet skikkelig godt. Og vi kom ikke lenger enn Lørenskog og jobben til gubben før vi hadde første stopp, for gubben måtte innom verkstedet å hente jakken og skoene han hadde glemt der. Så satt vi der da, og hadde kaffepause på parkeringa på Bertel O. Steen, og lo så tårene trilla, fordi vi er så urutinerte bobilturister, og ikke kom lenger på første etappe, men kaffen var god, og øyeblikket var ganske så fint, sånn egentlig.

 

Etter litt frem og tilbake med både frivillig og ufrivillig sightseeing havnet vi på Rognestranda. Fantastisk flott campingplass nede ved havet, og roen senket seg både i kroppen og hodet. Øyeblikket da vi etter middagen gikk ned til vannet, satte oss på svabergene som enda var varme av sola, og bare nøt utsikten og hverandre. Slike kvelder er så fantastiske. Når latteren sitter løst, og skuldrene senker seg, og man bare kjenner på en ro man har lengta etter lenge. I et par timer satt vi sånn, og bare nøt stunden, og det fine øyeblikket.

Frokost nede ved havet dagen etter, før vi satte oss i bilen til neste destinasjon, også et nydelig øyeblikk. Tror nesten hele campingplassen sov enda, for det var veldig stille da sola brøt gjennom skylaget der nede ved vannet. Kaffe, soloppgang og lukten av salt sjø. Makalaust!

Instagram! Altså, sosiale medier er omdiskutert av gode grunner, men makan så mye positivt man får ut av det og. For folk fikk med seg at vi var på tur, og det haglet inn med gode råd om plasser å besøke og steder å spise fra lokalkjente beboere, og hobbyturister som hadde tråkket opp løypene før oss. Jeg digger når dere som følger bloggen tar kontakt på meldinger der, og kommer med sånne anbefalinger. Sånn som på fredag da Lene foreslo en tur i Brekkeparken i Skien. Og vi dua dit, gubben og jeg, og fikk oss både et godt måltid, og en vandring blant vakre historiske trehus og fargerike blomster. For en plass, og for noen fine øyeblikk!!!

Stranda og sommervær! Altså…Hallo!!! Jeg så ikke den komme, så bikinien lå igjen i skuffen hjemme. Men da Stavern bød på strand og mange varmegrader vrengte jeg likegodt av meg klærne, og lot sola steike litt på valkene i bare undertøyet….og det var ikke engang matchende undertøy! Bølger som slår lett mot stranda, varm sand, og årets første bad…til tross for ubarberte intimsoner, herlig øyeblikk!!!

Sommerkropp eller ei, det er så godt å bare gi litt blanke F, brette seg ut med ryggen mot ei varm stein, og bare være! Duppe av litt, kjenne sanda krype litt opp steder der den ikke burde, og bare lukke verden ute litt. For en herlig tid vi går inn i!

Og nå sitter jeg her, blar gjennom den mentale minneboka for uka som gikk, og er klar for å ta fatt på søndagen. Det skal bakes, leses, ryddes, avslappes, og Finn.no skal saumfares etter en rimelig gressklipper. Det er liksom ALLTID noe som må ryke, og skape en uforutsett kjedelig utgift. Fridag i morgen også, helt fri for vår del faktisk. Det blir en stille og rolig 17. Mai for vår del, det kjennes helt riktig.

Ønsker deg som har tittet innom en nydelig søndag. Håper uken som gikk var god, og at uken som kommer blir enda bedre. Vi blogges.

2 kommentarer
    1. Det blir en stille og rolig 17.mai her også… Fra det tradisjonelle tettpakkede programmet fra morgen til kveld, til ingen planer før kl 17 . Da blir det grillings med et vennepar, herregud som jeg gleder meg! Det blir så hyggelig, og det er jo det første som skjer på lang tid 🙈 Kan ikke få sagt ofte nok at det skal bli så himmelsk å få tilbake hverdagen etter denne forb..pandemien! For en herlig tur du og måsagubben hadde🤩 Norge er jo et nydelig land♥️ Elsker jo ferieoppdateringene dine, de er så informative🤪 Har lært så mye om vikingtiden av deg! Nå må dere alle i måsahuset ha en strålende 17.mai og kose dere skikkelig! Klem 🌺

    2. Herlig å rulle rundt fra sted til sted 🙂 Det gjorde vi også – og var i Geiranger 17. mai. Fantastisk!

      Alltid er det noe som ryker når man skal til å bruke det. Jeg håper gressklipperen min holder ETT år til før den må ny-innkjøpes 😀 Her det det tak på huset som må gjøres noe med denne sommeren 🙂 Alltid noe!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg