Forskjellen på kvinnfolk og mannfolk, bortsett fra det reint anatomiske med tanke på hvilke kroppsdeler som henger og slenger hvor, er evnen til å planlegge. Dette være seg all form for planlegging. Alt fra hva man skal ha til middag, dagens antrekk, hvor mange ukedager man har igjen med rene underbukser dersom ingen setter på ei klesvask litt brennkvikt, konsekvensene av det å gå tom for rent undertøy, ulempene ved å bruke samme underbukse tre dager på rad, familieforøkning, bryllup, antall julegaver som må kjøpes inn, pensjonisttilværelsen, og sist men ikke mist, campingturer.

For der kvinnfolk gjerne starter planleggingen for en tur ut med bobilen flere uker i forkant av avreisen, lager en liste med plan, reserveplan og kriseplan i exel-ark, kryptovaluta og i PDF-fil, pakker klær i kategoriene fritid-sol-regn-vind- og «mulig middag på fisefin restaurant» og «dersom jeg skulle treffe på George Clooney», samt lager innkjøpslister, check-lister, og profilerte taklister, har mannfolka en særegen og klassisk «vi tar det som vi kommer»-plan. Den er nøye utviklet over tid, skriblet ned på baksiden av en allerede brukt Post-it lapp, og inneholder i likhet med lønnsforhandlingene for landets sykepleiere- ingen ting!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

For undertegnede som er personlig pessimist, født småfrøsen, og med en overutviklet allergi for kombinasjonen regn og vind, var argumentene om å utsette forrige helgs jomfrutur med bobilen svært gode, da værdamene i TV2 kunne by på horisontale regnskurer og kraftig vind over fjellet til kveldskaffen.

Gubben derimot, som gjennom vinterhalvåret er svært makelig anlagt, og utstyrt med en forkjærlighet for ørelappstol med fotskammel, bukser med strikk i livet, og lett tilgjengelig kjøleskap med egen hylle til kjemisk fremstilte karbohydrater, endrer totalt personlighet i det snøen smelter, og bobiler og campingvogner titter frem fra vinterlagringsplassene sine. Da går han rett inn en slags våryr huleboer og villmanns psykose, og dropper gjerne alt av nødvendig planlegging for å komme seg ut på veien og opp på fjellet. Plutselig er han liksom bobilentusiastenes svar på Lars Monsen, eller 80 tallshelten med hockeysveis, og som løser atomkriger med lommekniv, McGyver! Mann med bobil mot natur….eller noe i den duren.

Og etter forhandlinger verdensledere verdig, og med lovnader om koselig kjærestetur over fjellet, ble det utflukt med bobilen forrige helg. Mot all sunn fornuft lot jeg med overtale til en todagers tur i en småtrang Fiat, til tross for dystre værutsikter og bedre viten. For gubben kan være ganske så overtalende når det er noe han brenner for, og om jeg skal være helt ærlig, og kanskje en smule overfladisk, så er det noe litt fascinerende sexy med en mann i villmarken som trosser naturelementene, fra en snerten liten city-bobil på fire hjul og med blondegardiner i bakruta.

Som lovet av «husbond Monsen» var alle innkjøp og nødvendigheter ferdig pakket inn i doningen tidlig på avreisedagen, og alt fruen trengte å dra med seg var en liten weekendveske med det aller nødvendigste av behagelige kjøreklær. Planen var jo å tilbringe aller mest tid på veien, se litt av vår vakre og langstrakte fjellheim i vårprakt, kun avbrutt av en og annen stopp for inntak av et bedre måltid, og for en god natts søvn i frisk fjellluft. Det er ingen hemmelighet at det satt litt langt inne å sette sin lit til en «villmarkskonge» hvis erfaring med naturen begrenser seg til håndtering av maur-spray langs grunnmuren under kjøkkenvinduet, men enkel forskning viser at et langt ekteskap er basert på tillit, så jeg lente meg tilbake og lot gubben lede oss ut på tokt kl 08.00. Greit å få mest mulig ut av helgen ved å starte tidlig.

Til tross for tett skydekke og konstante regnbyger gikk turen fra tettbygd by og opp på fjellet overraskende greit, selv om sjåføren normalt er en mann med kort lunte og sporadisk stressbasert høysprengt blodtrykk. Dette mye takket være hans tidligere lovnader om knallfin bobiltur for to under forhandlingsmøtet om tur eller sofa tidligere i uken. Da vi stadig steg høyere i fjellet, og det ikke fantes den minste antydning til at været skulle lette, bestemte jeg meg i mitt stille, dog noe utspekulerte kvinne-sinn, for å rett og slett se hvor langt både jeg og været kunne tøye strikken før «Lars McGyver Monsen» personligheten hans måtte vike for hans medfødte og sterkt fremtredende komfort-gen.

Da vi ankom fjellheimen regnet det så tett at sikten var like utydelig som lørdagens kryssord i VG var for tante Magnhild på 97 da hun fikk påvist grå og grønn stær, gulvspurv, og skjeve hornhinner bak brilleglass så tykke at militæret kjøpte de på auksjon på dødsboet hennes for å lage pansrede vinduer til stridsvogner. Fra førersetet kunne jeg kjenne lukta av rykende fersk irritasjon, og mitt trente kone-øre oppfattet svake lyder av misnøye, selv om mannen hadde klistret på seg et imponerende, dog noe uekte smil.  Mysende, med skuldrende hengende over dashbordet, og med ansiktet tredd langt opp i frontruta i håp om å se noe som helst foran oss, skvatt vi begge så kraftig at vi kjørte pannebrasken opp i solskjermene da det smalt kolossalt i både felg og front av kjerra. Overdramatisk som jeg er var jeg sikker på at vi hadde kjørt over enten budeie eller ku, men gubben forsikret konemor om at dette var helt vanlig steinsprut, og fokuserte på å kjøre videre på fjellveien som nå var mer bekk en grus.

Det var først da vi hørte lyden av flokk sauer med bjeller som løp forbi oss vi skjønte hvor sakte det egentlig gikk, og gubben kjørte inn til siden, stanset motoren og begynte å massere tinningen.

«Koser du deg på tur, kjære?» spurte jeg med silkemyk, dog noe sarkastisk kone-stemme, og været raskt at under det rolig og balanserte ytre, kokte gubbehodet litt innvendig. Likevel smilte han da han snudde seg mot meg, og sa: «Kanskje det er fornuftig å få i oss noe mat før vi kjører videre? Aldri glupt å dure rundt på tom mage vet du vennen!»

«Så lurt!»  sa jeg. «Hva tenkte du vi skulle ha til lunsj?»

Fargen forsvant enda mer fra fjeset i førersetet. For til tross for optimismen, og iveren i å kjøre bobil, er ikke planlegging av måltider helt hans greie, men for ikke å miste ansikt svarte han så nonchalant som bare en bobil-gubbe kan, at: «Bare bli sittende her du kjære, så tar jeg et par sommerkoteletter ut av fryseren, ruller ut markisa, og fyrer opp grillen!»

Men å rulle ut markisa i stiv kuling og horisontal regnskyll er en garantert forsikringssak, så i stedet tredde han på seg en regnponcho fra Nille, bar ut en pose grillkull, og brettet ut den lille reise-kule-grillen på en fjellknaus midt oppe på fløya. Etter gjentatte forsøk på å tenne på fyrstikker som var mer gjennomvåte enn trusene til en trebarnsmamma etter en ufrivillig nysetokt, hørte jeg et høyt og ufiltrert «Satans fordømte kjøttfiller», før jeg gjennom de tette regndråpene kunne skimte to halvfrosne sommerkoteletter på vei gjennom lufta utenfor vinduet på passasjersida. Deretter smalt det i en kulegrill som ble slått sammen før bakdøra åpnet seg og en forblåst gubbe med en gjennomsiktig blaut regnponcho dandert rundt kroppen som en brukt kondom på Øya-festivalen, kastet seg inn, vrengte av seg plagget, smalt igjen døra og erklærte årets første bobiltur for OVER!

«Vi reiser himmat!!!»

Og slik gikk det til at sesongens første campingtur også ble historiens korteste. Fire timer opp til fjellet, og fire timer hjem igjen. Etter en god natts søvn i egen seng, en solid frokost, og med nytørka joggesko på føttene, gikk vi ut ved lunsjtider for å rydde ut av bobilen, vaske av sauemøkk, leire, og kvist og kvast som hadde festet seg i felgene under stormen. Det var da gubben bøyde seg ned foran bilen for å sjekke etter mulige merker fra steinspruten at villmarkens fremdeles uoppdagede konge utstøtte et slik mannlig jubelbrøl, og ropte på kjærringa!

«Hei!!! Kom å se! Mitt første jakttrofe!! Det bor visst en villmann i denna bygutten likevel!!!»

Og jammen hadde han rett! For i grillen på Fiaten hang en stein dau lemmen med det mest forskrekkede ansiktet jeg noen gang har sett! Stiv som en stokk, og noe rufsete i pelsen etter å ha prydet fronten av kjerra på en 8 timers kjøretur i storm, men like fullt…et «jakttrofe!»

Med to lag gummihansker og neseklype (ja, for det tar litt tid å få bygutten ut av jeger`n), pirket gubben gnageren av kjerra, og konstaterte mer stolt enn han burde:

«24 til av disse, og jeg har nok til makan pelslue som Davy Crockett!»

Jeg nikket anerkjennende og hold klokelig kjeft. Tenkte det var greit å ikke ødelegge hans nyvunnede selvtillit ved å forklare forskjellen på lemen og vaskebjørn. I mitt stille sinn tenkte jeg: «Lag deg lue, du vennen min, men får jeg servert lemen-kotelett tilberedt på kulegrill på neste campingtur, da lukter det skilsmisse!»