Hver eneste fredag tenker jeg at denne helgen skal jeg legge meg i selen og komme ajour med støvtørking, gulvvask, vinduspuss og bretting av nyvaska klær. Og hver søndag, i dag er intet unntak, kan jeg bare konstatere at ingen av delene ble noe av denne helga heller. Ved første øyekast ser det ikke sånn helt halvgæli ut når man kommer inn i måsahuset, men da jeg tok noen dansetrinn over laminaten fra yttergangen og bort til sofaen etter å ha sluppet ut Bolla i dag tidlig, danset støvet rundt føttene, og ullsokkene samlet opp nok loballer til å tove et sitteunderlag for en relativt velfødd ræv….Det burde være bevis nok på at jeg burde ta meg selv i nakken i dag, men jeg sitter nå her og lurer på hva jeg skal bake i dag istedet…. Og da tenkte jeg da, som den enkle sjelen jeg er, at det å ha kommet hit, innse (eller ikke gidde) at det finnes ting som er viktigere enn å fjerne støv, sånn som å kose seg og bare nyte en fridag, det gir rom for fine øyeblikk det!

Og da kan vi like gjerne starte med den gjærbaksten da, for jeg baker jo ikke bare på søndager. Denne uka ble det kanelknuter til kveldsmaten på mandag også. En myk start på uke, sånn i forhold til å bygge litt videre på, eller avvenne, alt ettersom, det søtsuget man har etter helgens godis bonanza. Myke, ferske kanelknuter og et glass iskald melk til kveldsmat i starten av uka, det skal man slett ikke undervurdere. Digg øyeblikk!

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Å komme hjem fra jobben, og kjenne at ettermiddagssola kaster så varme stråler over verandaen at det ikke frister å gå inn, det er herlig det. Bare utsette middagslagingen en liten halvtime, kaste fra seg sekken, og rigge til kroppen i en stol ute. Sitte sånn med hodet bakover, myse mot sola, og bare sanke inn det himmelen er villig til å avse av vitamin D, slappe helt av noen stunder før man starter på kvelden og alle de oppgavene den drar med seg. Nydelig, avslappende øyeblikk.

Når man vet at magen egentlig er litt motstander av store mengder laktose, men likevel faller for fristelsen. Noen ganger er det verdt det. En iskaffe, den beste av dem, har ligget i kjøleskapet en stund, og en ettermiddag denne uka lot jeg det stå til! Lot bekymringer om mageknip bare være, og nøt en iskald iskaffe på trammen ute, i godt selskap av Bolla. Ikke noe svært øyeblikk kanskje, ikke viktig helelr, men likevel godt. Podcast på øret, iskaffe i hånda, og en selskapssyk pusekatt som klatret opp på fanget. Slike stille stunder er så gode.

Den kvelden vi fyrte opp noen gamle plankerester i bålpanna ute i hagen, og ble sittende lenge å skravle. Temperaturen var så god, kvelden var lys så lenge, latteren satt løst, og pølser smaker absolutt aller best når de er litt glem, og passe svidd på bålet. Gitarspill og fuglekvitter, pølse med sprøstekt løk, kaffe og frisk luft, ikke engang et steinkast fra inngangsdøra. Livet på måsan i all sin enkelhet, herlig øyeblikk.

Jeg har jo allerede skrevet om det i et eget innlegg, men mandagen, da jeg startet dagen med å tre langt ut av comfortsonen, og delta i en podcast var spennende. Sammen med Lars Jørgen og Jan Petter, to hjertegode karer med imponerende stor og god faglig kompetanse, snakket jeg om ungdom, tilhørighet, rus og Corona, i Aurskog-Høland kommune. Spennende, skummelt, og veldig morsomt. Utfordre seg selv, viktig, og fint øyeblikk.

Jeg har så mange gode kollegaer, og hver dag, på jobb er jeg omringet av gode, fine mennesker. En av disse, Ragnhild, er ei sånn dame man helst vil ha et miniatyreksemplar av på skulderen, for hun kan løfte deg, veilede deg, sette pris på deg, gjøre deg god…Ragnhild er på mange måter selvtilliten min. En fortrolig, en raus og en omsorgsfull kollega. Et forbilde. På fredag rusler hun inn på kontoret, med en papirpose i den ene hånda, og gir meg en duk hun har vevet selv. Ja, for det holder liksom ikke å bare være grom og god i jobben, hun er en sunn superwoman når det gjelder håndarbeid også. Hun kalte det brikke eller sitteunderlag….jeg kaller det duk. For man gjemmer ikke et slikt hjemmelaget kunstverk under rumpa i naturen. Så nå ligger den på spisebordet, denne vevde lille godsaken i de herligste sommerfarger, og hver gang jeg går forbi den, eller kikker på den, blir jeg liksom minnet på hvor heldig jeg er som er omringet av så nydelige mennesker, hver eneste dag. Jeg er HELDIG!

Middag ved tjernet. Fredagskvelden. Jeg var sliten etter jobb, gubben hadde avspasert, men byttet bremseklosser på bilen til svigerfar hele dagen, og alle tre podene var på jobb, eller hos kjæreste. Så da gjorde vi noe vi ikke gjør altfor ofte, bestilte oss middag på kinarestauranten, og tok med maten opp til Røytjern for å spise i sola ved vannkanten. Hverdagsluksus! Herlig øyeblikk.

De små vårtegnene som stadig dukker opp. Et nytt for hver dag. Den ettermiddagen jeg gikk meg en tur i skogen, luktet på våren, og nøt synet av den. Det å ha all verdens tid når man rusler rundt, når målet er verken å bli svett elelr få høyere puls, men bare ta inn naturen, nyte den. Det er fint det. Vårblomstene, knoppene på trærne, og lyden av sildrende vann i bekken. Herlig!

Lørdagen. Da vi begge, både måsagubben og jeg våknet altfor tidlig, og fant ut at dagen ville bli i overkant lang om vi ikke gjorde ett eller annet. Så vi satt oss i Volvoen, kjørte litt til høyre og litt til venstre, og endte opp med en fire timers tur i solskinnet, både til kjente og ukjente trakter. Stoppet for å kjøpe milkshake, kaste stein i Glomma, og nyte sola på en krakk langs elvebredden. Klokka var ikke mer en tidlig formiddag da vi kom hjem igjen, så lite av dagen hadde godt, til tross for at vi hadde fått turet, og sett, og snakket, og kost oss. Turer på måfå, navigere etter den blå himmelen, herlige øyeblikk.

Og dett var dett…uka, full av små og store hverdagsgleder. Kjolefredag, bålpanneettermiddag, bollemandag, og masse andre ord som ikke står i ordboka, men som er reelle likevel. Akkurat passe fin hverdagsuke.

Håper du kan se tilbake på noen fine små øyeblikk, og at søndagen blir god for deg og dine. Vi blogges.