Så var det søndag igjen, helt plutselig, og vi er over halvveis uti januar. Tia går så uforskammet fort. Helgene bare suser forbi. Denne helgen blir noe forlenget da…eller, det er jo jobb i morgen, bare hjemmefra. Det er første gang det har skjedd, så lenge jeg har jobbet ved skolen, at elever og ansatte har en av disse ultra-Amerikanske “snow-days”. Alle videregående skoler i Akershus stenges da fremkommelighetene på veiene er for uforutsigbare, og det blir Teams undervisning hele dagen. Flashback til lockdown der altså. Uansett, det betyr at i morgen kan jeg sove to timer lengre, og sitte i pysj fra livet og ned, foran peisen hele dagen. Det går for en dag, og jeg har tenkt til å la flammene knitre, og kaffen være varm. Og bare for å underholde meg selv, har jeg flere ganger lest kommentarfeltene på ulike sosiale medier der det skrives om skoler som stenger for EN dag… Mange sterke meninger uten særlig mening der ute altså. Det er gøy!

Kaffen er varm nå også. Det samme er peisen, og til tross for kuldegradene varmes huset fort opp så fort vi fyrer i peisen. Rundstykker stekt, egg er kokt, og frokosten venter på ungdom som fremdeles er i den alderen at de sover lenge om morran. Jeg misunner dem evnen noen ganger. Det er som vanlig et godt søndagsøyeblikk. Planene er ikke større enn at de som alltid strekker seg til litt baking på kjøkkenet. Noen tur i dag blir det neppe, hvertfall ikke til fots. Skrotten trenger litt mer hvile etter å ha ått på en smell, bokstavelig talt, i midten av uka.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg hadde kledd på meg, veska hang rundt halsen, og på vei ut døra så jeg posen med solsikkefrø, og tenkte at fugger`n sku få litt snop på brette, før jeg rusla på jobb. Så mista jeg fotfeste og bomma på trinne til nederste trammen, i 30 cm nysnø, tenkte at “Nå gåre til hel…e!”, og så kom jeg til meg selv mens jeg lå rett ut, så lang jeg var, men ansiktet nede i snøen. Den første tanken var at det var kaldt, og hvordan hadde det gått med pc`n i veska…. Så reiste jeg meg, og kjente at det sprengte i hodet, at nesa blødde, og at tanna var løs… Gikk inn for å bøste snø av stoltheten, og kjente at her var det no som ikke stemte. Så stod mellomste og minste poden opp, lurte på hvem som hadde planta kul i panna på mutter`n. Resten er historie. Tre dager hjemme i ustabilt sideleie, en hjernerystelse, ei litt løs tann, og en blåveis som ville gjort Stælken Gundersen stolt. Men, det kommer gode øyeblikk av sånt også, for jeg er omringet av fine, omsorgsfulle folk som skjemmer meg bort når jeg er litt nede for telling.

Ferdig traktet kaffe i koppen når jeg står opp, servet av den minste snekkerpoden. Gubben som handler og fikser middag, og to andre poder som fyrer i peisen før de drar, slik at jeg kan spise frokost i ro og mak foran varme, knitrende flammer.

Også kollega Ragnhild da, som er godheten selv, og legger igjen gode ord, og bringeær-sjokolade på trammen, bare fordi. Og det finnes knapt bedre medisin mot rystet hode enn sjokolade. Det er vitenskapelig bevist faktisk…jeg er sikker på å ha lest det et sted!

Minstepoden, han som kommer og legger seg ved siden av meg i sofaen når han kommer hjem. 19 år er han, men stryker mammaen sin mer enn gjerne litt i håret, spør hvordan dagen har vært, og om formen er bedre. Så blir vi liggende sånn ved siden av hverandre på sofaen, og skravle litt etter middag, begge under et teppe eller ei dyne, og plutselig snakker jeg med meg selv, fordi han har sovna. Sliten av å ha snekret ute i kulda hele dagen. Og da koser jeg meg, når vi bare ligger sånn og slapper av, poden og mamsen, for det er så fine øyeblikk, og jeg nyter dem så lenge jeg kan. Om et år reiser han i forsvaret, og etter det kjøper han ratt egen bolig, og flytter. Disse stundene er så verdifulle.

Sprengkulda. For det første, å pakke seg inn i varme klær hjemme på morran, mens man drikker store slurker varm kaffe, og gleder seg til å gå på jobb for å skravle med kolleger og ungdommer, det er så fine øyeblikk. Å gå mens nattemørket enda henger over bygda, og bare lyset fra lyktestolpene gjør at du vet hvor du skal tråkke, det gir en egen ro i kropp og hode.

Men halvveis til jobb blir skrotten jammen kaldere enn jeg hadde forventa, enda jeg hadde mer ull på kroppen enn en fullvoksen sau med frisør-fobi. Og den dagen skal jeg love det var digg å endelig komme frem til inngangsdøra på skolen, og låse seg inn på kontoret. For jeg var plutselig helt Lars Monsen på kanten av Sydpolen, og hadde jeg vært ute bare to minutter lenger hadde jeg sikker slakta en måke og fyrt opp bål av freda tresorter bare for å overleve. Jeg liker vinter`n altså, men å rusle til jobb i 33 kaldegrader var too much!!! På den positive sia…jeg har fryst et par organer som sikkert kan bevares og brukes til en senere anledning.

Så kom podekjæresten hjem på perm fra forsvaret, og hun tok med seg grom-voffsen på overnatting. Så ble det pels-kos igjen, og det gir alltid så gode øyeblikk. En som kryper opp i armkroken for å bli klødd bar øret, akkurat sånn som gubben, bare enda litt mjukere. Vesle voffsen.

Og slik har hverdagsuka gått. Hverdagene noe halvert da det ble noen ufrivillige dager hjemme, men likevel, til tross for bankende hode og litt forslåtte hofter og knær, så var uka god. Jeg har fylt opp fryseren med søt gjærbakst, sånn at poden kan ta ut om morran og kose seg litt i lunsjen. Jeg har hørt på flere podkaster jeg har utsatt lenge, strikket bittelitt på en ørevarmer jeg aldri kommer til å bruke grunnet manglende strikke-evner, og matet rådyra som til stadighet overnatter i hagen under trærne. Fy flate, jeg er jo en salig blanding av Ingrid Espelig Haavig og Snøhvit! (sa hun ydmykt…)

Håper uken din var fin, og at øyeblikkene som venter på deg den kommende uka gir deg grunner til å smile. Vær snill mot deg selv, det er du verdt, vet du. Vi blogges.