Hei verden, hei Søndag, og riktig god morgen. Du som titter innom bloggen titt og ofte vet allerede at jeg sitter pakka inn i den gamle pysjen min, og at det varmer godt fra peisen. Ungdommene sover, så bortsett fra måsagubben som skrur på et byggesett i hjørnet av spisebordet, er måsahuset ganske stille. Jepp, for gubben har fått seg ny hobby. Eller, nyinnkjøpt hobby er nok et bedre ord, for interessen har vært der lenge, og dette er vel en barndomsdrøm som går i oppfyllelse. Han setter sammen sin egen fjernstyrte bil. Du vet, en sånn som kommer i ti-tusenvis av deler, krever eget spesialverktøy, og som ikke vil være kjørbar før om mange måneder. Tre fjerdedeler av stuebordet er okkupert, fordi fattigfolk som oss ikke har plass til hobbyrom. Eller, det har jo ikke noe med fattigdom å gjøre, men heller antall hjemmeboende unger vi har satt til værda…  Han koser deg da, og da koser egentlig jeg meg og, selv om jeg i en periode fremover må leve med og i rotet. Det går fint. Andres glede gir også, heldigvis, mange gode øyeblikk.

Mandag startet med hjemmeskole på grunn av glatte veier i hele fylket, og det passet meg bra. Enda en dag å hente seg inn igjen på etter smellen mot hodet forrige uke. Det var helt nødvendig. Rart hvordan en smell i tinningen kan slå de ut så mange dager. Men så var endelig både hode og veier klare for hverdagen igjen, og det var digg. På jobb ventet kaffe, smil, latter og klemmer, og vedens beste kollega Line hadde vært på Mestergrønn og finni ei blomsterpotte med kaktus som ikke kunne passet meg bedre enn om hun hadde skrevet på den selv. For den dama har det med å finne presanger som treffer personligheten min da, og med tanke på hvor mange snapper jeg har sendt henne den uka jeg lå nede, men tekster der jeg åpenbart er mer selvmedlidende enn hva et menneske med skam burde ha, fikk ikke potta vært mer passende. Og da jeg åpna den lo jeg fra bunnen av tærne for første gang på mange dager, og nå har den hedersplassen i stua. Herlige øyeblikk.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Så kom mildværet, og smeltet minst 20 cm av snølaget som lå overalt, og selv om det er vakkert når alt er pakket inn i hvitt, var det innmari digg å kle på seg om morran, og rusle til jobben uten at snørra frøs. Så ja, jeg jubla for fire varmegrader, helt til jeg rusla over til gangveien, og oppdaget at hele veien bort til jobb var speilblank holke!!! Holy crap!!! Jeg har aldri noensinne brukt knipemusklene så iherdig so jeg gjorde da, bare for å holde meg på føttene bort til jobb. Ja, for ironien her er jo at broddene mine lå på pulten på kontoret, gjenglemt etter forrige morgen det var speilblankt… Men, jeg holdt meg på beina jeg, utrolig nok, og gleden jeg kjente på da jeg nådde skolegården og innså at vaktmester`n allerede hadde vært ute med traktoren og strødd, den var til å ta på. Skikkelig hverdagsglede, og magisk øyeblikk da jeg kunne rusle normalt over skolegården, og la kjernemuskulaturen hvile de siste 70 meterne. Lykke!

Så kom snøen igjen, denne gangen uten sprengkulda på slep. Bare vanlig deilig, frisk vintertemperatur, og det var digg. Hagen er så vakker når snøen legger seg både på bakken og trærne, og når morgensola kaster lys over måsahuset, og jeg rusler ut for å legge en ladning frø på fuglebrettet, er hagen bak måsahuset som en liten oppdagelsesferd. Snøen er full av spor fra nattens mange besøkende, som har spist seg litt mettere på brødskalk og grønnsaker. Elg, rådyr, hare og rev, og en eller og nabokatter som har fått det for seg at de kan tisse i sagflisa i vedhaugen i skuret. Akkurat det siste der jobber jeg litt mer med å finne gleden i da.

Men de sporene i snøen, de som vitner om yrende dyreliv mens vi sover, de gir fine øyeblikk.

Den kvelden vi alle var så fysne at jeg bare måtte bake noe. Da ble det browniekjeks til kveldsmat, sammen md iskald melk. Jeg hadde glemt hvor godt det var! Eller, det kan hende jeg bare var skikkelig søtsugen da, alt smaker ekstra godt da, men uansett, fine øyeblikk. Ferske kjeks med mjuk sjokoladekake-kjerne, pokker så godt. Så satt vi der, alle fem, rundt bordet, og drakk kald melk, mens vi spite en kveldsmat som ville fått kostholdseksperter til å rive seg i håret, og vi koste oss så masse. Nydelig kveld, nydelige øyeblikk.

Blåtimen. Størstepoden ringte fra nabobygda en ettermiddag vi andre allerede hadde satt oss ned for å spise middag. Han fikk ikke start på bilen utenfor fjøset han nå snekrer i, og det rutinerte øret kunne høre at den urutinerte hjernen hadde tom bensintank. Så gubben og jeg slang oss i bilen med ei full bensinkanna i bagasjen, og dro ut på redningsaksjon. Og da vi skulle reise fra gården, men to biler med full tank, hang blåtimen over oss som et vakkert teppe. Så da ble jeg sittende da, som den tomsingen jeg er når naturfenomener tar pusten fra meg, å bare titte ut av bilvinduet, og nyte synet. Månen som henger lavt over Blaker, snødekte jorder, og en mørkeblå himmel så langt øyet kan se. Fiiine øyeblikk.

Og det var vel det. Hverdagsuka. Helt hverdagslig, likevel fin, full av små øyeblikk. Jeg har fått jobbtilbud jeg skal titte litt nærmere på, uten at noe som helst er oppe og avgjort enda. Jeg har hatt så gode samtaler med så mange fine kolleger, med løs latter og varme klemmer.

Jeg har spist matpakke md tørre knetkkebrød, og kjøpt rykende fersk varm lunsj i kantina. Jeg har sklidd på isen, kastet snøball, og tint frosne tær foran peisen mens Celine Dion spydde ut kjærleikssanger fra høyttaleren. Jeg har brukt helgen på hvile, god mat, og klassiske filmer i sofakroken. Pretty woman går ALDRI av moten.

Nå skal jeg sette meg ned ved den bittelille ledige fliken av spisebordet og få i meg litt frokost, før jeg skal bake ut deigen som har stått i kjøleskapet til heving over natten. Let the sunday begin. Håper uka som gikk var grei med deg, og at uka som kommer byr på fin øyeblikk. Vær snill med dg selv, det fortjener du. Vi blogges.