Også blei det søndag. Igjen, og i måsahuset er søndagen som søndager flest, ihvertfall starten på dagen. Knitring i peisen, pysj, tøfler og frokost. Kroppen har vent seg til en time mindre dagslys, og klarer tilogmed å nyte den ekstra mørketimen om kvelden. Det står skrevet stearinlys på handlelista til i morgen…. De kveldstimene da lysene brenner på bordet er fine øyeblikk. Det er som om kaffekoppen smaker ekstra godt, og som om stua blir ekstra lun, når det blafrer i tente lys rundt om i huset. Sånne øyeblikk nytes!

Det har vært enda en uke med mye, kanskje litt for mye, for skuldrene verker, det er som om hodet er fullt av ull, og jeg går med en konstant følelse av å ikke strekke helt til. Likevel er det er morsomme ting jeg har på ukeplanen, ikke noe jeg ikke takler eller gruer meg til. Det er bare mye. Rart hvordan noe både kan gi og tappe deg for energi samtidig.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Uka har bydd på mange små øyeblikk. Alt fra latterkramper så store og lange at magen har verket lenge etterpå. Gjengen på C12 tar noen ganger av i lunsjpausen, og det hender jeg gliser så bredt at ørene blir ømme. Tenk å kunne sitte på kontoret med en liten haug fine folk, og kjenne at man har lett så man er litt sliten, svett og rød i kinna! Det er herdags-luksus det!

Også har det vært de øyeblikkene da behovet for alenetid har vært så stort at jeg har tredd på meg joggesko og refleksvest, og ruslet alene i kveldsmørket bare for å la tårene få renne litt. Synes jo ikke når det regner uansett.

Det var jo ikke akkurat noen høydare den kvelden, for det er sjelden begeret er så fullt at det renner over, men når det først ble så trått da, at tårene satt litt for løst, så var det jammen godt å gå. Gå med lange skritt under gatelysene rundt om på Bjørkelangen. Gå til svetten rant på ryggen, og til skoa var vasstrukne av sølepytter og høstregn. Gå mens man sparker opp høstløvet på asfalten, stoppe på brua og myse opp på månen, og bare trekke pusten og eksistere helt aleine en times tid, før man rusler hjem og er klar for å møte hverdagen igjen. Ingen høydare nei, men likevel fint å kjenne at det hjelper, kjenne at man henter seg inn litt igjen, at man klarer det. Godt øyeblikk.

Godterilotteriet. Den første fredagen hver måned har vi godterilotteri på avdelinga. Godteri er kodeord for vin, bare fordi det lissom ikke passer seg å oppbevare alkohol på skolen. Og denne fredagen vant JEG godteri! Det er første gang på en år eller no, og sjelden har jeg blitt så glad for en gevinst! Ikke det at jeg var sånn fryktelig tørst, for flaska er ikke knekt enda, men jeg vant! Det var heller vinnerfølelsen som var øyeblikket, og ikke selve premien. Skal ikke mer til for å glede fruen! Nå står det ei flaske rød julevin i hylla og venter på ei tilberedt ribbe. Det gledes!

Den dagen det kom en 12 pakning med instrumenter i postkassa, og kollegaflokken startet “band” Kazoo band. En gjeng totalt tonedøve folk med hvert sitt billige blåseinstrument, og så langt har vi ødelagt fire sanger, og tredobbelt så mange trommehinner. Men gøy, det er det. Nå skal det øves til en konsert ingen har bedt oss om å spille, og vi har band-navnet klart, men det er fremdeles hemmelig. Øvelse i et ti-minutters friminutt, midt i arbeidsdagen, fantastisk festlig øyeblikk!

Årets fotball match. Elevene mot et knippe fryktelig modige lærere. Det er en sånn kamp hvert år, og alle inntektene fra salg av kaker og proffe program går til Tumaini, skolens bistandsprosjekt i Kenya. Det er blodig alvor, med managere fulle av slips og solbriller, og lærerlagets utspekulerte drøye-taktikker for å unngå skader og for å skape stemning! Så når hallen fylles opp av publikum, spreke og litt u-spreke spillere, i en helt vanlig midttime, da blir det gode øyeblikk! Den eneste fotballkampen jeg får meg meg i året!

Lørdag var jeg konferansier for et seminar laget av noen av bygdas engasjerte ungdommer. Det ble en lang da, men en fin dag, og jeg er så imponert over ungdommene, og alle foreleserne som stilte på scenen. Det er sånne prosjekter jeg gladelig stiller opp på, det er sånne dugnader som er gøy. Det er så himla viktig at det finnes tilbud rundt omkring i bygder og byer, for ALLE ungdom. Ikke bare for de som bedriver håndball og fotball, men de som bare ønsker et sted å være, de som ønsker voksenkontakt, eller veiledning av ymse sorter. Og det finnes mennesker som har ideer, som har resurser til å bistå, det må bare settes av midler til det.

Seminaret bød på så masse, og jeg håper det kommer masse godt ut av det. Ungdommene våre fortjener det! Så derfor, lørdagen, å få oppleve, få lære, få engasjere og bli engasjert, det var fine øyeblikk. Skikkelig fine!

Da jeg åpnet messenger og fikk latterkrampe. Jeg har ikke spart på så mye fra ungdomstiden, det meste er kastet opp igjennom årene, men barndomsvenninne Gry, hun har tatt vare på det meste. En formiddag denne uka satt hun og bladde gjennom gamle skoledagbøker og fant så mye reint gull at jeg flira på meg brokk. Altså, det fantes vel knapt større nerder enn Gry og jeg tidlig på nitti-tallet, men fyttikatta så mye gøy vi hadde det i vår svært beskyttede lille nerde-verden, og dagboka til Gry er et levende bevis på akkurat det. For noen tullinger vi var….men gurimalla så gøy å kunne le av det i dag. Minnebøker, fine øyeblikk.

Og slik gikk uka. Det har blitt et par sene kvelder med ekstra jobb, og noen netter uten søvn. Hjertet har galoppert litt, og skuldrene er stive, men dagene er likevel gode. Som jeg sa, rart at det som tapper deg også kan gi energi, og omvendt. Jeg må bare jobbe litt med å finne balansen. En uke til med litt sånn ekstra nå, også roer det seg.

I dag skal sofaen slites litt, og kroppen skal få seg en luftetur. Det skal bakes litt matpakkemat for den kommende uka, det skal tegnes, og det skal leses…også tror jeg jammen kroppen skal få en cowboystrekk i tre-seteren også! Høres ut som en ganske bra søndagsplan, spør du meg. Håper uken som gikk ga deg noe fine små øyeblikk, og at uken som kommer gjør deg godt. Vær grei med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.