Jeg jobber mye med å bygge relasjoner. I privatlivet kommer relasjonene naturlig over tid, man velger hvem man vil omgåes, hvem man ønsker relasjoner med osv. På jobben er det litt annerledes. For å nå ungdommen må man gå litt friskt ut fra dag en av skoleåret. Man må by på seg selv, tørre å synes, tørre å ta plass, tørre å sette tydelige grenser, tørre å vise omsorg, tilogmed vise seg som sårbar, menneskelig. Først når man er et kjent ansikt for elevene kommer relasjonene.

Noen er lette å komme innpå, noen er vanskelige. Det er de elevene man blir kjent med allerede første skoledag. De som ønsker voksenkontakt, både de som vil synes, vise seg fem, bruse litt med hormonene, og de som er modige nok til å si at dette med skole er skummelt, jeg trenger en voksen til å lose meg gjennom.

Også har du de elevene som bruker tid på ta kontakt. De som må bli kjent med deg, de som lusker litt rundt deg og bare lytter mens du snakker med andre elever, de som vet nesten alt om deg uten at du vet noe om dem, fordi de har “stalket” deg litt, i et forsøk på å finne ut om du er ok nok, trygg nok.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Du har de elevene som åpent forteller og deler, de som søker veiledning, hjelp og trøst, også har man de elevene man kanskje aldri når helt inn til. Jeg har dem alle, hele rekka, ytterpunkt til ytterpunkt. Jeg prøver å se alle, selv de som ikke vil bli sett.

Noen dager er jeg helt sjef. Ihvertfall kjennes det sånn. Jeg løser problemer, gir gode råd, nailer en powerpoint i engelsk eller samfunnsfag, har nok skulder til alle som trenger en å gråte på, og vitsene mine slår an!

Andre dager gjentar jeg meg selv uten at det ser ut til å gå inn. Jeg bommer grovt med vitsene mine, snubler i egne råd, og mister piffen når snørr og tårer renner på allerede fulle skuldre.

Så langt i år har jeg nådd ut til mange, bygget opp en tillit, skapt gode relasjoner. Jeg har også brukt tid på å nå inn til ungdommer som ikke ser ut til å vite at jeg engang eksisterer. Hver gang jeg møter de i skolegården, eller i korridoren, eller i trappa, så hilser jeg. Et hyggelig men konsekvent “hei!”, uten å få svar tilbake. Øyekontakt unngås, blikkene rettes ned i boka, mobilen eller bakken. Ikke så mye som et lite hvisk engang. De gangene føler jeg at jeg feiler litt, ikke strekker til.

I Juni, da to mennesker ble skutt og drept i Oslo, og Pride markeringen ble utsatt, handlet jeg regnbue-lisser til skoa. Tenkte at de skulle jeg bruke første skoledag etter ferien. Litt sånn tanke om at “ingen kan flytte fjell, men alle kan sparke unna litt småstein”. Nå er det lenge siden den første skoledagen, men de lissene sitter nå der da, på skoa jeg bruker med jevne mellomrom. Jeg tenker ikke over lissene lenger egentlig, de er bare der.

Så i dag, på vei inn på kontoret etter tredje økt, møter jeg en av de stille nederst i trappa. Jeg har hodet fullt av tanker etter et møte med andre elever, og legger ikke i dag like mye energi i å hilse. Eleven ser ned, som vanlig. Hever ikke blikket, ingen øyekontakt. Så går vi forbi hverandre, jeg mot korridoren, hun mot utgangsdøra. Og akkurat i det jeg runder hjørnet, og hun åpner døra , hører jeg det. “Fete lisser da!”. Hun med blått hår, ring i nesa, og blikket mot bakken.

Hver dag i mange måneder har jeg smilt, hilst, prøvd. Så var de regnbue-lissene som skulle bryte isen.”Ha en fin ettermiddag da!” roper jeg, og selv om hun ikke svarte, vet jeg at hun hørte meg. Det er greit, det er en begynnelse. En liten seier. Vi har en relasjon.  Regnbue-skolisse-relasjon. De får med seg mye de også, de elvene som alltid ser ned. Det var dagens fineste øyeblikk.

Fete lisser da! Fet dag!