Så var det plutselig ukas siste dag igjen, og vanedyret i måsahuset har på søndagsbunaden av flanell og ull. Selv om det ikke lenger er direkte kaldt ute, er det deilig at det varmer litt fra peisen. Knitringa fra tørr ved er beroligende, gir en skikkelig søndagsfølelse. Enda en litt hektisk uke er i ferd med å runde av, og jeg krysser av på kalenderen. Ikke mange uker før April er på hell. Jeg har sagt nei til det meste av forespørsler i Mai. Gleder meg til frikvelder, alenetid, og pusterom.

Uka som gikk var god da. Travel og god. Ja, for selv om jeg kan synes det er litt mye om dagen, så koser jeg meg jo mens det står på. Det er på en måte som om tanken på alt som skjer er mer slitsom enn når det står på. Høres jeg gæærn ut? Nesten så jeg begynner å lure på om det er noe feil meg meg. En morgen denne uka hadde vekkerklokka fire slumringer før jeg satte føttene i gulvet og startet dagen. Jeg ville egentlig bare bli i senga, vente til alle gutta hadde reist på jobb, så rusle ut i sofaen i pysjen, sette meg, og bare bli der hele dagen. Meg jeg kom meg jo opp og ut, og bort på jobb, og dagen ble god.

Uansett, det er jo, tross alt, når man kommer seg opp og ut at hverdasøyeblikkene kommer. Og ja, det har vært mange av dem denne uka også. Mandag morgen for eksempel. Jeg var først på kontoret, og hang fra meg jakka og satte over kaffen før jeg ruslet bor til pulten for å sette fra meg veska og koble på pc`n. Og der lå den en gave fra kollega Synnøve. En sånn liten oppmerksomhet som bare gjorde starten på dagen så fin. Teksten på toalettmappa, som nå offisielt fungerer som pennal, traff meg rett i hjertet. Godt øyeblikk.

Fra mandag, og rett til torsdag. Ikke fordi jeg lå i koma i to dager altså, men fordi jeg skrive røyeblikkene etter hvert som de dukker opp i minnet. Torsdag filmet vi åpningssekvensen til den aller siste filmen vår. Vi har premiere i kultursalen den 24, og er i siste fasen av innspillene i disse dager. Travelt, men gøy. Akkurat åpningssekvensen er det flere lokale artister som står for, jeg og Lars Jørgen skulle bare gjøre et opptak på en monolog, men jeg ble sittende å høre på artistene under deres opptak. Rørt til tårer!!! Kan ikke si noe annet, kan ikke avsløre noe enda, ressigørens ordre, men fytte pokker`n så flott. Nydelig øyeblikk.

Nystekt brød til kveldsmat. Minsten hadde så lyst på nystekt brød md brunost en kveld, men det var litt for sent å begynne å bake den kvelden. Dagen etter derimot… Da ble det brød. Så glemte jeg de litt på benken da, for jeg satt og hjalp en elev på Teams med en presentasjon, så brødene ble i overkant svære i formen. Men, da mettet jo ei skive rimelig godt da de var ferdig stekte da ihvertfall. Så da kan man jo kalle det ert fint hverdagsøyeblikk , når lukta av nystekt brød spres i huset, og lokker alle beboerne ut fra hulene sine til felles kveldsmat rundt bordet. Elsker det!

Logisk tankegang! Når man er så sliten at man aller helst vil stupe ned si hjørnet av sofaen etter jobb, men så starter man istedet på middag, for det må man jo liksom, og mens man skjærer løk så kikker man ut på den sorte skjenken i stua, og tenker at den kroken av rommet hadde sikkert vært lyse om møbelet var i samme farge som veggen. Så da begynner man å male da, så fort middagen er spist, og ett møbel drar jo gjerne med seg et annet, for de kan jo ikke ha ulik farge veit du…Så da maler man tre møbler da, fra sort til grønt, og når kvelden kommer er armene like slitne som hodet. Logisk. Rakk akkurat en time på sofaen før natta, men er så langt grådig fornøyd med at stua er lysere. Fine øyeblikk.

Kaloribomber. ALLTID gode øyeblikk, i dobbelt forstand. Hadde noe kransekakedeig liggende, så en kveld vi ble fysne stod minsten og jeg på kjøkkenet og bakte små kransekake-skåler. Ferdig stekte ble de fylt med suksessterte-krem, og et lag sjokolade. Jeg glemmer liksom hver eneste dag at det snart er sånn bikinisesong. Who cares, så lenge ganen er lykkelig.

Hestehov langs veien. I gresset, i steinhaugene, tilogmed opp fra sprekkene i asfalten. Jeg har plukket noen, klarer liksom ikke å la vær. Å lukte på en hestehov er som å åpne et vindu til barndommens vårer. Den søte blomsterlukta minner om somling på skoleveien, nyfeiet asfalt som lokker til hoppetau, hoppestrikk og paradis.. Store sletter med hestehov som har lukkede hoder når jeg rusler til jobb, og som er åpne og knallgule når jeg rusler hjem om ettermiddagen. Så fine øyeblikk.

Fredag kveld holdt jeg foredrag for en gruppe av kommunens flinke helsefagarbeidere. De hadde samlingskveld med faglig og sosialt. Jeg var da altså IKKE det faglige innslaget den kvelden, om det skulle være noen tvil. Men gøy var det, ufaglig gøy, og selv om jeg som alltid grut meg hardt i forkant, så gikk det veldig fint. Det er gøy å endelig tørre slikt.

Også fikk jeg så fine blomster da jeg var ferdig. Og jeg har så sjelden blomster hjemme, særlig en bukett avsårne. Buketten var helt nydelig, og har derfor i skrivende stund hedersplassen på den største skjenken midt i stua. Friske blomster, nydelige øyeblikk.

 

Ut på tur. Gubben, jeg og bikkja til podekjæresten. I varm vårsol land Fetsund lenser. Det var så deilig å rusle en times tid der i går, nede langs Glomma. Bare kjenne sola varme , rusle etter bikkja langs elva, kjenne vinden ta litt tak i håret, og kjenne at man både ble rød på nesa av sola, og sulten av utetiden. Herlige øyeblikk.

Og slik gikk enda en hverdagsuke. Sludd, regn, og sol. Kaker og grønnsaker, paraply og solkrem.  Sofakos, kveldstur med voffsen, og nymalte møbler. Jeg har rydda litt i hobbysakene, donert noe til skolen, klemt elever og kolleger som reiser på yrkespraksis i Hellas i to uker, og jeg har drukket kaffe ute på trammen. Små øyeblikk på rekke og rad. Hverdagen.

Nå skal søndagen nytes. Det skal som vanlig bakes likk til ukas matpakker. Jeg skal skriv noen monologer til ulike voice-over, og jeg skal ut en tur. Luft må man ha.  Håper søndagen din blir god, og at uka som kommer byr deg mange gode øyeblikk. Stopp og og nyt dem, og stell pent med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.