God morgen, og riktig god søndag. Pysjen er på, ullsokkene også, og tørr ved sørger for kraftig knitring i peisen. Podene sover, gubben mekker frokost, og kaffekoppen er full. Fint øyeblikk, slik det nesten alltid er en søndagsmorgen.

Jeg satt meg i sofakroken for å titte gjennom øyeblikksbildene jeg har tatt denne uka, fordi bildene gjør det lettere å huske. Jeg pleier å knipse mange øyeblikk i løpet av ei uke. Denne uka ble jeg helt forundret over hvor lite bilder jeg har tatt. Så begynte jeg å tenke på hvorfor? Det har jo vært små øyeblikk, selvsagt, men kanskje ikke sånne øyeblikk det er lett å fange på kamerarullen. En klem, en god samtale, gode økter med elever som langt ute i skoleåret endelig blomstrer, en oppmuntrende tekstmelding, lukten av pølser grillet på bål. Øyeblikk som bare kan sanses og oppleves, men ikke knipses.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

I tillegg kjenner jeg at jeg har vært litt koblet av denne uka. Jeg har ikke vært like flink til å oppsøke øyeblikkene, heller ikke like flink til å nyte de som har ligget omtrent i fanget mitt. Jeg er sliten. Har vært, og er. Ikke noe stort eller farlig ved det, noen ganger er det bare sånn. Denne uka har det sosiale batteriet blitt brukt opp når jeg må. På jobb, i møte med kolleger og elever, og hver eneste ettermiddag, så fort jeg har kommet inn døra her hjemme, har jeg landa. Gjemt meg litt fra verden, tatt inn inntrykkene, kjent på dem, og hvilt. Tårene har sittet løst, på vegne av andre, på en form for urettferdighet jeg ikke får gjort noe med. Jepp, batteriet er rett og slett litt tappet, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få ladet det fort nok.

April er travel. Jeg har sagt ja til mye, det meste av det er tinge jeg vet blir fint når det skal gjøres, men mange planer kan også kjennes ut som plikt og stress. Jeg vet at om jeg står i det går det fint, jeg må bare tillate meg å lukke meg litt inne om kveldene, for å lade. Minstepoden så det en kveld denne uka. Han har en sånn innebygget radar tror jeg. Det går begge veier. Jeg værer det når han trenger noe, han kjenner det når jeg er sliten. Så kommer han bare bort til sofaen, setter seg ovenfor meg, og bare er der. Gjør ikke noe stort nummer ut av det. Han setter på kaffe eller te-vann, sender teite så videoer på messenger som vi ler av begge to, også bare sitter vi sånn, rolig i tospann, prater litt, ler litt, og er stille sammen. Fine minsten, gode øyeblikk.

Våren kom! Selv om det bare var for en dag. Men den ene dagen, da varmegradene lokket hele gjengen ut i hagen, da plenen bre raket, og småkvist brant i bålpanna , og lunsjen ble grillet på pinner over flammene… det var fine øyeblikk det! Rød på nesa av vårsola når kvelden kom, bål-lukta som satt i ullgenseren, det svake solbrilleskillet, og muskler som verket litt etter hagearbeidet. Nydelige øyeblikk! Måtte våren komme tilbake fortere enn svint, og jage snøen som la seg i slutten av uka vekk!

Lukten av friske blomster i stua. Det er så rart hvordan man så godt kan kjenne den lukten idet man åpner soveromsdøren om morgenen, og entrer stua. Jeg har ikke friske blomster så ofte, det er sjelden jeg liksom unner meg selv det når jeg e rute og handler. Men denne uka gjorde jeg det, og jeg ander ikke. Fine, friske, velduftende, også pynter det opp så mye på bordet. Følelsen av å ta våren litt inn, fine øyeblikk. Det er nesten så jeg lurer litt på om jeg skal bytte ut de tunge gardinene med noen litt lettere i dag…Gjøre stua litt lysere før våren.

Sjokolade på døra. Når podene kom hjem fra jobb denne uka, mens gubben og jeg var ute, hang det en gave på døra. Snille Linda hadde vært her med et håndskrevet kort, og deilig sjokolade. Så denne uka har jeg unnet meg en bit titt og ofte. Små biter av deilig melkesjokolade pakket inn i papir, det er jo nesten som å åpne en gave hver gang jeg spiser en. Sjokolade er alltid gode øyeblikk.

Mellomste poden fylte 22 år denne uka. Jammen godt med en 22 åring i hus igjen. Det har vi jo ikke hatt på to måneder…. Sånne dager sitter vi alltid å blar i gamle album og mimer, og det er så koselig. Denne bursdagen var intet unntak. Middag, kake, gaver og mimring. Mellomste poden var så gøyal som bitteliten. Han er det enda. Morsom type. Bursdag i hus, alltid fine øyeblikk.

Og slik gikk uka. Jeg har sitti litt bakpå, venta på energien som har tatt litt ferie, men hatt fine øyeblikk likevel. Ja, for det finnes fine øyeblikk i det å bare innse at man trenger alenetid også. Lav musikk, en god bok, pepsi max i glasset, brødskive med leverpostei og rødbeter, varme pledd over beina, en varm hånd som finner min hver kveld, en armkrok og ei lodden brystkasse å sovne på. Også årets aller første smak av softis!!! Fine øyeblikk.

Nå skal det stekes en haug med vårruller, bare fordi jeg fyser på det. Så skal det bakes litt grovt til matpakkene, og kanskje gardinene i stua skal byttes. Vi får se hva jeg gidder, det r godt nok. Håper uka som gikk ga deg gode øyeblikk, og at uka som kommer gir deg grunner til å smile.

Stell pent med deg selv, det fortjener du, og riktig god søndag.