Endelig!!! I en alder av 40 kan jeg endelig skryte på meg min aller første idrettsskade.
Egentlig er det en erfaring jeg kjenner jeg godt kunne vært foruten, men skal man først ha vondt, så vondt at man må ta en dag borte fra jobben, så er det ganske fint å kunne skryte av at det skyldes trening. Sist jeg var borte fra jobben skyltes det bare en kjedelig feber, og før det en litt uheldig episode som blant elevene gav meg kallenavnet “VS”! (kort for Vagina-Strekk!)
Hvis du lurer på hva Vagina-Strekk er kan jeg kort forklare at det er en strekk i nettopp vagina regionen, forårsaket av et helt ukontrollert møte med glattisen utenfor inngangen til C-blokka, etterfulgt av et særdeles uelegant splittfall der bena sklir hver sin vei, til man til slutt sitter på isen som en 9 år gammel Rumensk turner på 80 tallet. La oss si det sånn at understellet på denne dama den gangen traff isen med så stor fart at det på et vis skapte et så stort vakum mellom skrotten og isen, at da hjelpen endelig kom frem, og fire 17 åringer fikk dratt meg opp, ja da dro skrotten med seg nok snø og is til at det under meg kun var igjen en ynkelig liten sølepytt på asfalten!
Uansett, denne gangen skyldes den ufrivillige fridagen noe ganske annet, nemlig en idrettsskade.
Søndagens kickboksing på Avancia ødela visst mer enn selvtilliten, og 40 åringen dro på seg det legen kalte en god gammeldags skiveutglidning nederst i ryggen. Det skal forhåpentligvis gå sakte men sikkert over av seg selv, med litt hjelp fra smertestillende og mye riktig trening, i form av gange. Jeg er allerede godt i gang med treningen. I dag for eksempel har jeg utallige ganger gått til og fra kjøleskapet på jakt etter trøstemat. Siden det til slutt ikke var stort annet en ei flis av en gulost og en halv flaske sennep igjen, og siden gubben også er hjemme i dag med en real manneforkjølelse, tok vi turen bort på senteret for å fylle handlekurven med trøstemat nok til en helaften med ukontrollert “synd-på-seg-selv-mat”. Gubben har bedt om å ikke bli uthengt på bloggen som en mann som oser av selvmedlidenhet grunnet forkjølelse, så jeg må bare si at han er særdeles modig.
I natt nøs han fire ganger på rad, og vurderte ikke engang å ringe 113! Modigste mannen jeg vet. Nå sitter han godt innpakket i et hjørne av sofaen, med termosokker og en kopp te. Oppdatering på feber og overlevelses statistikk vil følge i et senere innlegg.
Når vi først var innom senteret valgte jeg å gå innom favorittbutikken, “Hos Mona”, for å belønne meg selv med en blå kopp, fordi jeg tross alt er stolt over min aller første idrettsskade.
Det ble med en FIN kopp fra Greengate hjem i dag, OG Mona hadde holdt av en kopp og skål jeg fikk med på kjøpet fordi skålen hadde fått et lite skår i kanten. (Noe som i mitt skrudde “shabby-chik” hode bare gjør den enda mer sjarmerende. Herlig kundeservice og hyggelig prat gjorde at man et øyeblikk fikk tankene bort fra den “dødssyke” mannen som ventet i bilen. Jeg bare elsker sånne hverdagsgleder, og enda engang slår jeg et slag for å handle lokalt.
Fordi det er bedre å stå enn å sitte med denne idrettsskaden (vet ikke om jeg får brukt det ordet ofte nok!) har dagen gått med til litt baking ved kjøkkenbenken, og selv om selv de minste bevegelser kan kjennes ut som verdens trangeste fødsel nederst i korsryggen, kunne gutta etter skolen kose seg med både muffins og nystekt appelsinbrød!
Jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne. Ikke noe er bedre enn nystekt brød! (eller en fersk idrettsskade!)
Resten av kvelden går med til litt mental avslapning med papir og gråblyant. Med Beatles på øret, og en ammesentral for sultne pelsdotter ved føttene under bordet, gjør jeg ferdig et selvportrett mens ryggraden gradvis faller tilbake på plass.
Ønsker alle en riktig god tirsdagskveld, med eller uten idrettsskade, Hillary eller Trump.
