Sitter bare her i måsahuset og venter på at blomsterbudene skal renne ned døra mi med blomster og sjokolade fra drøssevis med hemmelige beundrere, men foreløpig har det vært bemerkelsesverdig stille på denne kanten til tross for at det er Valentines Day. Merkelige greier…hadde regnet med at denne reima av ei kjerring skulle dra på seg prolaps av å bære inn alle kjærlighetserklæringene i form av gaver og kort med sexy limeriker om kroppen min, men ikke så mye som en pokkers banantwist engang (og det er den verste Twisten i påsan) har ligget på dørmatta i dag. Ja, ja… Da får dette midtlivskrise-kvinnemennesket nøye seg med egenproduserte boller senere i dag istedet. Deigen står allerede til heving på kjøkkenbenken. Skal slett ikke kimse av fersk gjærbakst heller.

Og når man først har tråkket over den streken, og omtalt seg selv som reim, så kan vi like gjerne gå rett på et av ukas fine øyeblikk. Eller…joda, fint var det, men mest gøy. Kjempegøy faktisk. For tre av klassene mine har hatt prosjekter denne uka der de har prøvd seg i yrker, og noen har hatt rollespill. Rollespill er jo som dop å regne for en gammel amatørteater-entusiast, og jeg er nok litt i overkant ivrig når jeg får lov til å leve meg inn i en annen karakter, og sette ungdommen på prøve. Så på tampen av uka har jeg vært litt småkort blondine med mer selvtillit en vett, rusavhengeig og hyperaktiv sint ungdom, og en i overkant fraværende mor med forkjærlighet for dram og sigaretter. Høres kanskje ikke ut som om dette passer inn i læreplanen i Norsk skole, men det gjorde det altså, på sett og vis. utradisjonelt, utfordrende, og vanvittig moro! Ihvertfall for meg. Noen av elevene har kanskje mareritt enda, men det er det verdt. Å få LEKE seg gjennom arbeidsdagen, fantastisk fine øyeblikk!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Kulde og sol. Jeg gjentar meg selv, fra uke til uke, men det ER vakkert! Ikke for mye snø, bare akkurat passe nok til at naturen virker ren. Kaldt nok til at det glitrer på bakken og på busker og trær, særlig når sola beærer oss med stadige besøk. Hadde det ikke vært for mangel av vintersko og litt kalde tær hadde jeg gått ute hele tiden, og bare tatt inn synet av frost og vinter. Det er vakkert ute, og det gjør alle turer ut til fine øyeblikk.

Mandag morgen. Jeg ruslet bare til jobb, akkurat som vanlig, og gikk egentlig bare og lyttet til musikk, langt vekk i egne tanker. Så slo det meg helt plutselig at det var så mye lysere enn vanlig, til å være så tidlig på morningen. Så da stoppet jeg opp, kikket meg litt rundt, bare for å sjekke om det faktisk stemte, og det gjorde det selvsagt. Det blir lysere, morgen og kveld, og det gjør meg glad. Selv en som elsker mørket kan glede seg over mer dagslys. Fint øyeblikk.

Den dagen alt kom så brått på. Da alle (det kjentes ihvertfall sånn) ungdommene trengte en skulder å gråte på, da alle trengte hjelp med den tverrfaglige oppgaven, eller skriveøkta i engelsk, og novelleanalysen i Norsk. Da alle elevene var kjempeglade over gult nivå og full skole, men likevel var overveldet over forandringen, og ville ha noen å snakke med. Også stod jeg der, men altfor få armer og bein og klemmer og trøstende ord, og kjente at korthuset var i ferd med å bikke over. Men så finnes det sånne engler av noen mennesker da, som stryker litt på ryggen, og tar vare på. Helt i kulissene, nesten usynlig, men likevel så tilstedeværende akkurat når det trengs. Lena som kom til andre økt og sa “Jeg kjøpte med en yoghurt til deg jeg, det så så trist ut med de tørre knekkebrødene på skrivebordet ditt!”, og Ragnhild som  alltid har sjokolade i skuffen, og ord som treffer. Og når magen og hjertet fylles opp, da funker hodet bedre også, og selv om det var hektisk, så rakk jeg over. Alle klemmer, alle samtaler, og alle fag. Å komme i mål, med litt drahjelp fra gode folk, det er fine øyeblikk det.

Så da kan jeg like gjerne nevne øyeblikket da jeg hadde en sånn brilliant ide…mange øyeblikk å velge mellom da si 😉 . Det var da en elev, en jeg er så veldig glad i trengte en klem. Men så er det fremdeles sånn da, at denne flaggermuspandemien fremdeles hindrer oss i å klemme akkurat de vi vil til enhver tid, så da måtte det en kreativ løsning til. Løsningen ble digert kvinnfolk iført søppelsekk og engangshansker, klemmende på en ungdom utenfor matterommet i A-blokka. Skulle hatt bilde, men det var liksom viktigere å rekke den klemmen før timen startet enn det var å huske på en selfie. Uansett, et av ukas aller fineste øyeblikk. Eleven og jeg kaller det rengjøringsterapi. Advarsel til de som eventuelt tenker å prøve det samme….Du rekker omtrent to middels lange klemmer før du går tom for oksygen inne i den søplesekken.

Den kvelden det ringte på døren, og vedkommende kunne fortelle at hun trodde hun hadde funnet katten vår påkjørt litt lenger borte på veien. En sort litt langhåret pusekatt lå i bilen. Fremdeles varm i pelsen. Jeg var sikker på at det var Bolla, helt til jeg kjente på halen. Bolla har mer bustete hale. Inne i gangen pustet jeg lettet ut, og i vinduet stod Bolla og kikket på meg, ville inn. Jeg sender en klem til de som mistet pusen sin den kvelden, men er lykkelig for at vår lodott fremdeles er her. Det ble ekstra pusekos denne uka, og alle øyeblikk med pusekos er fine.

All latteren som fulgte med margarin-uhellet. Det har som sagt vært litt annerdeledesdager for noen av elevene våre, og etter ei økt med vaffelmekking i klasserommet havnet flytende margarin på lærerkontoret som en slags restestopp før den skulle videre til skolekjøkkenet. Av gammel smittevernsvane er jo det å sprite hendene det første man gjør når man enter kontoret etter en tur på do, og jeg er et vanedyr. Dessverre var jeg ikke helt forberedt på at kollega Marte oppbevarte margarinene ved siden av håndspriten, og det gikk som det måtte gå når en passe stressa kjerring med skjeve hornhinner følger smittevernsreglene. Hendene fulle av margarin, og jeg hadde gnidd det inn både lenge og vel før jeg skjønte at noe var alvorlig gæli. Intet mindre enn fire runder med vann og zalo måtte til før fettet forsvant, men da var jeg i tillegg ren nok for å assistere en kirurg på rikshospitalet. Snodig øyeblikk!

Og sånn gikk uka. Fra frustrasjoner til latterkuler, klem i søplesekk, kveldstur i iskald vinterkulde, og en powernap så nære peisen at det begynte å ryke av raggsokkene.

En helt vanlig hverdagsuke, akkurat slik hverdagsuker skal være. Nå er deigen snart ferdig hevet, på tide å rulle boller. Gratulerer med morsdagen til alle slags mødre, riktig god søndag til alle. Måtte uka som kommer by på herlige små øyeblikk, ta deg tid til å nyte noen av dem.

Vi blogges.