Du kjenner til dette nå eller? Hva jeg gjør akkurat nå? Stemningsrapporten fra måsahuset akkurat nuh? Samma som alltid. Tjukke ullsokker, diger pysjbukse, flammer i peisen, durende katt tett inntil hofta, kaffe i koppen, og sovende tenåringer på rommene rundt omkring. Samme som alle andre søndagsmorgener, og jeg digger det. Digger at det er enkelt og forutsigbart. Jeg klamrer meg til alt som er forutsigbart og trygt akkurat nå, hilser A4 dagene velkommen.

Akkurat nå er et av disse fine små øyeblikkene. Hele søndagen ligger foran meg, som en lang og deilig fridag uten planer. Jeg skal nyte latskapen med god samvittighet, og tillate meg å glede meg over at uka som står foran meg bærer tittelen vinterferie.

Yes! For jeg skal ikke på jobb i morgen, hverken fysisk eller digitalt. Ingen teamsmøter, ikke noe. Jeg skal sove lenge, selv om erfaring tilsier at lenge ikke er stort lenger en ganske så tidlig. Vinterferien blir en rolig affære av helt naturlige årsaker, men jeg liker det sånn. Jeg har planer om å lese masse, lage påske-egg, bake litt, skrive litt, sove litt. Nyte roen, rett og slett. Skape noen fine små øyeblikk.

Uka som gikk kunne også by på noen av disse små stundene. De som var verdt å stoppe opp for, nyte litt ekstra. Noen varte kun få sekunder, andre litt lenger, alle øyeblikkene like mye verdt. Tror jeg starter med Bolla jeg. Den katta gir mye glede den, masse herlige øyeblikk. Som den dagen jeg innså at min egen katt rett og slett bitch-blikka meg. (Ja, det er et ordentlig uttrykk!) For skålen med våtfor på kjøkkenet var tom, og siden tørrforet stod rett ved siden av stresset jeg ikke akkurat med å mate dyret, da jeg var bittelitt opptatt med å grave meg nedover i en pose ostepop jeg fikk av Elin på Valentinsdagen. Og Bolla liker også ostepop, men blir så innmari løs i magen av det, og klok av skade delte jeg derfor ikke godsakene med pusen. Straffen var jo at jeg nesten kveltes da jeg kikket bort på dyret, og neste satte ostepopen i halsen da jeg så uttrykket hennes…Jeg tror den katta ganske sikkert ønsket meg dit pepper`n grodde. Bolla og uttrykkene hennes, alltid artige øyeblikk.

Den dagen jeg ringte ei venninne da jeg trasket ut av skolegården på vei hjem fra jobb, og ikke la på røret før jeg hadde plassert rumpa godt i sofaen hjemme og lagt bena på bordet. Det var godt å snakke litt, dele litt tanker. Fint å bare rusle hjemover mens ettermiddagen malte himmelen svakt rosa, og høre en annens stemme, ikke bare min egen. Fint øyeblikk.

Når verden plutselig blir uoversiktlig, enda mer uforutsigbar enn den den allerede var, og man må snu seg rundt og endre på ting i siste liten. Onsdagen var sånn. Komme på jobb, som vanlig. Drikke kaffe på kontoret, som vanlig. Veilede elever, som vanlig. Så plutselig stenges det ned. Midt i en skoleøkt. Absolutt ikke et fint øyeblikk selvsagt. Men oppe i det hele finnes det disse små glimtene av noe godt da, noe fint. Kolleger som står stødig, gir så grundig informasjon man kan, elever som er lei, men fattet. Man får ikke øvet på en nedstengning. Man kan se den komme, men blir aldri helt forberedt. Da er det så godt å kjenne et klapp på skulderen, være den som kan klappe på skulderen. Ekstra godt å komme hjem, selv om det er midt på dagen. For hjemme er ting mer forutsigbart. Hjemme står oppvaska etter frokosten fortsatt på benken, hjemme knirker det i parketten på gulvet når man går, og hjemme må klesvaska fremdeles brettes og legges vekk. Rutiner, i alt det som virker urutinert, det er gode øyeblikk!

Alenetid etter middag. Jeg elsker at huset er fullt av tenåringer. Elsker å sitte sammen rundt bordet, skravle og oppdatere hverandre om smått og stort som har skjedd i løpet av dagen. Men noen ganger, når middagen er spist og oppvaska rydda bort, da er det så innmari deilig når alle går hvert til sitt, og stillheten senker seg i stua. Godt å bare være den eneste som sitter igjen. Godt å la favorittlåta på Spotify flyte ut i rommet, drikke kaffe, og farge ferdig et par tegninger man har på vent. Godt å bare være alene og senke skuldrene helt, uten at de andre er særlig langt unna. Bare langt nok unna til at man kjenner litt på det lille pusterommet. Fint øyeblikk.

Da kollega og venn Lena stod på trammen med et aldeles nydelig par med labber. Eller lobber…eller sokker, eller hva man nå enn kaller det. For Lena er sånn, ei sånn dame som plutselig overrasker med de flotteste hjemmestrikkede gavene, bare fordi. Og nå sitter jeg her, som jeg har gjort hver dag denne uka siden jeg fikk dem, med de varmeste, deiligste labbene på føttene, og tenker på hvor heldig jeg er som kjenner så mange fantastisk flotte folk, så mange snille mennesker!

Den dagen på tampen av uka, da hjemmekontor og teamsmøter ble dagens form for jobb, og hodet mitt var innstilt på alt annet enn det. Jeg er heldig som har jobb, jeg vet det! Misforstå meg ikke, men når jobben i hovedtrekk består av nærkontakt med ungdommer er ikke internett og teams et fullverdig verktøy. Men så satt jeg der da, ved spisebordet, nå også kalt hjemmekontor, og kikket ut på skuret og innså at det var helt lyst ute idet skoledagen startet. Så blir jeg oppringt av en elev som ønsker hjelp til lærlingsøknad, en sånn blid elev, pålogget fra sitt sted, jeg fra mitt, ikledd ganske like pysjbukser også, siden det nå er det obligatoriske arbeidsantrekket, også fikset vi det likevel. Det som vanligvis krever ansikt til ansikt. En kopp kaffe, lyst utenfor vinduet, et blidt ansikt på pc-skjermen. Fint øyeblikk. De små tingene.

Vaffel med brunost. Den ettermiddagen gubbe og poder og podekjæreste alle var fysne på noe godt. Ikke kveldsmat, ikke sjokolade, men noe i midten lissom. Så mekket vi vaffelrøre, dekket bordet med brunost, syltetøy og rød saft, og spiste vaffel til magen var mer mett enn nødvendig. Krangle med mellomste poden om den mørkeste vaffelen, den som nesten ble glemt i vaffeljernet, og så vinne den kampen. Det var et fint øyeblikk det!

Og dett var dett, så ca pluss-minus, og plutselig var det søndag morgen. En uke full av trygghet og usikkerhet, snø og regn, grønnsaker og sjokolade, kalde føtter og varme sokker, triste bøker og morsomme filmer. Regninger og reklame. Rene gulv og møkkete vinduer. Hverdag og atter hverdag, og godt er det!

Håper uka som kommer blir proppfull av fine små øyeblikk for deg og dine, og med det ønsker jeg deg en fin søndag.

Vi blogges.