Søndag igjen, og god morgen til deg. Det står kaldt opp fra gulvet i stua…ulempen med gamle hus. Men, det varmer fra flammene i peisen, og det ryker fra en kopp fersk kaffe. Bare kaffelukten alene varmer jo skrotten. Jeg har på den samme gamle pysjen, den samme gamle strikkagenseren, og de samme slitte ullsokkene. Søndagen er, og skal bli lat. Det er planen. Den eneste planen for dagen. Eller, jeg skal bake litt, lage et bursdagskort, male to påske-egg, men det er sånne ting som bare er kos. Og hvis jeg klarer å endelig klemme tur meg noe fornuftig litteratur om barn og unges psykiske helse, så skal jeg få ferdig arbeidskravet til studiene også. Time will show.

Snakker om studiene. Denne uka var det Teams undervisning, og selv om jeg foretrekker det fysiske klasserommet når jeg skal lære noe, så er det fint å sitte hjemme og få forelesningen rett i stua også. Jeg satt på en side av bordet, fulgte undervisningen, jobbet med gruppearbeid, skrev notater, og gubben satt på den andre siden av bordet med sitt. Meg jevne mellomrom ble kaffekoppen fylt, sjokoladen sendt over bordet, og smil ble utvekslet. Så ja, hjemmeskole, ikke bare dumt det heller. Ganske fine øyeblikk.

Den dagen det banket på kontordøra tidlig om morningen, rett før skolen begynte, og to av jentene fra ei russegruppe trasket inn med en diger bag full av kaker de selger på dugnad. Jeg hadde betillt bare en boks denne gangen, greit å begrense det litt når man liksom føler at man bær kjøpe fra alle russegruppene. En boks kaker på pulten sånn på starten av dagen, slett ikke noe dårlig øyeblikk. Klappet meg selv på skulderen fordi jeg ikke åpnet den med en gang. Viljestyrke kalles det!!!

Fire minutter senere røyk jeg på en sjokoladebolle fra boksen. Pokker ass, viljestyrke finnes ikke i mitt vokabular… Men de var gode da! Sjokoladebolle til kaffen, genial erstatning for en sunn frokost. Det var jo tross alt fredag. Fint øyeblikk.

Blåsebort dagen. Nå står jo ikke akkurat skit-vær høyest på lista mi over fine øyeblikk i livet, men noen ganger er skikkelig møkkavær skikkelig digg! Det hadde vært en så lang dag på jobben. Tidlig på`n, seint hjem, mange såre ungdommer med behov for å snakke, og det kjentes som om skjorteskulderen var tung av tårer. Trøtt og lei kledde jeg på meg, umotivert for å traske hjem i vind og rein. Men så skjedde det liksom noe, når vinden blåse inn i hetta og regndråpene traff nesa. Jeg våkna liksom. Og lufta var så frisk at hodet ble klarere, og jeg kjente på takknemligheten av å skulle komme hjem til måsahuset, varm middag, tørre sokker og knitring i peisen. Godt øyeblikk. En vekker.

Den ettermiddagen gubben hentet meg på jobb, og hadde handlet med ferskt bakverk til bilturen hjem. Det var digg det!!! Nå er ikke bilturen hjem særlig lang, så vi kjørte en lang omvei bare for å sitte inni i den varme bilen, drikke kaffe ra thermo-kopp, og spise ferskt bakverk som smulet ned hele forsetet. Det skal ikke så mye til! Små, gode øyeblikk…og litt kalorier da!

Ut på tur. Sånne ettermiddager når det ikke er for kaldt, og ihvertfall ikke for varmt. Bare akkurat passe for ull, anorakk, joggesko og lange skritt. Det er fine øyeblikk det. Akkurat langt nok uti skauen til å komme litt hjemmefra, litt vekk fra folk, være aleine noen stunder, svette litt, bli akkurat passe andpusten og sliten, også tusle hjemover hjem i god tid før det blir helt mørkt. Gode øyeblikk.

Den dagen poden så rart på meg da jeg tok den siste frokostslurken med kaffe før vi begge skulle ut av huset og på jobb. Han lo fordi jeg visstnok så ut som en mannlig britisk naturfaglærer, og når en som er utprega morragretten ler før klokka er sju om morran, da er det et godt øyeblikk. Da vi i tillegg innså at kaffekoppen matcha antrekket flira vi enda mer. Vi “leker” ikke blokkere her i måsahuset altså.

Også er det den kaffekoppen da…eller, disse kaffekoppene. Jeg blir så glad av dem, og samlingen begynner å bli stor. Jeg kan bruke en ny kopp 14 dager på rad, og velge ut tekster etter humør. Gigger dem! Hver kopp gir så glade øyeblikk.

Tulipanene fra tante Unni. Jeg fikk en bukett tulipaner denne uka. Jeg elsker tulipaner. Litt fordi det var mamma sine favorittblomster, og litt fordi de minner om, og lover vår. Jeg elsker at de pakker seg sammen om kvelden, og springer ut igjen hver morgen. Som om de starter litt på nytt hver dag. Hvis ikke det er en ba metafor for å gripe øyeblikkene, så vet ikke jeg.

Også var det den buksa jeg sverget på at jeg ALDRI skulle kjøpe. Jeg hadde jo sånn tilsvarende olabukse i 1992, når den var på mote, og da jeg så smått begynte å registrere forrige skoleår at ungdommen igjen kledde seg i olabukser så vide som telt, da lo jeg høyt og rista på hodet. Sånne bukser var jeg ferdig med. Helt til mandag…fader altså, så ikke den komme. (like lite som jeg så den sjokoladebolle-smellen” komme. Så nå er jeg eier av syv kvadratmeter olastoff forkledd som ei bukse, og får litt flashbacks til ungdomsåra hver gang jeg tar den på. Er fire kviser og hubbabubba unna å gå niende klasse om igjen. Gøyale øyeblikk!

Og det var den uka, i korte trekk, fordelt på små hverdagsøyeblikk. Jeg har hatt våte tottilotter flere ganger enn jeg hadde tenkt. Jeg har handlet i Sverige, og kjøpt vin kun basert på fine etiketter.

Jeg har spist kake før frokost, støvsuget ville hybelkaniner, vært på spennende møte angående et lite stand up show jeg har takket ja til, og jeg har sovnet til lyden av regn mot ruta, og våknet til sol og hvite tretopper. Hverdagsuka, sånn hverdagsuker skal være. Håper uka som gikk gav deg noen fine øyeblikk, og at uka som kommer bringer noe fint. Vær grei med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.