Har du noen gang våknet opp på søndag og hatt følelsen av at det ikke har vært helg? At du ikke har fått landa? Der er jeg nå. Rett fra fredag til mandag. Eller, det kjennes sånn ut da, uten at det egentlig er tilfelle. Det er bare det at dette vanedyret har brutt vanene litt, og dermed gått på ei litta smell hva hviletid angår. Det er verdt det da, sånn for den mentale helsa sin del, men det koster også, når man er av typen som henter mest energi i eget selskap, innenfor husets fire vegger.
Men nå er et godt øyeblikk, selv om jeg kjenner litt på mangelen av søvn. Nå er søndagsøyeblikket, en fryd for vanedyret i meg. Som hver søndag knitrer det i peisen, jeg er pakket inn i varm ull og flanell, og kaffe og knekkebrød med brunost legger grunnlaget for et godt øyeblikk. Verden utenfor skal få være nettopp det i dag, verden utenfor.
Gårsdagen var så bra! Ut med gode venner. Spill, lek latter og herlig galskap i selskap av bra folk. Skikkelig bra folk. Vi har tenkt på det lenge, bare samles og la kvelden bli til etter hvert, glass for glass. Det beste med store unger er jo at man alltid har en sjåfør så man kommer seg trygt frem til festen, og det beste med å ha en måsagubbe er at man alltid kommer seg trygt hjem. Og det beste med gode venner er at feste ALLTID blir en innertier. Jeg trengte gårsdagen, selv om den korter ned helgen. Den forlenger jo livet! Herlige øyeblikk.
Snøengler. En gjeng elever halvveis lå over pultene sine. Noen hadde øynene lukket, noen leste, alle skulle forberede seg til tverrfaglig fagsamtale, og stemningen var deretter. Så jeg spurte hvem som ville bli med ut og lage snøengler. Og de ble med, nesten hele klassen, for alt var bedre enn å lese, og ungdommene trenger sånne avbrekk, selv om det er noe så enkelt som å kave i snøen noen sekunder. Så ble vi kalde i nakken, våte i bukserumpa, men alle våknet. Både ungdommene og jeg, også ble det ett av disse fine små hverdagsøyeblikkene, da sola skinte, kulda beit, og skolegården dekket i nysnø ble full av snøengler.
De sjukt dårlige vitsene på kalenderen jeg fikk av Torunn da nyåret startet. De er SÅ dårlige. Du veit, så dårlige at man blir flau av å lese dem, og enda flauere av å faktisk le av dem. Men de skaper fine små øyeblikk, faktisk. For jeg leser de høyt, også gremmer kollegaene seg, også går det sport i å se hvem på kontoret som faktisk ikke klarer å holde latteren inne, også er den kollegaen dagens taper. Disse små øyeblikkene.
Den dagen alle elevene hadde fagsamtale, og jeg var “overflødig” nok til å kunne starte på mitt eget arbeidskrav til studiet. Men….jeg jobber dårlig med skriveoppgaver på jobb ass. Så jeg vanna blomster istedet. Også feide jeg gulvet på kontoret. Også rydda jeg pulten. Også spiste jeg sjokolade. Også rydda kollega Martin i boksen med tusjer, og jeg ble helt satt ut, fordi han gjorde det tusje-trikset jeg aldri har kommet på selv, med å sette hempene på tusj-korken langs kanten av boksen, sånn at de ikke faller. Hjernen min tippa…pokker så genialt. Jeg fikk ikke skrevet mer enn 19 ord på arbeidskravet, men jeg ble sittende i en snau time og beundre boksen med tusjene.
Bålet. Forrige søndag spilte vi inn åpningssekvensen til forrige film, på Røytjern, i skumringstimen, mens bålet brant. En kveld denne uka satt vi oppe ved vannet, og tente opp i det samme bålet. I blåtimen. Kaldt i lufta, men varmt ved bålet, og så deilig å bare koble av en halvtimes tid, høre knitring og vind i tretoppene. Sånne små avbrekk i travle uker, det er gull verdt.
Fagskolekvelden. Ikke så mye mer å si om det, men faglig innputt om barn og unges psykiske helse, alltid fint.
Boka jeg fikk låne av Ragnhild. Før jul fikk jeg gleden av å intervjue Ida som har skrevet og illustrert boka. Den er så mørk, og dyster, men fantastisk god formidlet, og den er en så viktig del av en historie som liksom aldri har nådd ut. Anbefales! Jeg rekker nok å bli ferdig med boken i dag.
Ostepop og Yellowstone.Vi er på nest siste sesong, og selv om jeg ser på, klarer jeg ikke helt å bli kjempe-engasjert. serien er grei nok, og Kevin Costner er et vindu til tenåra når Bodyguard og Robin Hood var fett, men Yellowstone…njah… Men pausene den gir, når man setter seg ned, graver djupt i ei skål ostepop, og bare slapper av litt, de er gull verdt. Fine øyeblikk.
Og slik har uka fortonet seg. Full av små og store gjøremål som stjal av ladetiden hjemme, men likevel gav noe tilbake. Møtet i banken som er sponsor til filmene vi lager, produktivt og godt. Da jeg viste fingeren (inni votten) til bilisten som ikke bare lot vær å stoppe ved fotgjengerfeltet, men som også sprutet meg ned med sludd og sølevann. Ettermiddagene foran peisen, for å varme tærne etter å ha trasket hjem fra jobb i kulda. Fordype seg litt i faglitteratur om psykisk helse mens man drømmer om kioskromaner fra Narvesen, og tilhørende sjokolade. Små øyeblikk, gode øyeblikk (bortsett fra sølete buksebein da!)
Og nå skal søndagen brukes til akkurat det jeg føler for. Baking av matpakke-mat. Litt lesing. En laaaang dupp på sofaen, og den stratosen i kjøleskapet skal få bein å gå på før dagen er over. Håper uka som gikk gjorde deg godt, og at uka som kommer blir full av fine øyeblikk. Vær snill mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.