Ukas små øyeblikk.

En av elevene jeg hadde i fjor sendte meg et bilde i går. Et bilde av meg selv, tatt av eleven, til et fotoprosjekt de hadde i fjor. Det handlet om sosiale medier, hvordan vi fremstiller oss selv. Bildet av meg skulle bare være en liten del av det, rynkene rundt øynene skulle fjernes. Altså, meldingen fra den tidligere eleven var et fint øyeblikk. Vi ble sittende å skrive litt frem og tilbake en snau halvtime. Oppdatere hverandre på stort og smått. Det gleder meg så innmari når det går ungdommen godt, og særlig de det er aller vanskeligst å slippe taket på. så jo, det var helt klart et slikt fint øyeblikk.

Så ble jeg sittende å se på bildet jeg fikk tilsendt. Smilet er mitt, øynene er mine, oppover-håret, joda det var meg. Jeg tok meg selv i å være ganske fornøyd med bildet, faktisk! Det er jeg ikke ofte! Og ihvertfall ikke nå om dagen. For jeg føler at øynene er matte, rynkene dypere, huden er vintertørr, og smilet når ikke alltid opp til øynene. Ikke fordi det er noe galt i den forstand, kun en kombinasjon av årstid, en del søvnløse netter, lite tiltak når det kommer til å nå den berømte dørstokkmila, tankespinn rundt store poder og utgifter til førerkort…livet, rett og slett. Et øyeblikk tenkte jeg at jeg skulle bytte profilbilde på facebook eller instagram, kult å føle seg litt fresh på et bilde liksom.

Meg. Men smilerynkene er nesten vekk, og arret midt i panna er duset ut. Hvorfor er det likevel dette jeg fikk lyst til å vise andre?

 

Men så slo det meg…hvorfor? Hvorfor hadde jeg plutselig behov for å fremstille meg selv som noe jeg ikke er akkurat nå, og til hvem egentlig? Hvem er det jeg ville skulle se det, og hvem er det jeg har behov for at skal tro jeg ikke har sånne furer i øyekroken når jeg smiler?

Jeg bytta ikke noe profilbilde. Istedet benyttet jeg tiden mens poder og gubbe var i garasjen til å faktisk trosse den hersens dørstokkmila! Jeg kokte kaffe, pakket tursekk, knøyt joggeskoa, og trasket ut, og opp i skogen. I to timer gikk jeg! Deler av veien i følge med minste poden. Vi skravlet og gikk, og etter å ha stoppet ved tjernet og drukket hver vår  kopp med litt varmt i, jogget han grusveien hjem, mens jeg gikk en ekstra runde i skogen. Gikk og gikk, til tærne var kalde og våte, føttene vonde, og ryggen svett. Og jo lenger jeg gikk, jo mer energi fikk jeg. Og det var et fint øyeblikk det!

Tåkete vær, men klart hode. Fin kombinasjon, og fint øyeblikk.

Da jeg endelig kunne ta av og vri opp sokkene, og varme kalde tær foran flammene i peisen hjemme, sendte poden meg bildet han tok oppe ved tjernet. Ikke noe glansbilde det heller, slett ikke noe profilbilde på sosiale medier, men jeg kjente at jeg ga faen. (Pardon my french!) Og det var faktisk et fint øyeblikk det og. Bare omfavne rynkene, den litt tørre vinterhuden, det noe slitne smilet, og kinnene som var røde av rått Februar-vær, og bare tenke at sånn, sånn er jeg akkurat nå! Fint øyeblikk. Å bli så gammel at det er viktigere med varme tær, enn et skjønnhetsfilter!

Og sånn er det egentlig! Poser under øynene, trette øyene, rynker i øyekroken, arr i panna, og litt pløsete vinterfjes. Det er helt greit, det også!

Den rosa morgenen. Da minsten og jeg tok følge til jobb og skole. Jeg gikk egentlig litt i min egen verden og snakket om “da jeg var ung”, da poden plutselig stoppet midt i veien, så seg rundt, og sa: “Dette er sånn vær du pleier å blogge om på søndagene ass, mamma!”  Og da stoppet jeg opp og, for det var sånt vær. Hele gata var liksom plutselig rosa. Nysnøen, himmelen, og alt imellom. Rosa! Så da stod vi der da, som to tomsinger, på vei til skolen, og bare kikket rundt oss. Vakkert var det, rett og slett. Også var det et fint øyeblikk da, både for poden og meg.

Rååååååsa!

Alt annet en kjedelige brødskiver til frokost. Det gir fine øyeblikk. Stekte sånne saftige lapper denne uka, og de har holdt seg så godt i kjøleskapet. Så hver morgen har jeg spist lapper, med smør og appelsinmarmelade. Kun fem ingredienser, likevel så godt. Egg, appelsinjuice, kardemomme, cottage cheese og havregryn. Snadder. Herlige, mettende frokostøyeblikk!

Ihvertfall ikke brød!

Den søvnløse natten. Da jeg kastet inn håndkle kl to om natten, krøp inn i en diger flanellpysj, tente opp i peisen, og ble sittende resten av natten og tegne til bloggen om den noe uheldige prøvetimen med poledancing. Takk for responsen på det innlegget forresten, alltid hyggelig når mine “feilgrep” kan få andre til å trekke på smilebåndet. Uansett, gamle ballader på YouTube, en katt i fanget, lykkelig fordi matmor tilbringer natten i stua, varm te, kjeks, og fri utfoldelse med blyant og tusj. Fint øyeblikk. Søvnløst, men fint.

Den dagen eldste poden ble 19. Herlighet! Tenk på det, at jeg har en pode som er 19!!! Det kjennes bare så rart. Så stor, fin og reflektert. Arbeidsom, kreativ, snill! Så ble jeg sittende og mimre da, som jeg alltid gjør når en av podene fyller år.

Tenk at denne lille poden er 19 år!!!

Kikke i album, la tankene vandre til den lille, forsiktige gutten. Han med de lange klemmene, og den lyse luggen. Fint øyeblikk.

Når lillebror ordner bursdagsgave til storebror… brødre ass…

Poden ble feiret samme kveld, da besteforeldrene og oldemor kom til middag. For en fin kveld. Sammen sånn, måsafamilien, to bestefedre og en mormor, også oldemor da. Siste oldemor. Middag, og kaker. Sitte sånn rundt et langbord som egentlig ikke er så langt likevel, skravle, tulle, le. Bare ha litt tid sammen.Feire bursdag midt i uka. Det var et fint øyeblikk det.

Oldemor.

Å ha huset for seg selv en hel ettermiddag. Ingen planer, absolutt ingen. Sovnet på sofaen, drømte om kinderegg, og våknet av at katten som hadde sovnet på saueskinnet ved siden av meg snorket. Skal ikke kimse av en ettermiddagsdupp sånn ca midt i uken altså! Herlig, avslappende øyeblikk.

 

Skrullingene jeg jobber sammen med. Egentlig er det en skrulling som har underholdt meg mest denne uka. Altså, finnes det noe bedre enn folk som fleiper og tuller på arbeidsplassen? Latter er også undervurdert altså, skikkelig også. Først knakk jeg i vinkel da Kine hadde hengt opp plakat på plassen min da jeg kom mandag morgen, bare fordi hun visste at jeg hadde vært på poledancingkurs lørdagen før. Hun hadde akkurat like lite trua som meg på at det skulle ende godt!

Og på fredag, da jeg kom tilbake til kontoret etter lunsj hadde hun skaffet meg en “venn”. Kine skulle vært interiørdesigner altså! Elsker at lampa nå passer enda bedre til arbeidsplassen jeg går så hardt inn for å gjøre ekstra personlig. Den lampa må få et eget navn. Uansett, fine øyeblikk.

Og slik gikk uka. Blottet for storslått magi, likevel full av fine små hverdagsøyeblikk. Kaffe med Mona, lunsj og hyggelig prat med en barndomsvenn jeg ikke har sett på altfor lenge, spise karameller med en elev i friminuttet, sove lenge lørdag morgen i en varm armkrok, spise kald bringebærpai til kveldsmat to kvelder på rad, knuse is på fryste vasspytter med røde tøysko, og endelig kunne se bunnen av skittentøyskurven…selv om den gleden ikke varte stort lenger en en halvtime.

Håper du har funnet litt hverdagsmagi denne uka, at de små øyeblikkene har gitt deg glede, også håper jeg at du også setter mer pris på varme tær, enn bilder med “rynkefilter”. Riktig fin søndag til deg og dine!

Vi blogges.

 

 

 

 

5 kommentarer
    1. Takket være deg Janne, så er uka min også full av slike små magiske hverdags øyeblikk! Så de ikke før, men dine skildringer gjør at jeg nå ser og setter pris på hvert og ett av dem😘😘Tusen takk💕 Søndagsmorgen med bloggen din er noe jeg gleder meg til uke etter uke, og du innfrir uke etter uke🤗 Og når det kommer bonusinnlegg midt i uka….O’lykke!! Akkurat som det med poledansingen din, altså jeg lo så tårene trillet. Det ble høytlesing på symøtet den kvelden 🤣🤣 Ha en strålende søndag Janne🤩 Klem🌺

      1. Haha! Tenk at en noe mislykket treningsøkt kan ansees som et bonusinnlegg. Det er slett ikke ille, tross alt. Ønsker deg en fin uke Heidi. Håper den renner over av små øyeblikk.

    2. Endelig kunne jeg sette meg ned å KOSE meg🙂 Føler jeg er blitt avhengi av denne stunden med ditt ukentlige innlegg. Det at du skriver så godt om de dagligdagse ting gjør at jeg også ser hverdagen med nye øyner. Tusen takk Janne🥰 ønsker deg en super uke.

      1. Det er SÅ hyggelig å høre Norunn. Ønsker deg en strålende ny uke. I dag var det lyst da jeg ruslet til jobb. Tror det må betraktes som ukas første hverdagsglede.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg