Bare en lommebok.

Den ligger i skuffen. Sammen med en pakke Paracet, en neglefil, en lommelykt, en pose dundersalt som har ligget så lenge at alle har klistret seg sammen, og en kvittering fra Plantasjen. En skikkelig roteskuff, en av fire i dette gamle salongbordet. Der ligger den, og der har den ligget et par år nå. Helt siden pappa kom med den da han ryddet huset for å flytte til en mindre leilighet.

Jeg smilte da jeg fikk den, og da jeg åpnet den første gang. Gikk gjennom innholdet mens tankene vandret til henne, ble varm i hjertet av av å se hva hun hadde samlet, hva hun hadde med seg hver gang hun gikk ut av døren hjemme. Ikke noe spesielt, bare slike ting vi damer har i lommeboken. Førerkortet, noen mynter, bankkort. Små bilder av de vi er glad i. Ikke noe spesielt i det hele tatt.

Noen få ganger har jeg tatt den ut av skuffen, åpnet den, kikket litt på disse små eiendelene, og så har jeg lagt den tilbake i skuffen. Nostalgisk kanskje, men aldri trist. Det er tross alt bare en lommebok.

Ikke før i går.  En helt vanlig kveld, etter en helt vanlig dag. Jobb, handle, lage middag. Gubben forsvant i garasjen, podene fulgte etter. Lente meg bakover i sofaen, la føttene på bordet, zappet litt med fjernkontrollen, lo litt av en gammel episode av “Friends”. Blir liksom aldri lei den serien. Akkurat nå husker jeg ikke hva det var jeg skulle finne i den skuffen. Jeg bare vet at jeg åpnet den, og så satt jeg liksom plutselig der. Med føttene på bordet, og lommeboken i hendene. Så klarte jeg bare ikke slutte å stirre på bildet på førerkortet. Satt bare der, helt stille, bare stirrende på et snart 30 år gammelt bilde. Tenkte på hvor ung hun så ut. Når jeg tenker på henne, sånn i hverdagen, da husker jeg henne som voksen. Godt voksen, på grensa til halvgammel tilogmed. Det var jo det hun var for meg den gangen. Latterlig! Jeg er eldre nå, enn hun var da. På bildene ser hun ung ut. Ung og frisk. Smilende. Hun hadde det bredeste smile på bildet på førerkortet. Tok det i voksen alder, og var sikkert kjempestolt akkurat da det bildet ble tatt. Store ringer i ørene. Hun hadde alltid det. Var litt jålete sånn, mye mer jålete enn jeg noen gang har vært. Store øreringer og rød leppestift. Alltid.

 

Og så kom tårene. Jeg var helt uforberedt på savnet som helt ut av det blå nesten slo pusten ut av meg.  Jeg studerte bildet av henne, lette nesten desperat etter noen likhetstrekk mellom oss, men jeg klarer ikke se det. Kjenner meg ikke igjen i ansiktet hennes. Det har aldri kjentes viktig før heller, men i går ble det plutselig det. Hvorfor kunne jeg ikke bare finne et eneste lite likhetstrekk?

Med ett ble alt den lommeboka inneholdt til en hel strøm av følelser. Kvitteringen fra skinnbutikken på Storsenteret, den som brant for noen år siden. En kvittering på skinnjakken jeg og pappa ga henne til 40 års dagen. Hun elsket den jakken. Skulle ønske jeg hadde tatt vare på den. Togbilletten fra NSB, klippekort, med ti gratis togturer. Ubrukt. Bildet av meg…herlighet for en sveis. Må ha vært det året jeg prøvde å spare ut fra kort til langt hår. Bildet av pappa. Også han yngre enn jeg er nå. Et flaxlodd med gevinst på 20 kroner, en gave fra Thea. Vesle tantejenta til mamma, som bare var ti år den gangen. For sent å kreve inn den premien nå.

 

Det er så rart dette med savn. Hvordan det plutselig kan slå deg ut på en helt vanlig kveld, så mange år senere. For mamma har vært borte i snart 21 år nå, og noen ganger må jeg jobbe virkelig hardt for å kunne se henne tydelig for meg. Jeg må lete langt inne i hjertet for å minnes stemmen og latteren. Men andre ganger, slik som i går, kommer bare minnene som perler på ei snor, og alt blir krystallklart. Alle minnene. Det er nesten som om jeg kan kjenne lukten av parfymen hun brukte , og varmen hennes. Og så kom tårene over alt som ikke ble, og alt som kunne ha vært, enda livet slik det er i dag er godt. Virkelig godt.

Jeg ble sittende med bildet hennes i hånden, lese i passet hennes.

Hår: Rødlig blondt

Øyne: Blå.

Det siste en underdrivelse. De var ikke bare blå. De var på grensen til fiolette. Vakre øyne.  Øyenfargen som hoppet over en generasjon. Mine er bare grønne. Kjedelige. Vanlige. Den mellomste poden har arvet hennes øyne. Jeg tok meg i å lure på om hun hadde vært stolt av det. De blå øynene til den mellomste poden. Tenk om hun hadde vist at hun ville blitt mormor til tre så flotte gutter. Tenk om hun hadde fått oppleve ungene til Thea, den vesle jenta som nå bærer hennes navn. Til slutt ble det så mange “tenk om” at det gjorde vondt. Vondt å puste. På en helt vanlig torsdag, en vanlig fin torsdag, kom sorgen og savnet skyllende over meg så det gjorde vondt. Så mange år etterpå.

Så pakket jeg sammen de små minnene, la de tilbake i lommebuken, og lukket den. Puttet lommeboken tilbake i skuffen, uten enda å huske hvorfor jeg egentlig hadde åpnet den. Den skal få ligge der uåpnet en stund fremover nå. Ble sittende slik en stund, tørke tårer og kjenne knuten i brystet løsne litt. Leste noen meldinger på Snapchat. Det er mange i samme båt. Mange som kjenner på sorg, mange som kjenner på savn. Gammel sorg også, slik sorg man for lengst trodde man var ferdig med. Det trodde iallefall jeg, men der tok jeg altså feil.

 

I dag er det fredag. En fin fredag, ikke en eneste tåre i sikte, ikke et stikkende savn i brystet. Bakken er full av snø. Mamma var et sommermenneske, men jeg elsker vinteren. Jeg skal surre et varmt skjerf rundt halsen, rusle i snøen på vei til jobb, gripe dagen, finne de små øyeblikkene. Savnet blir liggende hjemme, i en gammel lommebok, gjemt bakerst i en litt rotete skuff.

 

13 kommentarer
    1. Så rørende… Kjenner igjen den plutselige og overveldende gråten og følelsen av savn og sorg, som kan velte over en ved et lite minne om en kjær person…. Så vondt og godt på samme tid…. <3
      Dine foreldre var et flott par, pene mennesker og du er en fin blanding av de to sammen, ser jeg. 🙂 Koselig med passbilder og sånne små stunder hvor man kanskje tom. kan føle den andres nærhet, selv om de ikke lenger er der "på ordentlig".

      Ønsker deg ei god helg med din herlige familie! Og ja, -jeg er sikker på at mamman din hadde vært stolt over avleggerne dine, – ikke bare av de blå øynene som har gått i arv, men også av måten du og gemalen har oppdratt guttene dine på og den fine familien dere er!

    2. Takk for fin og rørende bloggpost, godt skrevet og illustrert, kjente tanker og følelser som vekker minner. Er et dypere lag i denne teksten, noe som er sjelden vare i bloggverdenen, satte utrolig pris på det.

    3. Sitter på jobben med klumpen i halsen. Din mor var en høyt elsket kvinne og hun passer nok på dere fremdeles. Selvfølgelig hadde hun vært stolt over guttene – er ikke alle besteforeldre det? Og dine tre er jo tre prakteksemplarer må vite! Ha en fin helg!

    4. Sorgen og savnet vil vel følge en hele livet, noen dager mer enn andre…. Synes mammaen din så ut som en fantastisk dame, og jeg er sikker på at hun er med deg og dine, passer på dere og er superstolt av deg og din flotte familie💕 synes innlegget ditt er så vakkert Janne, du klarer og formidle savnet på en måte som gjør at jeg føler med deg og bli helt rørt her jeg sitter…. Her i huset nærmer det seg bursdagen til svigerfar, den første etter han gikk bort i sommer. Det første året blir jo en drøss sånne merkedager/høytider som blir den første…. Uff, dette ble knotete, jeg har ikke dine skrive evner Janne🌸 dette får jeg overlate til deg som kan det! Ha en strålende dag Janne 💕

    5. Det er øyet som ser, sa min kjære bestemor alltid og jeg trodde først det var bilde av deg, så likheten er nok der 😊 du skriver så fint om sorgen, om hvordan den mange år gammel kan endevende en stakkar helt plutselig. Jeg ryddet i nedpakkede handsker og votter en dag tidlig i vinter og fant mammas handsker. To og tjue år siden de varmet hennes hender, men plutselig satt jeg der og tuta. Livet er så mangt og mange er borte, men jeg kjenner meg rik som har så mange minner. Og handsker …og lommebøker som fremkaller nesten glemte minner igjen 😊
      Fint å følge deg! Du setter i gang både refleksjonsprosesser og setter opp latterdøra!
      Takk for at du deler og god søndag 😊

    6. Jeg ser på det førerkortet og tenker at det kunne like gjerne vært deg. Dog bare sett bilder her på bloggen men de på bildene er du veldig lik på førerkortet

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg