Det er som om uka var like kjapt over som nyttårsforsettet om å ikke drikke brus i Januar. Mandag-svisj-søndag! Når hverdagen liksom bare forsvinner i et lite kaos hverdagslige ting er det godt å sette seg ned søndag morgen, skrolle litt gjennom bildene på mobilen, og se tilbake på de små øyeblikkene i uka som gikk. For hadde jeg ikke gjort denne lille søndagsbloggen til en vane, så vet jeg at uker som dette fort ville gått i glemmeboka. Ikke var den spesielt spennende, ei heller uvanlig produktiv. Den var bare vanlig, men alle de fine små øyeblikkene er likevel lagret både i minnet og på mobilen, nettopp fordi jeg biter meg merke i dem akkurat når de skjer, slik at jeg kan ha noe å se tilbake på, når ukas siste morgen melder sin ankomst.

( Og dette bildet oppsummerer vel egentlig ganske godt hele uka. Jeg er så “glam” ass! )

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Ta mandag morgen for eksempel. Jeg gikk hjemmefra tidligere enn vanlig, for det hastet litt med å få sendt et brev før arbeidsdagen startet. Det er sånne ting som normalt ikke ville vært en stor greie. Normalt ville jeg ha gått med høye skuldre, beskyttet meg mot kulda og vintermørket, irritert meg over å måtte gå den ekstra kilometeren så tidlig på morgenen. Men sprengkulda gjorde bygda rett og slett usedvanlig vakker. Frosten på trærne gjorde at grenene så ut som fyrverkeri mot den blåsvarte morgenhimmelen, og med ulltøy fra innerst til ytterst var den kun nesetippen som fikk smake på vinterkulda. Så vakkert var det rundt meg på alle kanter, at jeg stoppet opp flere ganger på veien, bare for å virkelig ta inn synet av Bjørkelangen i vinterdrakt. Og slik startet den helt vanlige uka, men fine øyeblikk på rekke og rad en gryntidlig mandags morgen.

( En fyrverkeri av et tre! )

Tirsdagen var like kald og gnistrende vakker, og etter en litt lang og slitsom arbeidsdag kunne jeg vende nesa hjemover  akkurat i det blåtimen kastet farge over bygda, og så var det duket for enda et fint øyeblikk. For tenk så heldig man er, når man kan rusle hjem fra jobben under en himmel som nesten tar pusten fra deg!

( Når blåtimen plutselig blir rosa. )

For ikke å snakke om det øyeblikket man kjenner at tærne begynner å bli kalde, men så gjør det liksom ikke noe, for rett foran deg ligger måsahuset, pyntet med kritthvit snø, og poden som kom først hjem har tent opp i peisen, så lukten av varm stue møter deg lenge før du kjenner varmen.  Det er fint det. Når middagen fra i går bare varmes opp i gryta mens man tar en varm dusj, og flokken samles rundt spisebordet, da er øyeblikket virkelig fint.

Så var det den kvelden hodepinen som hadde klort seg fast hele dagen ikke ville slippe taket, og det virket som om de fine øyeblikkene ville utebli. Ikke det at det gjør noe, for sånn er jo livet. Hver dag er ikke like god, sånn skal det være, og slik er det for alle. Men så sovnet jeg på sofaen, tok en times powernap, og kjente at energien var på vei tilbake. Da var det så fint å duppe litt i badekaret en stund, hoppe inn i pysjen mange timer før leggetid, og bare parkere alle “burde gjøre greiene”, og bare være istedet.  ” Bare” klappe katta, “bare” lese et kapittel i boka, “bare” høre den sangen med Lady Gaga og Bradley Cooper på YouTube om og om igjen, uten å bli lei. “Bare” spise sjokolade, og “bare” gjøre ikke noe helt til det er for sent å gjøre noe som helst annet enn å sove. Og i det hodet treffer puta så innser man at dagen var full av fine små “bare” øyeblikk likevel.

( Shalla-lalla-lalla-lallalow…. Har ikke sett filmen enda, men OMG! ELSKER filmmusikken.)

Den dagen en annen blogger helt uoppfordret ville skrive om podene, sporten og grasrotandelen. Snille Helene ,  ev helt ekte Norsk Redneck, som støtter podene i idretten med sin grasrotandel, og som satte “de små lagene” på pidestallen et lite øyeblikk. Det var fint. Skikkelig fint. For 2019 sesongen har nettopp begynt, og drømmene er som alltid så mye større enn midlene, men vi vet vi kommer et stykke på vei på grunn av alle dere som bidrar, og det er vi så takknemlige for.

Fredags formiddag, da jeg kom tilbake på kontoret etter ei økt i klasserommet, og ble møtt av en sånn diger og herlig lapp på kontorpulten. Da gjør det liksom ikke noe om arbeidsuka har vært lang, og arbeidsmengden stor. For når man har sånne kolleger, som med så enkle midler gir så mye, da blir man så innmari glad. Og så ble resten av arbeidsdagen fin, på grunn av den lille gesten, og det fine øyeblikket. Små gleder!

( Når de var tomme for “post it” lapper, så arket hun skrev på var like stort som egoet mitt ble! )

Så  kommer de andre små øyeblikkene frem i minnet, på rekke og rad. Også de man ikke rakk å ta bilde av, de man bare så vidt rakk å registrere før de var over igjen, men som likevel betyr så mye. En god klem fra en kollega og venn jeg har savnet en stund, en stor skje vaniljeis i kaffekoppen, bare fordi jeg hadde lyst på det.  Glede seg sammen med poden som er ute i praksis om dagen, og stråler av arbeidsglede og velfortjent selvtillit. Tilbud på den Palmolive såpen som lukter så godt, kunne kjøpe to for prisen av en. Lukten av nyvaskede gulv, og ren stue, midt i uka. Kaffe med Mona. Grine så snørr og tårer renner når man er alene hjemme, bare fordi man torturerer seg selv med videoer av folk som får valper i julegave på YouTube, og le rått av gubben som har gått med t-skjorten på vranga hele dagen uten å merke noe.

( Rein stue, rein lykke! )

Og nå er det kaffe, nystekt brød og en hel søndag til rådighet før man begynner på enda en ny, helt vanlig uke. Litt fint å tenke på at også den vil, uten at man leter, vil by på mange fine små øyeblikk.

( Søndagsfrokost. Lukter digg, smaker diggere! )

Vi blogges.