Lettere lykkelig ut av komfortsonen.

Jeg følte bare for å skrive noen ord om mandagen. En sånn dag jeg egentlig hadde gruet meg til, men som likevel ble en  kjempefin og positiv opplevelse. Nå, tre dager etterpå sitter jeg her og kjenner på en sånn enorm lettelse, og ikke minst en stor glede, ved tanke på mandagen som var. Akkurat det er verdt noen ord, en liten bloggnotis, sånn for min egen del, slik at jeg om en stund fra  nå kan se tilbake på den mandagen som ble så bra.

( Lykkelig hobbyblogger, godt innafor komfortsonen! )

For noen måneder siden fikk jeg en forespørsel på facebook fra Sissel, om å holde foredrag for Aremark Bygdekvinnelag. Min umiddelbare reaksjon var som vanlig, på alt som høres nytt og spennende ut, YES! Og så angret jeg, nesten umiddelbart etterpå, slik som jeg også alltid gjør. For det er så himla skummelt, sev for meg som egentlig er veldig glad i å snakke, å skule stå foran en gruppe mennesker, være den som er i fokus, og si noe, aller helst noe fornuftig.

Men som nevnt tidligere er jeg lei av kalde føtter. Lei av å gå glipp av muligheter kun fordi jeg ikke våger. Lei av å si nei, når jeg egentlig ønsker å si ja. Lei den gamle, kjedelige komfortsonen jeg alltid tråkker rundt i!

“Hva vil du jeg skal snakke om da?” spurte jeg, og fikk til svar at det var helt valgfritt. Da ble det enda vanskeligere, uten noe som helt å holde fast i, uten noen spesielle forventninger. Prestere noe, presentere noe, fritt fra eget hode…shitt, så skummelt!

Etter noen runder i tenkeboksen, og noen runder på do (nervøs mage og alt det der)falt valget på et foredrag om “Brukanes kvinnfolk”. Litt fordi et bygdekvinnelag bestandig er bestående av akkurat det, og litt fordi om det er en ting de fleste kvinner har felles, så må det være å føle seg tidvis utilstrekkelig i hverdagen. Noen ganger må vi rett og slett senke egne forventninger til oss selv, det holder i massevis å være et brukanes kvinnfolk.

Hele mandagen gikk jeg rundt på jobb og var nervøs. Ikke litt heller, men sånn typ -skjelve på hendene, sitte på do, skulle egentlig ønske jeg ble akutt forkjøla og mistet stemmen-nervøs! Men så, mitt oppe i alt dette “fyttekatta som jeg angrer på at jeg sa ja”-greiene kom liksom slike små gleder som perler på ei snor.

Først en beroligende melding fra Sissel som ba meg senke skuldrene, for hun skulle lede møtet for første gang og var skikkelig nervøs selv. Det er litt fint, to middelaldrende kjerringer i samme bås. Ukjente for hverandre, men med en avslappet og fin tone mellom oss på meldinger.

Lykkeønskninger og gode råd fra Bente og Kine, to av disse fantastisk fine kollegene jeg får lov til å jobbe med hver eneste dag.

Jeg hadde knapt kommet inn døra hjemme da det plutselig ringte på. Poden åpnet, mumlet noe, og kom gående inn med favnen full av blomster. Altså, vi snakker en diger bukett med tulipaner i alle regnbuens farger. Tulipaner, de fineste blomstene jeg vet, mammas favoritt. En diger bukett, sendt til meg, fra en jeg ikke aner hvem kan være. På kortet stod det “Bare fordi, klem B”. Midt i blomsterbuketten lå også et kremmerhus fult av lakriskuler med sjokoladetrekk. OMG!!! Sjukt gode!!! Til helsikke med alle nyttårsforsetter, jeg åt dem alle sammen! Enda aner jeg ikke hvem B er…holder en knapp på Bradley Cooper. Tulla! Uansett, for en overraskelse, for en GLEDE!!!

( Har du sett noe vakrere? )

Så tikket det inn en melding fra Mona, et sånn lite “lykke til i kveld”, og selv om jeg fremdeles var nervøs begynte jeg for alvor å glede meg også.

Måsagubben kom tidlig hjem for å være med på den halvannen times lange kjøreturen gjennom skauen. På bordet da jeg dro stod den fantastiske buketten tulipaner, og under jakka hadde jeg på den oransje silkeblusen som egentlig var altfor dyr og altfor fin for en helt vanlig måsafrue, men så tok jeg den frem fra skapet for første gang, og tenkte hvorfor ikke. Skal jeg først drite meg ut kan jeg likevel gjøre det med verdens kuleste og mest fargeglade bluse.

( Når man skal tråkke utenfor komfortsonen, og har nervøs mage på en 8 mil lang strekning gjennom skauen, uten tilgang på do… )

På vei til Aremark tikket det inn melding fra minste poden. Et lite “lykke til” fra han og pusen. Enda en liten glede. Og vel fremme ble jeg møtt av Sissel, verdens triveligste dame, og det var så fint å få en klem fra hun som tidligere på dagen fremdeles bare var en melding på en skjerm.

Og i Aremark bor det mange brukanes kvinnfolk! For inn i lokalet møtte de opp, den ene etter den andre. Varme håndtrykk, og smilende ansikter, og plutselig stod jeg der, foran et helt lite bygdekvinnelag, og snakket til jeg ble tørr i halsen og hes i stemmen. Langt utenfor egen komfortsone, likevel så befriende moro!

Så da det hele var over kunne jeg senke skuldrene, ta det hele innover meg, og bare glede meg over å ha fått til noe jeg egentlig synes var skrekkelig skummelt. Og det på en helt vanlig mandag! Og nå som det har gått et par dager sitter jeg her og skriver, en sånn liten bloggnotis til meg selv, slik at jeg kan huske at det slett ikke er dumt å si ja til noe man vanligvis sier nei til. Slett ikke dumt å tørre og våge. På bordet foran meg står en aldeles nydelig bukett tulipaner, og i sofaen sitter en lettere lykkelig hobbyblogger, med en fot langt utenfor komfortsonen.

(Måsagubben og fruen, foto: Sissel Nilsen Bråthen)

Så til alle brukanes kvinnfolk i Aremark Bygdekvinnelag, dere er supre. Tusen takk for at jeg fikk komme!

 

4 kommentarer
    1. OMG! Dette var såååå godt å lese, da dette er innenfor et av mine prosjekter (som jeg ikke har fortalt så mye om enda). Og jeg som deg sa ja med engang, og fikk nerver etterpå da dette ikke er noe jeg er spesielt vant med å gjøre… Men det var styrkende å lese at flere er som meg!!!

      1. Vet du, det var SÅ GØY!!! Når jeg først stod der! Kjempegøy, og jeg er så glad jeg gjorde det. Tror vi har godt av det av og til, bare hoppe i det. Lykke til med ditt prosjekt 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg