Et lite (ganske stort) stykke marsipankake, en kopp te, og oppsummering av ukas små øyeblikk. Det er søndagen sin det tenker jeg. Alle søndager burde starte med kake! Et av ukas fine øyeblikk, akkurat nå. En forlengelse av gårsdagens fineste øyeblikk, familieselskap for poden som fyller år neste uke. Jeg elsker familieselskap. Samle gjengen til litt mat, kaker og kaffe. Skravle, le, alt det der. Det er kjempefint.

Vi er blitt så få igjen. Jeg tenkte på det i går også, når vi satt her i stua, samlet. Da podene var små var huset fult hver bursdag, en drøss oldeforeldre, besteforeldre, og tanter og onkler. Altså, mine tanter og onkler, som liksom ble podene sine også. Nå er det bare en oldemor igjen. En bestemor er også borte. Det er romsligere rundt bordene nå, bedre plass i sofaen. Selv om jeg savner alle de som vi har mistet med årene er jeg bare så innmari takknemlig for den familien vi har. Vi er jo enebarn, måsagubben og jeg, og at mine tanter og onkler alltid stiller betyr så masse. Jeg er så glad for at guttene har fått vokse opp med dem, akkurat slik jeg fik. Fine folk, så lette å være glad i, alle sammen. Så ja, ukas fineste øyeblikk var nok i går, et ganske vanlig familieselskap.

Også kake da! Masse kake. Kake gir alltid fine øyeblikk!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

( Helgens selvkomponerte Troika-kake. Skikkelig digg, må bakes flere ganger. )

Den milde tirsdagsmorgenen. En litt andreledes start på arbeidsdagen sørget for en litt annen rute enn den jeg vanligvis går på vei til jobb. Det var egentlig fint. Tusle gjennom sentrum i tidlige morgentimer, snøfnugg på nesa, litt tåke som ga et litt nesten andektig dunkelt lys over de høye trærne nede i sentrum. Gå gjennom Bjørkelangen akkurat i det bygda våknet til liv. Ha god tid, glede seg til arbeidsdagen. Det var fint.

( Tidlig morgen, rett før bygda våkner til liv. Vakkert. )

De øyeblikkene man slett ikke gjør noen ting fornuftig, og ingenting minneverdig, men kobler helt ut og bare ER, det er fint. Vi hadde en sånn kveld denne uka. Ingen skulle noe, ingen hadde jobb, ingen hadde lekser. Så da poppet vi popcorn, drakk brus av stetteglass, hoppet inn i slitne joggebukser og myke pysjamaser, og sløvet i sofaen foran tv`n. Jeg husker ikke hva som gikk, for vi så egentlig ikke på. Ble bare sittende å snakke, med hverandre, over hodene på hverandre. Snakke, le, spise popcorn. På en helt vanlig kveld, helt til det var leggetid. Det var skikkelig fint. Avslappende og fint!

Den ettermiddagen pusegutt satt på trammen utenfor døren og ventet da jeg kom hjem fra jobb. Vi hadde vært litt bekymret, for han hadde vært borte i over et døgn. Trodde liksom ikke at sånne pusegutter skulle dra på loffen når de så ubarmhjertig hadde fått snittet bjellene, og vanligvis orker han knapt å tisse ferdig bak skuret når i vinterkulda før han hamrer på vinduet med forlabbene, men nå hadde han altså vært ute lenge, og vi hadde vært bekymret. Men pelsballen selv var overlegent og uforskammet likegyldig til forsvinningsnummeret, gaflet i seg en bolle tørrfor og sovnet foran peisen hvor han ble liggende til neste dag. Uansett, fint å få lodotten hjem.

Sveler til middag. Ah, helt greit øyeblikk. Finne frem steketakken, slenge sammen to tårn med sveler, og spise seg mett på karbohydrater. Sukker, smør, syltetøy og rømme. Ofret ikke grønnsaker og grove kornprodukter en tanke, men åt til vi nesten ble kvalme, og måtte strekke ut på gulvet med buksesmekken åpne, hele gjengen.

Progresjon er fint og. Har hatt som mål å klare planken et helt minutt innen Januar er over, og denne uka klarte jeg det nesten. Hadde fiksa det og, hadde det ikke vært for at gubben kom løpende bort og løfta meg over i stabilt sideleie da det vare var ti sekunder igjen. Han påstår at jeg peste og stønnet så fælt at han trudde jeg hadde gått på snørra midt på laminaten, og var relativt hardt skada. På en måte er det fint å vite at det bor en liten gentlemann og en aldri så liten superhelt i måsagubben, men på den andre siden er det litt kjipt å vite at jeg høres ut som en skadeskutt hvalross med astma når jeg trener…Uansett, snart et minutt med planken, og det er fremdeles noen dager igjen av Januar. Jeg har trua!

( Planken, nesten et minutt før gubben trudde jeg var døden nær… )

Blomstene jeg kjøpte til meg selv lever enda. Faktisk er de enda finere nå, enn de var da jeg kjøpte dem. Hverdagslykke! Tror nesten Janne må kjøpe blomster til Janne litt oftere!

Den kvelden jeg satt med lommeboken til mamma i hendene og bare lot tårene renne. Ikke det at å grine på seg rød nese og hovne øyne er noen høydare, eller at akkurat det  kvalifiserer til et fint øyeblikk, men i det man kjenner at sorgen og det intense savnet igjen sliper taket, det er fint. For noen ganger er det rett og slett godt å grine litt skikkelig, selv om det denne gangen kom helt uforberedt. Dagen derpå var alt som normalt igjen, og også det er fint å kjenne på. At man kan være trist det ene øyeblikket, men at hverdagen igjen er god i det neste.

Og det bringer meg til det jeg har hatt lyst til å si en stund. Dere! Dere som leser her inne, og som av og til legger igjen noen ord her på bloggen eller på facebook. Tusen takk! Jeg prøver å svare på kommentarer så ofte jeg kan, men noen dager er rett og slett for travle, og jeg rekker det ikke. Dere skal likevel vite at eg leser alt, og at jeg setter på pris på alt dere deler, og alle kommentarer dere legger igjen. Fy flate så mange fine folk det finnes der ute, og så mange som tit og ofte titter innom denne bloggen! Denne uka har det eksplodert en ny følgerskare på Snapchat og instagram, uten at jeg vet hvorfor, men du verden så hyggelig det er! Tusen takk for alt dere deler med meg! Det er så gøy å bli kjent med dere!

På tide å logge av. Kaken er spist opp, og jeg skal ut å gå en tur før jeg skal forberede morgendagens foredrag. Jeg tar nemlig enda et skritt ut av komfortsonen og har sagt ja til å snakke foran Aremark Bygdekvinnelag i morgen kveld. Sommerfugler i magen, gru-gleder meg. Wish me luck!

Håper uken din har vært full av fine øyeblikk, og at uka som kommer vil by på enda flere.

Vi blogges!