7 juni, 1997.

«Har du lyst til å se på utstyret mitt?»

Den litt røslige, blåøyde og blonde unge mannen subbet to digre mokasiner med dusk mot asfalten på parkeringsplassen, og fomlet nervøst med glidelåsen i skinnjakka som han på et eller annet tidspunkt må ha stjålet fra «Mc.Gyver».

 

Jomfruelig, dønn kjedelig, og tilnærmet utsultet på oppmerksomhet fra menn øynet jeg i en alder av 20 endelig muligheten til å kaste dyden på dynga, overså de utdaterte mokasinene med dusk og hvite tennissokker, laget trutmunn en midtsidepike verdig, og takket ja! Endelig var det min tur. Endelig skulle jeg også få se «utstyret!»

 

( Når man er 20 år, ukysset, og desperat på jakt etter mannfolk. )
 

 

Gleden var kortvarig da buksesmekken til den hårete blåøyde forble lukket, og han i stedet kneppet opp innerlomma på Mc.Gyver jakka, og dro frem et multiverktøy av en lommekniv. Før jeg rakk å hente haka opp fra mellomgulvet og utrykke min skuffelse var jeg midt i en  leksjon av dette vindunderverktøyets multifunksjoner. For det var ikke bare en lommekniv skal du vite. Neida, mellom to skiver av blankt stål ble det brettet ut korkopptrekker, gaffel, skje, biffkniv, pizzarulle, skrutrekker med og uten stjerne, skiftenøkler av ulike diametere, teltstang, lommelykt, fløyte, nødbluss, fotoapparat med blitz, dorull, tennplugg, pinsett, plaster, negleklipper og roterende batteridrevet nesehårfjerner.

 

( Mannen min har større utstyr enn mannen din. )
 

 

«Er`n ikke fin?» sa`n, den hårete, røslige, blåøyde, og fortsatte stolt: « Det gjelder å ha utstyret i orden vet du!» Så satte han seg på huk foran meg, strammet kulelagrene på rulleskøytene mine med dette vidunderlige mannlige utstyret sitt, (Ja, jeg var så sinnsykt kul at jeg gikk på rulleskøyter… ) og lot meg rulle hjemover, dønn alene, fortsatt ukysset og med en jomfruhinne like solid som ei plate pleksiglass fra Glassmester`n i Storgata.

 

Til tross for forskjellig syn på hva det vil si ha skikkelig utstyr, ble det likevel oss to. Ikke akkurat den kvelden, men senere det året. For selv om det tok litt tid å fange oppmerksomheten til denne utstyrsfikserte mekanikeren fra Lørenfallet, så var det faktisk verdt ventetiden, og når jeg etter en stund klarte å se forbi to digre mokasiner med dusk, og skinnjakka med alle de smarte lommeløsningene fulle av løse skruer, plugger og småverktøy, så fant jeg en myk mann med gammeldagse og gode verdier. En mann med varmt smil og myk armkrok, lun humor, arbeidsmoral, og stor kjærlighet til familien vi etter hvert skulle skape sammen.

Og selv om han brukte noen måneder å  oppdage at selv om kvinnfolk ikke tar seg ut hengende på ei verktøytavle fra Biltema, er de likevel brukandes til mye annet moro, og jeg tror ikke han angrer riktig enda, på at det ble oss to.

 

( Klar for ekteskap. Best å lese brukermanualen. )
 

 

7 Juni 2002.

Etter fem år som kjærester, to lausunger og en imponerende økning i verktøyssamlingen ga vi hverandre vårt «ja» i hagen til sorenskriveren på Sørumsand, en varm sommerdag i 2002. Et knippe nær familie og to fine forlovere feiret dagen med kalvestek og kaker her hjemme på Måsan. Noen storslagen bryllupsfeiring ble det ikke, for med en baby hengende i puppen, og en ett-åring løpende rundt i kulissene sier det seg selv at festlighetene begrenset seg noe. Likevel var dagen helt perfekt, akkurat slik vi ønsket den. Du slapp å gå med slips, jeg kunne klemme ammepupper og mammakroppen inn i en billig sommerkjole, og på gavebordet lå flere gavekort fra Clas Olson, klare til å brukes bare gjestene hadde reist. Han hadde no voldsomt med utstyr den bryllupsnatta. Pipesett, t-nøkler, sirkelsag, vedkløyver og to rykende ferske tennplugger til en gammal Volvo 240 stasjonsvogn.

 

Å være gift men en så velutstyrt mann har sine utfordringer.

Mens de andre småbarnsmødrene i bygda dekorerte vognene til barna med fargerike leker fra Brio eller søte pastellfargede plysjbmser, ble mine barn liggende i vogna og titte på ei hjemmesveiset skrangle besående av diverse skiftenøkler, et drevsett fra en gammel Suzuki, og skrutrekkere fra Hazet.

 

( Workout i garasjen, inspirert av skikkelig manneplakater. Åssen skal et kvinnfolk kunne konkurere mot det??? )
 

Det er heller ikke lett å måtte forklare til en småskuffet 40 åring på 17 mai at drillpikene forrest i toget faktisk ikke har batteridrill, eller å måtte godta at veggene ute i «furtebua» (garasjen) er dekket av slike «skitne» mannfolkplakater. Kvadratmeter på kvadratmeter fulle av midtsider fra diverse verktøymagasiner, muttertrekkere og skiftenøkler i utfordrende positurer, samt et og annet bilde av undertegnede fra den tiden ingen fortalte meg at det egentlig ikke var kledelig med rastafletter. Ei heller er det særlig flatterende å finne gubben gjemt under dyna, der han med hodelykt i mørket, i all hemmelighet leser Biltemakataloger, og den aller siste Verktøyskatalog fra Wurth med glosset forside og alfabetisk verktøyregister innenfor omslaget, mens han stønner og sikler, og bestiller hjem den ene T-nøkkelen etter den andre, slik at de lokale postbudene bærer seg fordervet på diverse forsendelser, og på tur sykemeldes for skiveutglidning og brokk.

 

( Når gubben leser skitne magasiner på sengekanten, og har erotiske drømmer om muttertrekkere og pipesett. )
 

Og sist, men ikke minst?. Det er heller ikke alltid lett å holde maska, og takke pent, når man år etter år får lysestaker laget av gamle dieselmotorer i julegave.

Til tross for alle disse utfordringene, så er jeg sjeleglad det ble meg og mokasinmannen .

For selv om vi begge har bikka 40, vært sammen halve livet, og har ostepoppet oss opp flere beltehull siden han litt småsjenert skrøt av utstyret sitt på parkeringsplassen i 1997, så elsker jeg livet vårt sammen.

Jeg elsker de rolige hverdagene uten dramatikk. Jeg elsker at jeg savner han når han jobber overtid. Jeg elsker at han er pappa til de fineste guttene i verden. (helt objektivt sett)

 

( En kommende skrotnisse med hjemmesveiset skrangle. )
 

Jeg elsker at han holder rundt meg om natten, og at kiler meg på armen når jeg våkner. Jeg elsker at han så tydelig elsker meg, at det vises i alt han gjør, selv om han ikke alltid er så god på si «Jeg elsker deg.».

 

7 Juni 2017

15 års bryllupsdag. Han hadde som vanlig glemt det, og tittet spørrende på meg da jeg i dag tidlig gratulerte han med dagen.

 ” Åh pokker… er det 7 Juni alt? Shit!!!” 

Han er ikke god på merkedager, og romantikk ala Hollywood med glam og roser er han heller dårlig på. Det er helt greit. Det er alle de små gestene i hverdagen som betyr noe, og skal jeg begynne å legge sammen disse små hverdagsøyeblikkene over de siste 20 årene kommer han ganske så heldig ut av det likevel. At han velger meg hver dag er i seg selv en gave stor nok.

Han får ingen stor presang av meg heller, vi har liksom kommet dit i livet at vi har det meste vi trenger. (Bortsett fra verktøy. Der får vi vist aldri nok! ) Når det er sagt vurderer jeg å kokkelere i hop en bedre biffmiddag for så å ikle meg en aldri så liten BH laget av jekkestropper bra biltema, og favoritt skiftenøkkelen fra Wurth, og rett og slett bare «bjuda på» sånn litt utpå kveldinga. Ingenting tenner mannen mer en litt blankt metall og motorolje, dryppende fra ei litt dvask og godt gift middelaldrende kjærring.

 

( Middeladrende småslapp fristerinne i jekkestropper og skiftenøkkel. Meooooww! )
 

 

Så skulle noen tilfeldigvis vandre over bygda i de sene nattetimer, og høre det skrangle i metall på Liermåsan, så ta det helt med ro. Det er bare jeg som feirer 15 års ekteskap med måsagubben, iført noe realt sexy verktøy fra samlingen hans.

Sånn sett er det jo helt greit å være sammen med en såpass velutstyrt mann.

 

( Kjærlighet er å “løfte hverandre opp”… )
 

 

Gratulerer med dagen Ronny!

Godt jobba!

Jeg elsker deg.