“Jeg skal i hvert fall bruke tiden fornuftig” tenkte jeg da jeg sendte avgårde sykemeldingen til jobben, også satte jeg meg med stjerten godt plassert i sofakroken. og der ble jeg! Neida. Joda.

Eller, jeg føler liksom at tiden har gått passe fort frem til nå, for innimellom besøk på dagtid, baking på en fot for å fylle opp fryseren, og hverdagslig sofafilosofering har det faktisk vært godt å slappe helt av innimellom. Det er tydelig at kroppen har trengt det, selv om hodet mitt ikke vil innrømme det.

Men i går ble det kjedelig. Ikke ventet jeg kaffebesøk, ikke var jeg trøtt, og boka jeg leser er bittelitt langtekkelig. Derfor hinket jeg inn i boden, hentet frem symaskinen, og esken med stoffrester. At det fremdeles er sting i venstrefoten, hindrer jo ikke høyrefoten å tråkle sammen noen sting med pedalen. (fiffig)

 

( Man trenger bare en frisk fot for å gasse litt på sy-pedalen. )

 

Nå er det flere måneder siden sist jeg sydde noe særlig, og esken med stoffrester var egentlig skuffende slunken. Derfor fantes det ikke akkurat all verdens av muligheter for store prosjekter, men for en utålmodig sjel som meg, som helst vil se enden på visa før musikken starter, passet slike smårester meg ganske bra.

 

( Slunkent, men nok til bittelitt tidsfordriv. )

 

Lenge har jeg tenkt at det er på høy tid å bytte ut det slitte bakeforkle mitt. Det er så gammelt og velbrukt at det aldri liksom blir helt rent lenger, uansett hvor mye det vaskes. Praktisk, men litt udelikat, og slett ikke gøy å ha surret rundt seg om man kokkelerer, og middagsgjestene ankommer mens man fremdeles subber rundt og ser ut som en suglete kokk. Derfor klippet jeg til, monterte, og tråklet sammen to nye kjøkken forklær. Helt like, nesten. Jeg slår alltid et slag for masseproduksjon. (om man kan kalle to stk for en masseproduksjon da)

 

( Legge dobbelt, og klippe til. Frihånd er fint. )

 

Nå trengte jeg jo ikke to nye forklær, men det er jo kjekt å ha et liggende i gave-esken inne i boden også. Hvem vet når man får lys til å gi noen et forkle lissom. Hvem vet, kanskje det blir en liten “gi bort” på bloggen igjen snart. I verste fall blir det liggende der til jul, og pakket inn som julegave til en eller annen hobbybaker. “Kjekt å ha”- mentaliteten ruler som du sikkert har skjønt her i måsahuset.

 

( Litt stæsj må til. Det er jo detaljene som gjør det morsomt. )

 

 

( Mormors gable heklede duk får nytt liv. )

Forklær er så lett å sy. På under en time har man laget seg noe flunkende nytt, og så er det bare fantasien som setter grenser for hvor mange detaljer og tekniske finesser man vi tilføye, for å gjøre noe litt ekstra ut av det. Ikke er man avhengig av mønster heller. Bare legg stoffet dobbelt, og klipp etter et forkle du allerede har liggende.

 

Nå tok det litt lenger tid enn en time å sy to forklær akkurat i går, for med litt sånn mangel på balanse grunnet høyre fot som stadig skal ligge rett ut, hinket jeg mellom sybordet og kjøkkenet for å slenge sammen noen kanelsnurrer til flokken min, slik at de skulle få noe godt å bite i etter skolen, og etter å ha trasket hjem i snøværet.

 

( Når du slumper sammen en deig, og den bare bobler av glede på hevebrettet. Oooo-lykke!!! )

 

Og med en fot på sy-pedalen, som jeg gasset verre enn Martin Schanke gasset i sine glansdager, og med en bakearm på kjøkkenet, multitasket denne midlivskrisedama seg som en proff gjennom to husmorlige aktiviteter, og formiddagstimene rant unna fortere enn glansdagene mine.

Innen gutta, deres venner og kjærester igjen inntok heimen var to brett luftige kanelboller klare til å spises, og to lyseblå bakeforklær klare til bruk.

Den mellomste poden sa seg villig til å være forklemodell for moren sin mens en liten horve tenåringer gasset seg med ferske boller og noe varmt i koppen rundt stuebordet. Symaskinen ble satt på vent i et hjørne av bordet, for så fort huset fylles opp igjen hver ettermiddag renner tiden fra oss, og det er hyggeligere å være sosial med ungeflokken, enn sosial med sy-pedalen.

 

( Når kidden gladelig stiller opp som forklemodell for “wanna be blogger” moren sin! )

 

( Han er nå litt søt da, dulledutten til mammaen sin. )

 

( Details. )

 

( Lange bånd som kan knyttes foran. Husk at forklær alltid skal knyttes foran. På den måten er forkle lett å få av seg om det skulle ta fyr. Damer med hengepupper har lett for å få en pupp i smultgrya! PS: Snakker av erfaring! )

 

( Når kidden står modell for et relativt feminint forkle, men selv får velge “pose”. Vi “leker” ikke modell i måsahuset ass!!! )

Men nå har gutta nok en gang forlatt åstedet, og fartet avgårde til en ny skoledag, og jeg, jeg skal dykke litt lenger ned i restekassen, og se om jeg kan få noen morgentimer til å fly avgårde foran symaskinen i dag også. Hvilke ferdige produkter jeg ender opp med i løpet av dagen vites ikke. Hjerter? Vimpelrekke? Barneforkle til en liten mesterkokk kanskje? Og sveler. Ikke på symaskinen da, men i stekepanna. Tror det blir en bra dag jeg. Det kjennes i hvert fall befriende herlig for en midlertidig stillesittende, å kunne leke seg litt kreativt igjen.

 

Ønsker deg en nydelig dag.