Sleivkjefta gentlemann og grinete kjerring.

Det startet riktig så lovende forrige fredag, da undertegnede hinket ut av operasjonssalen, inn i en rusten Vito, og ble kjørt til døren i måsahuset av en bekymret og omsorgsfull måsagubbe.

Hjemme ventet en sofakrok med ristede dunputer, varmt ullpledd og glass med iskald Pepsi Max og kopper med varm te så langt øyet kunne se. Det manglet verken sjokolade, varme klemmer og oppmuntrende ord de første dagene.

Men så kom hverdagen, og måsagubben skulle ikke lenger være hjemme å ta seg av sin kone, til tross for at hun fremdeles var låst til sofaen. Det skulle vise seg for måsagubben å være vanskelig å holde den medfølende tonen og gentlemann taktene utover uka. For mens han på jobben forventes å være ikke bare effektiv, men også en av kara, som så mandig rydder opp i en bedrift full av andre vel så møkkete mannfolk, ønsket jo jeg fremdeles å få hjem en pusekatt av en mann som med like stor iver etter en lang arbeidsdag, tok seg av sin midlertidig litt krøplete kone. Ikke bare fysisk, men også mentalt.

 

( Når den matcho testosteronbomba går utenfor komfort-sonen for å tilfredsstille en kravstor kjerring med verkende fot. )

 

Å skulle legge lokk på en mannsalder med overdrevent høyt testosteron-nivå og matcho fremtoning et par ukers tid, til fordel for blondeforkle, klesvask og generelt stell av hjem, det er ikke kjempelett.

Og i tillegg skulle ta oppgaver man vanligvis skyr som pesten på strak arm, samtidig som man hele tiden skal levere med et tilnærmet ekte smil og påtvunget høflighet, det viser seg å være en så godt som umulig oppgave for mannen i huset. Nå skal det sies at husfruen heller ikke gjør det lettere ved å sitte rett ut i sofaen med venstre ben rett ut og opp i stabilt sideleie, mens hun hytter med pekefingeren, og høylytt  klager forklarer hvordan HUN pleier å utføre de huslige oppgavene.

 

Nå er det ikke sånn at det irriterer meg grenseløst at han ser ut til å nærmest med viten og vilje provosere meg fordi han vet jeg hater å miste kontrollen over måsahuset, jeg bare kan ikke klare å fatte hvor vanskelig det er for en mann som tross alt er ganske teknisk smart, å bomme så til de grader på helt enkle huslige sysler.

At støv helt konsekvent blir feid under teppet kunne jeg til nød ha tolerert fra «tronen» min i sofakroken, men ikke når holdningene er så til de grader dårlige.

Sakte men sikkert forsvant måsagubbens glede om å tilfredsstille sin «dronning», og jeg aner virkelig ikke hvorfor.

Jeg har jo bare pekt med jevne mellomrom på ting som må gjøres, og om han har misset en flekk på laminaten med moppen må det da være innafor å påpeke det med litt hevet stemme?

 

Hvis jeg mener at pastaen er overkokt, og brusen lunken, så må det da vel være innafor å surmule litt for det? Og skulle jeg, som tross alt har litt vondt i foten, være så uheldig å søle kaffe på bordet sånn ca tre-fire ganger på relativt kort tid, så må jeg da kunne forvente at han kommer ilende med fuktig klut, ikke at han venter til han har snakket ferdig i telefonen? Hvordan forventer han ellers å lære hvordan jeg liker å ha det?

 

Ok da, så kan det hende at denne ufrivillige stillesittingen har gjort fruen både i overkant kontaktsøkende og bitchy, for plutselig var denne omsorgsfulle gentlemannen med de varme klemmene og rause komplimentene borte, og hver gang jeg på gnagende kvinnelig vis klaget poengterte ting som ble gjort feil annerledes ble han plutselig like sleivkjefta som undertegnede, og da fruen trengte litt hjelp og omsorg på badet forleden kveld ble det nesten utpsykingskonkurranse mellom de to ellers så trauste, dog elskverdige ektefellene.

 

( Når dusjing blir mer utfordrende enn vanlig )

 

Å kun ha en fot tilgjengelig er vanskelig når man skal ta en etterlengtet og særdeles nødvendig dusj, og når man fremdeles betaler Blaker Sparebank månedlige avdrag på et bad hvis gulv oser av magsisk brunspettet 80-tallsmagi, og all kroppsvask må foregå i et litt ustødig badekar med skjevt dusjforheng, da sier det seg selv at en assistent er nødvendig.

 Å ta en dusj sittende i badekaret med en fot utenfor dusjforhenget er en utfordrende oppgave, og med et allerede frynsete temperament startet gneldringen allerede i det vi entret badet, og jeg så haugen med rene klær i hjørnet som ennå ikke var brettet.

 

«Hvor vanskelig er det å få bretta sammen noen håndklær da??» spurte jeg og så oppgitt på måsagubben.

«Slapp av nå kjeftesmella, jeg tar det bare jeg har fått tredd kroppen din oppi badekaret, så bretter jeg mens du dusjer!»

 

Greit nok tenkte jeg surt, og satt meg på do lokket for å kle av joggebuksa som har fulgt meg trofast den siste uka.

Jeg myser på gubben som utbryter et stille: «Å faen??» i det han drar ut ulltrøya mi fra Kari Traa ut av tørketrommelen.

 

( Sleivkjefta gentlemann og hårete husmor oppfordrer diskret ti slankekur for kona! )

 

«Hva har du gjort????» freser jeg i det jeg ser han rulle sammen en turkis rosemønstret trøye til en ball han febrilsk prøver å gjemme bak ryggen.

«Eeeh, atte?eeeh?det er mulig denne har krympet litt!» svarer han, og drar frem en tovet liten sak, en ulltrøye i tidligere størrelse XL, nå passende til en Barbie-dukke!

«Men i helvete da!!! Hva er det du har gjort?» freser jeg, og gubben trekker på skuldrene.

« Det er mulig denne havnet sammen med de håndklærne jeg vaska på 60 grader, også i tørketrommelen etter det! Jaja, nå har du jo noe å slanke deg inn i da!!!”

 

Jeg er for sint til å snakke, og peker på badekaret. Gubben iler til med en hjelpende hånd, og etter litt vrikking og åling klarer denne overvektige, illsinte og svette kroppen å trøkke seg ned i badekaret.

Gubben prøver seg litt kjeitete på en halvdårlig spøk: « Hehe?kanskje greit med en kald dusj…du blei jo så sint at du kokte…he-he!»

 

Jeg skrur på dusjen, og lar meg roes av varmt vann og lukten av lavendel sjampo. Jeg har så vidt begynt å gi slipp på sinnet da jeg nok en gang hører bak dusjforhenget:

«Men det var da som faen da!!»

«HVA NÅ?» roper jeg, og kaster dusjforhenget til side. Der står gubben med en bitteliten og tovet Kari Traa ullbukse i hendene, og gjør alt han kan for å unngå blikkontakt.

«Eh, du må jo innrømme at det er litt artig da, at jeg klarte å krympe begge delene!»

 

Jeg trekker pusten dypt, og teller til ti. Så skrur jeg av vannet. Jeg ser beroligende lavendelsåpe forsvinne ned i sluket mens jeg blir sittende i badekaret, før jeg motvillig strekker en arm mot gubben, for å få hjelp opp.

 

Gubben tar tak i begge armene og begynner å dra.

En blanding av sinne, og motløshet, og sorgen over tapt favoritt ulltøy gjør ikke bare sinnet, men også kroppen ekstra tung. Gubben haler og drar, men med bare en fot å ta i med kommer jeg meg søren ikke opp fra badekaret. Det er som om jeg sitter limt fast, og i det jeg har mest lyst til å ta til tårene smeller det fra gubbekjeften:

«Men det var da som faen a kjerring! Har hele glufsa di sugd deg fast i sluket heller?”

 

( Når glufsa løsner fra badekarbunnen og 100 kilo kvinnfolk flyr gjennom lufta som en nyttårsrakett. Da er det greit å lande mykt. )

I rent drittsinne tar jeg i alt jeg kan, og med et høylytt «ssshvooopp» sklir glufsa opp langs badekarkanten, treffer gubben som mister balansen, og lander på ryggen i haugen med ubretta klær, med ei naken, frustrert og illsint en-benet vinterbleik kjerring over seg!

 

Nok en gang prøver han å roe dampveivalsen av et kvinnfolk med en dårlig spøk.

«Hehe?se der ja. Landa mjukt da! Flaks jeg ikke hadde bretta de klærne enda»!

 

«Klapp igjen den kjøttkverna!» smeller jeg, mens jeg ligger på ryggen i en haug av sokker og håndklær, mens hengepupper og glufser flyter utover 80-tall vinylen.

 

«Jaja!» sier gubben, og kikker ned på ei «høne» som kanskje har vært litt nedprioriter den siste uka måneden. «Hehe?ser ut til at du ihverfall fikk rensa sluket på vei opp!»

Normalt ville jeg ledd av en slik dum grovis, men jeg sørger fremdeles over tapet av ulltøy, foten verker, og jeg er sur!

« Det der er pokker ikke noe lo fra sluket!» sier jeg, og veiver med armene for å karre meg opp i stående stilling. «Det der er faktisk bare ei skikkelig ustelt og overgrodd høne, og sier du et ord til om det kommer det aldri til å bli mer «hvitt kjøtt» på deg igjen!!!!”

 

( Slukrensende glufse brettet ut på baderomsgulvet. Hvem trenger Plumbo? )

 

Gubben titter på meg. Like kald og rolig som han alltid er. Ser fra høna, til øynene, og ned til høna igjen.

«Jaja.» svarer han rolig. «Men en bever som det der mellom bena er det vel strengt tatt ikke nødvendig med ulltøy alikevel!»

 

Måsagubben 1- Hissig hobbyblogger med ustelt glufse 0.

Vi blogges.

18 kommentarer

Siste innlegg