Du vet når du våkner fordi du skvetter av din egen snork? Når du bare skulle ta en bitteliten høneblund på sofaen, våkner opp tre timer senere og ikke er helt sikker på om det fortsatt er 2018. Når du har putetrykk i panna, og sofaputa er så våt av sikkel at du er sekunder unna drukning! Når du har ligget på sofaen så lenge at en flokk gribber flyr i ring over hustaket, og fluer surrer rundt i armhulene dine. Når dagens høydepunkt er et litt lite velformulert brev fra overlegen på dagkirurgisk, og en kopp pisslunken sur traktekaffe og litt lodden ostepop du fant under salongbordet.

 

( Når legen bruker fagbegrep selv en hobbyblogger forstår! )

 

Fyttekatta så møkk kjedelig det er å sitte i ro. Altså, for en som er så følelsesmessig knyttet til sofaen som det jeg er, og i tillegg er overdrevent glad i latskap er det kanskje rart at jeg finner dette tråkkeforbudet så kjedelig, men slik er det altså. Etter fire dager med stjerten godt plassert i en tre-seter med sjeselong, og foten i stabilt sideleie er jeg i ferd med å fly på veggen.

 

( Utsikt, dag fem… intet nytt å melde. )

 

Jeg tar meg selv i å starte lengre samtaler med to katter som verken ofrer matmor så mye som et blikk eller annerkjennende “mjau!” Jeg sjekker Instagram, Facebook og Snapchat-storien til venner og bekjente oftere enn glutenallergiker fiser etter ufrivillig inntak av frøloff, og jeg har sett mer ræva reality program enn jeg noen gang kommer til å innrømme.

 

( Når katta drømmende ser ut av vinduet og elegant overser både deg og ditt forsøk på å føre en samtale med den. )

 

Jeg har lest ut to husmor-romaner fra Narvesen og gubben nekter å kjøpe en ny til meg fra Rema. Han sier det blir for flaut at en voksen mann med bred ryggtavle og kraftig skjeggvekst skal kjøpe husmorporno i dagligvarebutikk, og påstår at menn som gjør det mister både troverdighet og testosteron. Gutta smyger seg rundt veggene i måsahuset og gjemmer seg på rommene sine fordi moren deres er så snakkesjuk og kontaktsøkende, at de påstår det er nummeret før jeg trøkker de tilbake opp i livmora.  

 

( Når du tar deg selv i å se på bilder av familien med savn og lengsel i blikket, fordi de har forlatt deg i ditt eget kjedelige selskap til fordel for jobb og skole. Det er takka for å ofre livmor og knipemuskler lissom! )

 

Plutselig er alt i skapet trøstemat! Av ren kjedsomhet tar jeg meg selv i å spise minimais dyppet i nugatti. Det finnes stadig unnskyldninger for å spise sjokolade. Jeg feirer bursdagen til onkelen til en av statistene i den andre Star Wars filmen. Jeg sørger over tapet av tanten til tremenningen til vaskedamen på Esso. Isbjørnene sulter. Det er hull i den ensete nylonstrømpebuksa som er høy nok i livet, og den hadde jeg tenkt til å bruke i konfirmasjonen til minstepoden om halvannet år.

 

( Og katta bare…”Get over it you dumbass maddafakka!” )

 

Redningen kom i dag kl 11, i form av en venninne like skravlesjuk som meg, utstyrt med strikkepinner, salat fra baker`n på senteret og et par timer til rådighet. Plutselig hadde jeg en grunn til å gre håret. En grunn til å pusse tennene som de siste dagene har kjentes ut som semskede mokkasiner, og endelig en grunn til å kle på noe annet en flannelspysjen. Det er så masse medisin i et par timer med sladder, latter og reinspikka vås, og plutselig ble dagen så mye kortere, foten litt mindre verkende, og tiltakslysten litt større. Kaffen foran peisen smakte bedre, og sola som skinte gjennom litt møkkete vinduer gjorde både stua og sinnet litt lysere.

 

( Når livet som midlertidig sofasliter slett ikke er så galt likevel, og du innser at du har i overkant mye selvmedlidenhet og tilløp til hypokonderi! Skammer seg! )

I morgen skal formiddagsluren erstattes av kreativ glede, uten at jeg helt vet riktig hvordan enda. Gubben har vært i boden og funnet frem symaskinen min, og på bordet står en kasse med restestoff. Kanskje jeg syr litt. Kanskje jeg skal finne frem ark og blyant og tegne litt. Kanskje jeg skal tenke ut noen nye bakeoppskrifter, og kanskje jeg skal lage et julekort. Alt annet enn å snakke med tåpelig still kattepuser, eller se støvet danse parringsdans over parketten , mens Svenske Hollywoodfruer krangler om paljetter på TV`n!

 

( Har til og med dusja. Morgendagen ser lys ut..og den lukter ikke like intenst sure armhuler. )

 

Frem til da ønsker jeg alle en god kveld, og heftige bok og Netflix serie- forslag tas i mot med takk.

Mvh Janne, hobbyblogger og midlertidig selvmedlidende!

 

 

 

 

Jeg sier det alltid på søndager. “Uka har jo nettopp begynt!”, men i dag er det jo for så vidt sant. For i hodet mitt startet jo uka den første arbeidaagen, og siden den var på onsdag, og hodet egentlig ikke våknet og fulgte med skikkelig før på torsdag, så ble denne uka rimelig kort. At store deler av fredagen i tillegg forsvant i en salig rus av narkose, smertestillende tabletter og pomfrittes gjorde jo ikke akkurat uka noe særlig lengre. Derfor tok det litt tid å friske opp hukommelsen for å finne denne ukas små øyeblikk, men nå er det gjort, og her kommer de.

20 års kjærestedag kunne feires denne uka. Ikke det at gubben husket det i år heller, men det betyr ikke noe. Det er bare godt å tenke på at selv om vi nå har vært oss to halve livet, så gleder jeg meg likevel hver eneste dag til å dele tiden min med akkurat han. Det er trygt, godt og riktig. Kjedelig kjærlighet kan være ekte hverdagsmagi.

 

( 20 år som oss. Det er ganske fint egentlig. )

Mandag og første nyttårsdag ble julen ryddet ut av måsahuset. Det kjennes alltid litt rart, og huset virker så tomt og fargeløst med en gang, men det er godt også. Det faste interiøret bytter igjen plass med nissene, og hverdagen innhenter oss. Det kjennes helt ok etter mange uker med masse kos. Hverdagen er fin den også.

 

( Når du rydder ut juletreet so kjenner at det stikker i hengepuppen…lite viste jeg at disse muggene er utmerkede nåleputer. )

 

Jeg startet det nye året med en lang og frisk spasertur på glattisen sammen med Ida. Planen var å forbrenne julas ribbemiddager, men på speilblanke veier var det begrenset hvor fort to kjerringer i sin beste alder kunne gå. Men snakketøyet, det fikk kjørt seg, for er det noe damer midt i livet kan, så er det å skravle. Og selv om ikke svetten rant etter stort tempo, så var det godt å lufte hodet i blåtimen, den aller første dagen av 2018. Absolutt et av ukas små øyeblikk, verdt å legge på minnet.

 

( Rusletur i blåtimen, den aller første dagen av et nytt år. Hverdagsmagi. )

 

Mandagen toppet seg jo da lokalavisen skrev en artikkel om årets mest leste saker, og undertegnede stakk av med “seieren”. Det er faktisk skikkelig kult! Det som kanskje ikke var like stilig var overskriften avisen valgte. “Pornostjerneblogger”!!!! Takk for den lissom. Men, det skal jo sies, at for en som i 2017 ikke klarte å bli jevnt solbrun grunnet valker, og aldri fant seg e passende bikini, er kanskje ikke den tittelen å frakte likevel. Heldigvis har hele måsafamilien rikelig med humor, og lo godt da vi leste artikkelen. Om du vil kan du lese den HER, og klikker du deg videre inn via avisen kommer du også til blogginnlegget som gikk viralt.

Onsdagen var sikkert full av små øyeblikk, jeg var bare for trøtt til å få de med meg. For onsdagen var virkelig en sånn koma dag. Jeg våkna aldri skikkelig, og arbeidsdagen var relativt tung. På vei hjem fa jobben ringte de fra sykehuset og spurte om det var ok å fremskynde operasjonen som var planlagt den 19 Januar, til førstkommende fredag. Plutselig hadde jeg kun et døgn på å organisere jobb, hus og andre planer før foten igjen skulle under kniven, og timene gikk liksom bare fra meg.

 

( Første dag på jobb etter ferie er alltid litt sånn….off! )

Jeg rakk ikke å gjøre halvparten av planene engang, og det eneste jeg husker fra torsdagen var følelsen av ro da jeg gikk til jobb torsdag morgen. Jeg var ekstra tidlig ute, og møtte verken folk til fots eller til bil, og jeg kunne bare gå og nyte stillheten, nysnøen på nesetippen, og lysene fra de som enda ikke har høstet juletrærne ute. Det var nesten et sånn magisk hverdagsøyeblikk, hvor jeg plutselig oppe i alt stresset bare kjente på en skikkelig innvendig ro. Herlig.

 

( Når alle andre sover, og mørket pakker deg inn i en sånn herlig og stressfri ro. Det er godt det! En bra start på dagen! )

 

Fredag ble som sagt litt annerledes en først antatt, og klokken 05.00 var jeg og måsagubben på vei til Sandvika, og mor var klar for operasjon nr tre på venstre fot. Etter to kanskje ikke fullt så vellykkede forsøk ble det en lenger økt for kirurgen denne gangen. Nå venter fire uker uten noen form for belastning for foten, og akkurat det skal bli en utfordring. Dette vil ta lenger tid enn tidligere antatt, og jeg er ikke veldig god på uplanlagt stillesitting. Helgen har gått med til horisontal hvile med foten høyt på sofaen, og formen er litt sånn …meeh… 

 

( Våken, nyreparert, og klar for fire uker omtrent sånn her…klar for, og klar for, fru Blom! )

 

Jeg blir alltid uggen av narkose, og det sitter i noen dager. Det har likevel ikke manglet på små øyeblikk, for å være bittelitt redusert kvinnfolk i en bolig med fire menn er slett ingen sak, og i skrivende stund blir jeg bortskjemt etter alle kunstners regler. Jeg mangler ingenting her jeg sitter med foten til værs, og den ene pjokken etter den andre holder meg med selskap, fyller asjetten med snadder, og koppen med varm te og kaffe. Gubben gjør sitt beste med de huslige oppgavene han har fått tildelt, men rømte nettopp ut i verkstedet etter å ha krympet en hel vaskemaskin full av ulltøy… Burde vel egentlig skrive et helt eget innlegg om hvordan det er å være gentlemann og husmor, forkledd i stor, hårete mannskropp…

 

( Kakekrigen på tv, foten rett ut, og kald brus i hånda. Mangler i hvert fall ikke på bevertning! )

 

Resten av søndagen tilbringes, akkurat som resten av helgen, på sofaen. Dette blir fire laaaange uker!!! Jeg er nødt til å finne meg en hobby, en stillesittende en. Og sånn helt på tampen av dagen må jeg bare få takke fr alle gode ord og fine tilbakemeldinger på torsdagens innlegg. Avgjørelsen kjennes bare mer og mer riktig.

 

Ønsker alle som titter innom en riktig fin ny uke. Måtte den bli full av hverdagsmagi, og mange fine små øyeblikk.

Vi blogges.

 

 

 

 

 

Jeg bestemte meg for et par ting den dagen jeg opprettet blogg. For det første skulle den være min. Jeg skulle eie innholdet. Mitt liv, mine tanker. Å skrive store overskrifter og prangende innlegg om ting jeg ikke har satt meg skikkelig inn i, det kom ikke til å skje. Det du ser, er det du får. Noen innlegg er selvsagt skrevet med bred pensel og en stor dose humor, presentert med tegninger fordi bilder av selve opplevelsene absolutt ikke passer seg på nett, men historiene er like fullt mine. Ting skal ikke være oppstilt, redigert og retusjert, derfor er ingen av innleggene planlagt lang tid i forveien. De er spontane, de formidler livet slik livet for meg er akkurat nå.

For det andre skulle jeg aldri livnære bloggen med å rakke ned på andre, finne historier i å omtale andre negativt.

 

( Ok da, greit, ser den. Bilde redigert i Instagram. Men smilene er ekte. Kjedelige, men ekte. )

 

Nå vet jeg ikke om du pleier å lese blogger på daglig, eller kanskje ukentlig basis. Jeg gjør det. Ikke hver dag, men i løpet av en uke er jeg innom en håndfull små og store bloggere. Egentlig bare av ren nysgjerrighet, for de aller fleste har jeg svært lite til felles med. Litt sporadisk titter jeg innom bloggere med helt ulik skrivemåte, og variabel formidlingsevne. Noen skriver virkelig godt, leverer nydelige tekster og flotte bilder. Noen deler herlige oppskrifter, og noen deler rett og slett bilder av seg selv. Mange bilder av seg selv.

Trenden er, kan det virke som, for de aller fleste, å presentere feilfritt. Man skal fremme et polert ytre, festdekkede bord, smilende talentfulle barn, flekkfrie antrekk, og stilfullt interiør.

Man skal skrive varmt om seg og sitt, gjerne være ambassadør for veldedige formål og framsnakke gode organisasjoner. Likevel tillater man seg et og annet sleivspark til andre bloggere. Henter klikk og følgere på å slå tilbake på, eller ned på, en annen bloggers innlegg.

Tidligere denne uka mottok jeg en mail. Et tilbud om å skrive for noen. Min blogg, mine historier, kjøp og publisert av noen andre. Først tenkte jeg at det virket spennende, men det var før jeg så kravene som fulgte med. “Fiffe opp innleggene litt”. “Jobbe med spennende overskrifter”. “Det er greit å pynte litt på sannheten”. “Ta et fotokurs, lær deg fotoshop”.

Da knyttet det seg litt i magen.

Det blir jo det samme som å si: ” Du skriver godt, men livet ditt er litt for lite glamorøst. Litt kjedelig!”

Nå har jeg ingen problemer med å forstå at dette er ting man gjør, om det å skrive blogg er jobben din. Om det er slik du livnærer familien din.

Men jeg har en jobb. En jobb jeg stortrives i. En som gir meg mulighet til å være sammen med flott ungdom hver eneste dag. En jobb som gir med muligheten til å ha fri hele sommeren, fri til å være sammen med mine egne ungdommer. Jeg vil ikke pynte på historiene mine, pynte på livet mitt for å nå flere lesere.

Når ble det nødvendig å presentere det “perfekte”?

Når ble det å elske hverdagene kjedelig? Når ble det uvanlig at ungene har hull i sokkene? Når ble det kjedelig at ungdommen sier seg fornøyd en firer på karakterkortet, at husets kjeledyr ikke har antrekk som matcher husfruen, men en mus i munnviken og en floke i halen.

Når ble det kjedelig med en kopp Earl Grey te, i stedet for en Kaffe Latte med soyamelk. Når ble det kjedelig med kjøttkaker og brun saus, og når ble det kjedelig å velge armkroken til gubben og sofaen fremfor sushi og kino?

 

( Ikke no sukkerøtt klissklass her nei…bare helt vanlig hverdag. Kjedelig, herlig hverdag. )

 

I går var det 20 år siden jeg og gubben ble kjærester. Det vil si 20 år med spaghetti og kjøttboller, hull i sokkelesten, og støv i hjørnene. 20 år med ulik musikksmak, rustne biler, mose i plenen, og en garasjeport som knirker. 20 år med et helt vanlig hverdagsliv, tre helt vanlige små gutter, nå unge menn. Vanlige søskenkrangler, og bøttevis av søskenkjærlighet. 20 år med en salig blading av blinkskudd og uklare bilder i fotoalbumene, helt uretusjert, og helt uredigert. 20 år med frustrasjon, stress, mørke ringer under øynene, oppstykket nattesøvn, regn og storm, og 20 år med  solskinnsdager, glede og latter.

 

 

Jeg har tenkt. Dette tilbudet var hyggelig, men ikke noe for meg. Jeg orker ikke, jeg vil ikke pynte på noe. Jeg fortsetter å blogge for min egen del. Jeg fortsetter akkurat som før, og sier meg fornøyd. Fornøyd med helt vanlig, kjedelig kjærlighet.

 

“Det skal bli godt å komme i gang igjen”, sa folk. “Blir fint med hverda`n!”

Og jeg, dum som jeg er, sa meg enig.

Men det var ikke det!!!

Det var ikke godt å komme i gang igjen. Det var rett og slett smertefullt, skikkelig fysisk vondt!

Uvisst av hvilken grunn sover jeg alltid dårlig den siste natten før jobb, sånn etter en ferie. Om ferien var kort eler lang spiller ingen rolle, jeg sover alltid dårlig den siste natten. Så da klokka ringte kl 06.30 i dag tidlig hadde jeg allerede fingeren på «av-knappen», og lo hånlig av alarmen. Jeg hadde jo vært våken i flere timer allerede.

 

( Fremme på ærbe, og mer blodskutte øyne enn en oppdrettslaks dratt for fort opp på land! Blir ikke no bloggansikt av sånt, si! )

 

Greit nok, tenkte jeg da jeg lot varmt vann spyle over en litt øm kropp i dusjen, noen minutter lenger enn jeg egentlig pleier. Da kommer jeg ihvertfall til å få en opplagt start på ei litt kort arbeidsuke. Men like fort som den tanken hadde forlatt hodet kom trøtten tilbake, og mens jeg stod ved kjøkkenbenken og smurte matpakker kastet jeg lange blikk mot tre-seteren i stua, og det deilige pleddet. I et siste desperat forsøk på å se mer våken ut kastet jeg på meg et lag maskara på øyevippene før jeg kledde på meg og trasket på jobb. Ikke det at det hjalp stort, for med sur vind og sidelengs snøfall så jeg mer eller mindre ut som en våt og litt skremt vaskebjørn i det jeg ankom skolen.

 

( Oppe og på vei til jobb i snøstorm. Farvel juleferie, høy pannelugg, powernap og kald ribbe-frokost. Hallo hverdag! )

 

På kontoret var det høy stemning. Hurrameg-rundt og godt nyttår fra alle kanter, og ja, som alltid var det et par som bare måtte slenge med leppa. «Nei, nå skal det bli godt å komme i gang igjen dere!»

Men snø i luggen, maskara på kjakan og poser under øynene på størrelse med de blå plastikkbagene fra IKEA vekslet jeg mellom lysten til stemple de alle som idioter og grynte «Hold kjeft a!», eller joine koret, se positivt på det, og tenke at hverdagen tross alt er aller best.

Jeg valgte det siste, og det gikk for så vidt over all forventning. Jeg trakk pusten dypt, tørket rennende maskara av ansiktet, hevet skuldrene, og smilte, helt til ut i andre økta da jeg husket at jeg hadde glemt matpakken, og at den halve litt brune avokadoen jeg hadde spist til frokost neppe ville holde sulten på avstand ut dagen.

 

( Når du er så trøtt at du prøver “Tom og Jerry” metoden for å holde deg våken på ærbe! Ps til sjefen: Jeg har gjort jobben min i dag også altså! )

 

På vei til kantina for å kaste enda et nyttårsforsett på bålet, og kjøpe en vaffel, innså jeg at lommeboka også lå hjemme på benken og holdt matpakka med selskap. Og kombinasjonen minimalt med nattesøvn, og sulten mage, gjør ikke akkurat underverker for arbeidsmoralen, eller humøret.

Helt håpløst var det jo ikke, for selvsagt var det fint å se både kollegaer og de flotte elevene igjen, men det må jo være lov å si at første arbeidsdag etter en ferie er litt brutalt også? Når hodet er tungt som bly, og kroppen rundt lunsjtider er forhåndsinnstilt på pepperkaker og powenap. Når pakka med tørt knekkebrød på kontorpulten er en lusen erstatning for kald ribbe og majones, og olabuksa gnager i midjen som har blitt litt for godt vandt med bukser i stretch og flanell, da må det være lov å lengte tilbake til late helligdager eller? Og tenke at det var ikke såååå himla godt å komme i gang igjen!

 

( Akutt ansiktsløfting, uten narkose. Lurer på hvorfor ingen bloggere har tenkt på dette før. Regner meg jeg blir en trendstarter nå! )

 

Men i morra, da blir det bedre. Da er det bare to dager igjen til helg og bukser med strikk i livet. Og i mellomtiden skal jeg surre meg godt inn i et teppe i sofakroken, drikke en deilig kopp varm te, spise den matpakka jeg glemte på benken i dag tidlig, og se frem til en god natts søvn.

Og når sant skal sier smaker både matpakka, teen og hjørnet i sofaen mye bedre etter en arbeidsdag, så sånn sett var det jo for så vidt greit å komme i gang igjen også. Det er jo litt fint med denna hverda`n!

 

( Når du har gjort deg fortjent til den lille luren før middag. Verdt det ass! )

 

Men jeg gleder meg til helgen altså. Og til neste ferie!

Tradisjonen tro er det meste av julepynten ryddet bort. Lagret i esker, og satt på sin faste plass i boden, klare for et gjensyn om et snaut år. Kun en og annen julekule har forvillet seg under sofaen, godt hjulpet av en hårball av ei katte som var litt i overkant begeistret for de glitrende kulene på grana. Vinduet der hvor stjerna hang virker litt tomt, og det eneste synlige beviset på at det for under et døgn siden var et svært grantre midt i stua er barnålene som stikker opp fra teppet under salongbordet, og som til alles frustrasjon vil stikke oss gjennom sokkene hele det kommende året.

Nyttår er alltid litt sånn antiklimaks. I går hevet vi glassene og skålte for et godt, innholdsrikt og spennende nytt år. I dag ligger jeg horisontalt på sofaen, i en sånn selvforskylt kalkun-koma, og synes ikke den aller første dagen av det nye året akkurat lever opp til forventningene.

Det er min egen skyld. Jeg og de fordømte nyttårsforsettene. For hvert eneste år sier jeg det samme. Nå er det slutt på all den etinga! Slutt på kaker og smågodt, feite sauser og brus i ukedagene. Ned 15 kilo, minst, før neste nyttår. Sommerkroppen! I år skal jeg sprade rundt som en strandløve, vrikke på stussen på stranda, i en glitrende minimal bikini, brun og skinnende blank av sololje som lukter kokosnøtt, like selvsikker som en full italiener i minimal speedo på charterferie på Gran Canaria.

 

( Normal nedtrapping for oss som har jobbet hardt med kalori inntaket hele jula! )

 

Men det jeg ALLTID glemmer når jeg lager meg disse nyttårsforsettene er at jeg i tillegg til å være utsyrt med minus i selvkontroll, også lider av overdrevent søtsug, sprøstekt svor-syndrom og kronisk kakebehov. Og når man er født personlig pessimist med en egen evne til selvdiagnostiering, og skriver resepter til seg selv på gule post-it lapper, der bruksanvisningen sier «Kaloriholdig trøstespising inntas tre ganger om dagen, i forbindelse med allerede bestemt måltid», ja, da er det pokker ikke lett å holde på nyttårsforsettene, eller sommerkropp-vekta!

Nå er det ikke sånn at jeg ligger her og finner på unnskyldninger for å bryte nyttårsløftene til meg selv nesten før de har startet. Neida, tro nå for all del ikke det. Det er bare det at jeg innser at 1. Januar kanskje ikke er den rette dagen å starte på. For det blir jo nesten brutalt med sånn akutt avvenning. Er det sunt for kroppen lissom? Jeg bare spør!!!??? For ville du sånn helt uten forvarsel tatt suttekluten og smokken fra en toåring? Ville du fanget en vill fugl og satt den i bur? Ville du nektet en lettere overvektig kjerring full av hetetokter, overgangsalderhormoner og ribbefett-abstinenser den siste biten av karamellpudding du har gjemt for unga, nederst i kjøleskapet, godt pakket inn i plast, tildekket og profesjonelt kamuflert under en skål toppet med kokt rosenkål????

Jeg tror ikke det nei!!!

 

Jo mer jeg tenker på det, jo mer sikker blir jeg på at det ikke er riktig. For så abstinenser har jeg her jeg ligger, at om jeg plutselig skulle bli utsatt for en ulykke, om jeg for eksempel skulle knekke hofta om jeg sklir i litt ribbefettrester på parketten på vei til kjøleskapet, om det plutselig skulle bli behov for en blodoverføring her, så holder det med en pose fløtesaus intravenøst, og pille-etuiet kan fylles med non-stop og brente mandler. Skulle det bli behov for opptrening har jeg en sånn to kilos sukkertøystang stående som jeg fikk i julegave, og selv om jeg har sutta litt på den ene enden et par kvelder på rad, er den fremdeles en solid erstatning for et par krykker.

 

( Fløtesaus intravenøst og en pose non-stop på resept. )

 

For er det egentlig noen vits i å starte en litt kjip slankeprosess mens det fortsatt finnes rester i huset. Med tanke på global oppvarming, fattigdom og pelsdyrindustrien, vil vi virkelig tilføre verden enda mer elendighet ved å KASTE mat? Hæ? Er det sånn det har blitt? Nei, vet du hva! Det er ikke et slikt menneske jeg vil være. På kjøkkenet står det fremdeles en hel kakeboks full av diverse kakesorter. I en pose gjemt bak døra i boden ligger det fire marsipangriser med sjokoladetrekk, en to-tre snickers, og en pose dundersalt. I skapet står en halvspist boks After Eight, også var det den karamellpuddingen under rosenkålen da? Og må jeg velge mellom å kanskje ikke være så veldig syltynn og dødsdigg på stranda i sommer, eller et katastrofalt stort miljøsvin som kaster mat, ja så velger jeg det første. Og det er ikke fordi jeg mangler viljestyrke, at sulten gnager og at magen er i ferd med å gjøre opprør etter å ha fått overdrevent mye helsekost til frokost. Nei, det er rett og slett fordi jeg er er et godt menneske, som setter miljøet foran meg selv! Faktisk er jeg et forbilde for menneskeheten, og handler ikke Kongens nyttårtale om meg og min innsats for folk og fedreland este år, ja så vet ikke jeg!

 

( Og kong Harald lissom bare..Takk Gud for at det finnes folk som Janne! )

Jeg kan nesten høre Harald allerede. « Hun drakk ribbefett rett fra langpannen. En heltinne som tettet egne blodkar i stedet for bygdas rør og avløp! Verden skulle hatt fler som henne!»

 

 

Så, for Harald ofrer jeg med. Det har ikke noe med søtsuget å gjøre, eller lav selvkontroll. Det er for kongen. Dessuten finnes det fremdeles uprøvde metoder å bli syltynn og deilig på. I skuffen ligger ei sprett ny og ubrukt hold-in truse, og gjør ikke den nytta stikker jeg på Januarsalg i morgen og investerer i et slik snørbart og stramt korsett. Et sånn som strammer og løfter og dytter, og gir akutt timeglass figur. Jepp, der har du det. Løsningen for personlige pessimister med ribbeabstinenser og kronisk kakesug.

 

( Står uttafor kjøpesenteret klokken åtte i morgen. Nå skal det handles slanketøy på salg! )

 

Jeg trenger ikke no nyttårsforsett!

Jeg trenger et nyttårs-korsett!

 

Godt nyttår a!