For snaut to år siden fikk jeg nok av hvite kjøkkenskap som stadig måtte skures på grunn av fingerflekker og sause-sprut. Jeg kikket litt rundt på sånne fancy-scmansy interiørsider på facebook, falt for et kjøkken med grå skaper, og kjørte på med et par strøk maling. Det var det året alle skulle ha grått, på absolutt alt, og jeg var knakandes fornøyd i ca fire dager. Så følte jeg at kjøkkenet ble trangere og trangere, og at overskapene kom faretruende nærmere med for hver gang jeg kokkelerte. For grått kjøkken er flott det, hos alle andre. Ofte er det sånn. Jeg liker noe hos andre, tester det ut her hjemme, og så kommer svetteperlene på nesa, og angeren smygende.

Kjøkkenet i måsahuset er lite. Her er det ikke plass til noen spisekrok. Linoliumen på gulvet er gammel og sliten, og kjøkkeninnredningen består av to ulike kjøkken i malt furu. Den ene delen var her da vi kjøpte huset, den andre er arvet fra onkel Benny den gangen han pusset opp kåken sin. På den tiden var rett og slett ikke like profiler i skapdørene viktigst. Vi var en familie på fem, som levde på en inntekt (av egen fri vilje for at jeg skulle være hjemme med gutta, klager ikke altså!), og som rett og slett trengte mer skap og benkplass.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

( Lite, litt mørkt og kjedelig.)

Drømmen er et stort kjøkken. Stort, med plass til skikkelig langbord, og kanskje en liten åpen peis i hjørnet. Det kommer ikke til å skje, og fordi en skikkelig oppussing av kjøkkenet er helt utelukket i lang tid fremover, tyr vi til nest beste løsning. Før det kommer ny kjøkkeninnredning i måsahuset skal tre poder ta lappen på bil, og aller helst ha et trygt fremkomstmiddel også, så da vet vi jo hva som vil bli prioritert de neste fem årene, minst!

( Maling på en fot er litt utfordrende, men funker helt fett med innlagte kaffepauser…og nei, jeg drakk ikke vin altså. Selv om det garantert hadde gjort jobben litt mer spennende!)

Men!!! Det blir liksom litt midlertidig nytt med et strøk maling også, og jeg er jo, som de som har fulgt bloggen en stund vet, i overkant glad i et malingsstrøk. Fint lite gjør meg lykkeligere enn en bitteliten forandring i måsahuset. Et spann fylt til randen av fine farger. Åh, jeg digger det. Maling er en så rask og enkel måte å fornye ting litt på.

Jeg hadde et spann med hvit maling stående. Gulvmaling. Jeg har alltid malt flater som får litt røff behandling med gulvmaling. Den tåler mye, og har en fin glans som gjør overflatene greie å holde rene.

Så i to dager har jeg hinket runt på kjøkkenet, skuret skap og vegger, og svingt penselen. Litt ugreit å ikke kunne belaste det ene benet stort, og malingen har tatt litt lenger tid enn vanlig, men nå er det ferdig. Og jeg er fornøyd, så gjenstår det å se da, om det varer lenger enn en par døgn denne gangen.

(Hokus poskus, plutselig litt lysere.)

Skapene ble nok en gang hvite. Jeg må nok bare innse at jeg har stagnert i en sånn shabby-chik-norsk-bonderomantisk-gammeldags-stil. Jeg havner alltid tilbake i de banene, til tross for at jeg har testet både minimalisme og fargeløst. Som sagt, fint hos alle andre, passer ikke her. Kanskje er det fordi huset er gammelt, eller så er jeg rett og slett for glad i ting. Fine ting, gamle ting. Ting med historie.

(Mangler bare list under skapene. Den jobben får snekkerpoden ta til helgen.)

Så gikk det slik da, som det som regel går når man pusser opp litt. Man ønsker seg noe nytt. Noe stæsj, noe å pynte opp litt med. Feire det nye malingsstrøket liksom. Jeg ønsket meg en lampe til vinduet, noe som kunne gi et mørkt vindu bare et hint av svakt lys på mørke kvelder. Og da begynte tanke-kverna å gå. Jeg hadde jo dette melkespannet stående. Det som har sprekk i bunnen, og som alltid lekker hver gang jeg prøver å sette en bunt blomster i det. Det som bare har stått til pynt oppe på hylla fordi det er stilig (og gammelt) men ganske ubrukelig. Og sim-sala-bim, litt boring, en ledning og en matt lyspære senere, så henger det nå et melkespann opp-ned i kjøkkenvinduet, og lyser.

( Gjenbruk er fett. Fra lekk blomstervase til lampe. )

Kjøkkenveggene fikk et strøk blå maling. En malingsskvett fra den gang stuen var blå, før den ble grønn etter et midlertidig innfall i november. Jeg digger jo blått, har alltid gjort det, og nå passer endelig at det fine blå porselenet jeg rett og slett ikke klarer å motstå, enten det er gammelt eller flunkende nytt, inn på kjøkkenhylla.

( Blått porselen. Finnes det noe vakrere? Jeg klarer liksom ikke la være å spare på det. Merke og kvalitet er helt uvesentlig, bare det er blått og hvitt. Dilla!)

Så nuh, etter to dager hinkende runt med en pensel i den ene hånden, og ei rulle i den andre, med innlagte kaffepauser og litt massasje av motvillig fot, kunne gutteflokken i går ettermiddag komme hjem til et nymalt kjøkken. Innen de kom hjem hadde jeg til og med rukket å bake en kringle. Måtte jo teste ut det “nye” kjøkkenet lissom!

( Den blei farlig god gitt, og svær nok til å fylle et rom i matboksene i dag og.)

Og mens gutteflokken stod skolerett på kjøkkenet og gomlet hvert sitt stykke kringle etter skoletid fikk jeg beviset på at en lysere innredning er riktig for det lille kjøkkenet mitt, for med munnen full av kanel og sukker smalt det fra mellomste poden (som riktig nok aldri kommer til å bli noen interiørkonsulent i hvert fall!) :

“Har du bygd på her eller no eller?”

( Like god på å se forandringer som pappaen sin han der gitt!)

Nå skal jeg hinke ut på det “nye” kjøkkenet mitt å sette en bolledeig. Vi blogges.