Riktig fin søndagsmorgen til folk og fe. Jeg har en sånn herlig avslappende forlenga helge-følelse i skrotten. Jeg kan legge med ETTER klokka 22 i kveld (helt vilt faktisk!), og jeg kan sove lenge i morra. En uke herlig vinterferie tripper på dørstokken, og det er kjempedeilig.  Merkelig hvor stor ro det gir hodet. Det å vite at man ikke skal opp og hoppe mandag morgen.

Vanedyret fra Måsan er iført den vanlige søndagsmorgen-folkedrakten bestående av ull og flanell i u-matchende farger og mønstre, og har inntatt sofakroken under det gule teppet. Det knitrer varmt fra peisen, kaffekoppen er fylt til randen av sort gull. Podene sover og verden er herlig stille, enn så lenge. Ingen store planer for denne søndagen heller. Samma som alltid. Litt bakst, litt luft, litt hobby, og vi har snart svart belte i «ta det som det kommer»!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg har så fine sokker på føttene her jeg sitter. Da jeg gikk innom postkassa på vei hjem fra jobbe på fredag lå det ei pakke der, blant reklame og mer reklame. Den spenninga, når det ligger ei pakke i posten, fra ukjent avsender, håndskreven adresse, og masse frimerker…Det er som å være liten igjen, og få pakke på en dag man ikke har bursdag. Irene har altså strikket de nydeligste sokker til meg, og med sokkene fulgte en håndskrevet lapp som gjorde meg så glad, og så varm langt inne i hjerterota. Tusen, tusen takk for nydelig overraskelse Irene. Sokkene er allerede i bruk, helt perfekte for kalde føtter i gulvkaldt gammelt måsahus. For en hverdagslede.

Det var denne uken jeg oppdaget at det ikke bare er kveldene som er lysere, nå merkes det på morgenkvisten også. Jeg har jo gått med nesa i sky hver morgen for å speide etter den samme blåfargen som himmelen var en morgen i forrige uke, bare fordi jeg synes den var så vakker, og denne uka la jeg merke til, på akkurat samme tidspunkt, at nattemørket slo sprekker på himmelen, og slapp stråler av dagen til. Litt lysere for hver dag som går, et sikkert tegn på at våren er på vei, og en aldri så liten hverdagsglede. Fint øyeblikk.

Denne uka har vi vært så heldige å ha hatt masse besøk av den lille firbente, og det er så koselig. Hun legger seg i den armkroken som er nærmest, eller det fanget som er ledig, og hver gang tassingen av små labber høres over parketten, trekker podene ut av hulene sine og samles i stua. Og det er ikke bikkja som sloss om oppmerksomheten til menneskene, det er omvendt. Hadde jeg hatt et hus lenger unna trafikkert vei, hadde jeg hatt huset fullt av ulike firbeinte. De gjør noe med hjertet altså, gir så mange gode øyeblikk, og en helt egen avslappende ro.

Rykende fersk kjøttsuppe til middag. Det er øyeblikk det. Det var den onsdagen det lavet ned, en blanding av snø og regn, som dekket bakken med et tjukt lag blaut masse som trakk inn i skoa og oppover buksebeina. Sludd som ikke engang paraplyen klarte å holde ute, og vind som pisket i ansiktet. På vei hjem fra jobb gikk jeg i sur motvind, og vinden blåste gjennom vottene og gjorde fingrene iskalde.

Aldri har jeg vært så glad for å ha kokt suppa klar kvelden i forveien, for fint lite smaker bedre enn suppe som har stått nesten et døgn, så smakene virkelig har fått satt seg, og gjort kjøttet så mørt at det nesten smelter på tunga. Så mens jeg tok en varm dusj, og skiftet til mjuke, varme klær, putret ei diger jerngryte litt på ovnen, og vipps, så var verden så fin at selv uværet utenfor vinduet hadde sin sjarm. Det finnes vel knapt noe surere enn et sultent kvinnfolk, og knapt noe mer medgjørlig enn ei mett og varm kjerring. Jeg hadde nok mange personligheter det ettermiddagen, men at varm suppe er et godt øyeblikk, det er hevet over enhver tvil!

En liten treningsøkt. Faktisk to ganger denne uka. Det har vært for glatt til å gå turer i raskere tempo ute. Speilblank holke på så godt som alle veier har gjort det utrygt å sette opp farta nok til å svette litt. Derfor har treningsrommet på skolen vært et godt alternativ, for selv om jeg er større tilhenger av å løpe i skogen, så er mølla et godt alternativ, når veiene er en sikker hofteprolaps. Så ja, det har blitt noen kilometer på mølla denne uka, deretter litt styrketrening som har gjort armer og bein møre, og selv om jeg hater det litt mens jeg holder på, så er det en deilig følelse når man er ferdig. Alenetid på styrkerommet, gode øyeblikk.

Valentinsdagen. Jeg malte et tredvetalls steiner fra stranda på Skjerhalden, og handlet inn tilsvarende antall kjærligheter på pinne. Så gjemte jeg stenene rundt på skolen, og hang opp plakater der det stod at hjertestener kunne byttes i kjærlighet på C 12. Og den første skolebussen hadde knapt sluppet av elevene før det banket på døra, og slik fortsatte det ut dagen. Så skapte det litt herlig uro i gangene med tenåringer som var på leit etter stener, og litt gøyal trafikk på kontoret. Smilende ansikter og mange gode øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Jeg svelget en øredobb og forsøkte å sette en ibux i øret, i den rekkefølgen, også hadde jeg latterkrampe resten av dagen fordi det går an å bli så dum!!! Jeg har hatt våte, kalde føtter nesten hver gang jeg har vært ute, men lest bok foran peisen hver kveld, mens tærne varmet seg mot flammene. Jeg har spist grønnsaker, og jeg has spist kake, ledd av dumme vitser, og flira på meg mageknip av en lunsjpause på kontoret, da det kokte av gøy inne på c 12. Jeg har tatt noen viktige og forhåpentligvis riktige avgjørelser på vegne av meg selv, og jeg har nytt siste rest av tulipanene jeg fikk av Mimmi forrige fredag. Tenk at blomster som synger på siste verset, fremdeles kan synge så vakkert.

Jeg har myst mot sola, og hatt regndråper på nesa. Tråkket i djup snø, og gått på bar asfalt. Hverdager og hverdagsøyeblikk har laget enda ei ny, fin uke. Og nå, nå er det ferie. Litt misunnelig på kollegene som har reist til varmere strøk, men også veldig klar for noen dager alene hjemme, til å bare tenke, og til å være. Det skal bli godt.

Håper uka som gikk ga deg grunner til å smile, og at uka som kommer byr deg gode øyeblikk. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.