Enkel forskning viser at en uke vinterferie bare varer i to dager. Altså, kalenderen på kjøkkenveggen viser a det har gått syv dager, men hodet mitt teller bare to. Mandag, og søndag. Hvor i huleste ble alle dagene av? Hva skjedde med sene kvelder, og late morgener, og et glass vin bare for kosen sin del? Jeg har lagt meg kl 22 hver eneste kveld, stått opp før sju, og jeg har ikke sett så mye som snurten av ei dråpe vin engang. Og her sitter jeg, søndag morgen, og plutselig er det arbeidsdag igjen.
Sånn er det, når man er den eneste i husstanden med fri. Alle andre har stått i sine rutiner, så feriefølelsen uteble. Men, jeg har slappet av litt da, senket skuldrene, og det har vært deilig! Det er mye feire i å ikke ha en eneste plan også, bare bruke dagene til å ta igjen småtterier som har venta litt. Kunne starte på middagene litt tidligere, bake litt bare for kosen sin skyld, gå tur i regnet bare for å kose seg ekstra foran peisen når man kommer hjem igjen.
Akkurat nå er et godt øyeblikk. Gubben har stekt rundstykker og kokt egg. Kaffen er varm, og det knitrer i peisen. Søndagsmorgen, lik de aller, aller fleste andre søndagsmorgener i måsahuset. Man skal ikke kimse av vaner altså.
Om uka var så innholdsrik, når man i all hovedsak har tusla rundt her hjemme? Næh, ikke egentlig. Men den har bydd på gode øyeblikk likevel. Jeg har fått trent litt hver dag. Enten det har vært på styrkerommet, eller i form av en gåtur ute i ruskeværet. Målet er å få bukt med en skulder som ble ødelagt for halvannet år siden, og som nå gir både nakke og hode litt tyn. Så får vi se da, hva øvelser på gymmen kan gi av resultater, selv om det var gymmen som i utgangspunktet gjorde av det smalt i skulderen. Gammal sa du? Asj, ja, det kjennes sånn ut noen ganger altså. Men om man velger å kalle det idretts-skade, da det tross alt skjedde på styrkerommet, da høres det mye fetere ut med en gang!!! Uansett, selv om jeg hater det hvert sekund jeg svetter, så er det deilig når det er over. Jeg har trent alene, med en god kollega, og med en spinnvill og særdeles gøyal to-åring som vant over meg i selvbestemt hinderløype med gule kjegler og juks. Gode øyeblikk.
Den dagen jeg rydda i kjøleskapet, og laget rydde-suppe til kvelds. Innerst i den grønnsaksskuffen nederst i kjølen blir ofte enkelte grønnsaker liggende til de er litt for slappe til å være delikat tilbehør til middagen, men de funker jo likevel fett i ei suppe. Så denne uka blei det sånn. Alt av grønnsaker som fikk plass i gryta ble med, nok vann, passe med krydder, og en dæsj kremfløte, også fikk det bare putre frem til suppa ble klar. Fint for tre poder som alle jobber ute om dagen, og som kjenner at forkjølelsen kommer snikende. Så kunne jeg sitte der seint om kvelden, i pysjen i sofaen, og slurpe i meg grønnsakssuppe, vel vitende om at rubbel og bit av restemat var brukt opp, og at kjøleskapet var reint. Godt øyeblikk. Resten av suppa står i kjøleskapet, og i dag ryker slumpen i en brøddeig som skal bli matpakkebrød til uka. Så får vi blanda litt bærekraft og vitaminer i grovbrødet også. Vinn-vinn!
Kram snø. Jeg blir akutt barnslig når snøen knitrer under skoa. Får en sånn umiddelbar trang til å bygge snømann, eller snølykter, eller til å kaste ei skikkelig blaut snøkule i nakken på den nærmeste stakkaren som befinner seg ute i “krigssona”. Akkurat denne formiddagen var det ingen ute jeg kunne kaste på, det det ble ei litta snølykt foran trappa før jeg gikk inn. Barndomsminner, og fint øyeblikk.
Minstepoden bestilte gul kake denne fredagen. Det hender stadig at han legger inn ei bestilling på bakverk av ymse slag. Øverst på ønskelista akkurat nå står fyrstekake, men jeg utsetter det alltid, fordi jeg aldri har gjort det før. Men gul kake kunne mor fikse. Litt rart at 19 åringen har smaksløker som en pensjonert gammel damen når det gjelder kaker… Uansett, fredag formiddag hadde jeg vært å trent, så derfor inneholdt ikke denne kaka noen kalorier, og jeg kunne nyte hele to svære biter uten et snev av dårlig samvittighet. Rein matematisk forskning der altså. Kake, alltid fine øyeblikk.
Endelig litt tid til å tegne. Det var skikkelig fint. Å ha tid til å finne frem blyant og tusjer, sette seg ved vinduet og tegne i dagslys. La pennen bare løpet over papiret og gi liv til noen av de mange ideene jeg har fått av dere som stadig titter innom bloggen. Det blir liksom sjelden tid til det når jeg har vært på jobb hele dagen, men skaperlysten kom jammen meg i vinterferien. Musikk på anlegget, kaffe i koppen, og ider som blir til streker, og streker som blir til karikaturer. Gode øyeblikk. Så gjenstår det å se da, om noen av disse strekene kan bli til kort en dag. Må bare finne ut hvor og hvordan, og i mellomtiden er det flere karikaturer i hodet som skal nå papiret.
Også har det jo ikke vært ferie før jeg har spontanmalt et eller annet. Denne uka ble det salongbordet. Fra sort til lysegrønt på en formiddag, og plutselig ble hele sofakroken bittelitt lysere. Har tenkt på det lenge, så glemt det litt, så tenkt på det igjen, og midt under frokosten på torsdag morgen fant jeg frem maling og pensel, og så var det gjort. Fint med litt gammelt nytt.
Og slik gikk uka. Ingen store utskeielser, ingen gedigne øyeblikk, likevel ei god hverdagsuke med akkurat nok øyeblikk. Nå skal søndagen nytes før det er havreskjorte og stri-lefse igjen, eller omvendt. Ja, også er det jo faktisk ikke veldig lenge til det plutselig er påskeferie eller. Håper uka som gikk ga det grunner til å smile, og at uka som kommer bjudar på fine, små øyeblikk. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.
Takk