God morgen, og riktig fin søndag. Kulda kom tilbake og gjorde atter engang dette steingamle måsahuset gulvkaldt og bråkete. Noen ganger lurer jeg på om jeg hadde turt å bo alene her. De knitrelydene fra panelet som beveger seg på kalde dager er jo reint spøkelsesaktige. Heldigvis overdøver knitringa fra peisen de andre lydene, og ikke er jeg alene heller. Podene sover, og gubben mekker på den nye hobbyen sin ved hjørnet av spisebordet.

Vet du hva annet som knitrer? Bortsett fra leddene mine etter ufrivillig trening? Tulipaner. Friske, nye og fargerike tulipaner. De knitrer. Lyden av vår, og følelsen av mamma. Tulipaner var mamma sin favorittblomst. Hele kirken var full av dem i begravelsen. Tulipaner minner meg om mamma. Fredag, da jeg kom hjem fra jobb stod en gavepose på dørmatta. En kollega hadde kjørt innom med ostepop, sjokolade og en stor bukett friske tulipaner. Makan til overraskelse, og total hverdagslykke. Det har vært ei litt sånn berg og dalbane uke, reint følelsesmessig. Jeg jobber med å ta noen avgjørelser på vegne av mg selv, og enkel forskning viser at det er vanskeligere å gå i seg selv, enn det er å analysere andre. Uansett, jeg er omgitt av så innmari fine folk. Stødige, ærlige, snille folk, som alle er gode å lene seg på når man vakler litt. Tulipanene er bare en nydelig bonus, menneskene rundt med gir alltid gode øyeblikk. Jeg er heldig, og jeg er fullstendig klar over det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

En annen kollega har hatt sin siste arbeidsdag, og jeg kjenner at det er trist, rett og slett. Skolen trenger unge, dyktige, sterke fagfolk, og det er trist når vi mister dem på arbeidsplassen. Men, veiene våres vil nok møtes igjen, i mer enn et veikryss. Samarbeid på tvers av bedrifter, og en kaffekopp i ny og ne, det hjelper. Også denne kollegaen var særs raus siste arbeidsdag, og jeg gikk hjem med gode klemmer, gode ord, og ostepop. Altså, kollegaene mine kjenner meg neste FOR godt: Godt øyeblikk.

På fredag kveld kom podekjæresten hjem på perm fra forsvaret, og den fine lille pelsballen kom på besøk igjen. Det er så mye selskap i denne lille vakre jenta. Så da ble det pelskos i armkroken hele kvelden, og hele natta. Ja, for jeg hadde ikke samvittighet til å lukke soveromsdøra, så hun lå nede i fotenden mellom meg og måsagubben hele natten. Jada, jada, det er delte meninger om bikkjer i senga, men en og annen overnatting i løpet av året skal jeg tåle. Så ble det morgentur i snøen, og hundekos hele helgen. Gode øyeblikk.

Den mørkeblå morgenhimmelen. Jeg lar meg så lett fascinere av fargene på himmelen, og en tidlig morgen denne uka hadde himmelen den perfekte blåfargen. Så fin at jeg nesten hadde lyst til å ta et strikkekurs, sånn at jeg kunne strikke meg ei kofte i akkurat denne fargen. Så vakker var himmelen at jeg gikk med nesa i været, og dermed sklei på isen, og landa på ryggen midt i veien. Litt mør i halebeinet, men på den positive siden var jo utsikten formidabel. Perfekt blå himmel, og nå har jeg et blåmerke på størrelse med indre Østfold på røven som matcher. Vinn-vinn, fint øyeblikk.

En sein ettermiddag var plutselig innboksen både på Messenger og Instagram full av meldonger fra folk som sa de hadde funnet min ukjente tvillingsøster. Og jada, bildet fra en artikkel i VG tyder på at her er det noe ingen har fortalt meg tidliger. Visse likhetstrekk er det jo. Så nå går jeg rundt å lurer på om det faktisk er sånn at jeg har en tvilling jeg ble adskilt fra under fødselen, og hvor store er mulighetene for at der ute finnes det et eldre ektepar som er styrtrike, som leter etter oss???? Altså, kanskje jeg egentlig er arving til en eller annen ostepop-fabrik, eller at familien eier store mengder aksjer i enten Freia, Nidar, eller Maarud???? Jeg har jo alltid følt litt på at jeg er født i feil kropp. Altså, jeg identifiserer meg som rik, men bankkontoen min holder meg tilbake… Uansett, DNA eller ei, litt artig å se en dobbeltgjenger. Gøyalt øyeblikk!

Å komme hjem fra kveldstur, gjennomfrossen og sliten. Det er ikke noe fett øyeblikk, sånn egentlig. Men å bli møtt med “Jeg har bestilt en pizza til oss!”, for så å kunne sette seg under det tjukke teppet i sofaen, mens gubben fyrer opp i peisen, det går definitivt under hverdagsøyeblikk! Så digg, være frossen og kald, og akkurat passe sliten og sulten, for så å tine, få tilbake varmen, mens middagen er på vei til døra! Da kjenner man seg rik! (særlig når man slipper å spleise på pizzaen!)

Og det var vel hverdagsuka. Drøssevis av små øyeblikk som skapte hverdager. Helt vanlige hverdager. Jeg har spist sunt og usunt med like stor entusiasme. Jeg har trent litt, og vært litt for lat. Jeg har vært kreativ, og jeg har sovet på sofaen, bakt store mengder grove brød til podenes matpakker, brukt altfor lang tid på å knyte opp en hel vaskemaskin med forklær på skolekjøkkenet, kost meg med oppdateringer fra kollega og elever som er i yrkespraksis i Kenya, og kjent at jeg gleder meg veldig til vinterferie. Jeg har fanga snøfnugg med tunga, spilt Yatzy med minsten, vært på et spennende intervju, og sovet godt fem av syv netter.

Nå skal søndagen nytes, før en siste innspurt før vinterferien starter. Fastelavnsboller skal bakes, krem skal piskes, og magen skal mettes. Jeg skal sende en tanke til alle de fine damene i mitt liv, morsfigurene jeg har hatt og fremdeles har, og jeg skal nyte dagen. Håper at uken som gikk var raus med øyeblikkene, og at du får fine stunder i uka som kommer. Riktig god søndag til alle, god morsdag til alle som feirer, og husk å stelle pent med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.