Jeg trenger denne søndagen, kjenner jeg. Akkurat nå er jeg på langt nær ferdig med helg, og hadde det vært opp til meg kunne helgen startet helt på nytt. Innen i morgen tidlig er jeg klar for mandag, helt sikkert, men akkurat nå…nå er det digg det ligger en fridag til foran meg, helt urørt. Store planer for dagen? Neida, ikke eneneste en, annet enn å komme litt ajour md ting jeg har hatt lyst til lenge, men ikke funnet tid til. Sy om ei bukse, strikke ferdig en ørevarmer, bake en stor ladning brød og grov rundstykker til fryser`n, lese ferdig ei bok… Åkei da, så høres det ut som planer, men det kjennes ikke sånn ut.

Ukas siste dag starter slik som de aller fleste andre søndager her i måsahuset. Foran peisen som knitrer iherdig mens varmen står fra flammene, med kroppen pakket inn i ei mjuk og gammal flanellspysj, og med nytrakta kaffe i en litt stor kaffekopp. Det smaker, lukter og føles som søndag. Podene sover, måsagubben pusler med sitt.

Mandag ble husets førstefødte i søskenflokken 23 år gammel. Jeg har regna på det, men får det ikke til å stemme. Nå er ikke jeg noe mattegeni, men at veslegutten mi er 23 år stor, det er faktisk ikke lett å forstå. Tenk at den lille lyshåra, sjenerte og forsiktige duttebassen er en voksen kar!!!

 

 

Nå skal det sies at man ikke skal skue hunden på hårene da, for selv om den barske snekker`n md tatoveringer på hele armen sikkert på avstand kan skremme leggevannet av gamle damer, så finnes det vel knapt et snillere menneske i hele værda enn akkurat denne fyren, og selv store poder blir litt småbarnslig når det kommer til egne bursdager. Før jeg stod opp mandag morgen tikket det nemlig inn en melding fra etasjen over, og da det ble tydelig at gutten ønsket seg en bursdagmorgen, slik bursdagmorgenene var før bursdager ikke lenger var like spennende, stod vi begge opp, kokte kaffe, åpnet gaver, og spiste kake til frokost før vi alle måtte farte til jobb. God start på dagen, godt øyeblikk.

Nyvaksa hus, midt i uka. Det r ikke hverdagskost her lenger, det blir mer med sånne skippertak midt i uka, når hybelkaninene klamrer seg til sokkene. Men en natt denne uka, da søvnen var bortreist på seminar eller noe, stod jeg opp da gubben stakk på jobb, sånn i fem-draget om morran. Først gikk støvsugeren en runde, etterfulgt av moppen, og til slutt støvkluten. Så fikk blomstene en klunk vann mens kaffen putret på kanna, og innen jeg var klar til å reise på jobb var huset nyvaska. Og følelsen av å komme hjem på ettermiddagen, til helt nyvaska hus, det var digg det! Og som en bonus var det fremdeles et snev av dagslys som trengte gjennom vinduene på ettermiddagen, for dagne er plutselig mange minutter lengre. Det er digg det!!! God øyeblikk.

Den dagen det lavet ned! Store bløte snøfnugg surfet sidelengs gjennom lufta, og gjorde sikten kort, og skrotten frøsen. Ull og mer ull holdt likevel kroppen varm da jeg gikk hjemover, og da jeg nådde måsahuset var jeg sikker på at jeg så ut som en blaut katt, men… Denne dama har jo spesialisert seg på høyt hår, og nå tror jeg jammen jeg har funnet en kombinasjon på hårprodukter som er like sikkert som et pansra kjøretøy. For sveisen holdt den, og da jeg fant ut det flira jeg så fælt! Teltduken på hageteltet var blåst av, søplekassa lå fire meter unna søpleplattingen, fire blomsterpotter lå velta i snøen, men håret mitt var like urørt som jomfru Maria på julekvelden! Den hårsprayen hadde jeg gått god for altså, om jeg hadde vært sponsa! Kvalitet gitt! Gøy øyeblikk!!!

Og bare noen dager senere var det varmegrader, og så skarp sol at det var behov for solbriller da vi var ute å kjørte. Vinter, vår, vinter, vår…. Været er jo like uforutsigbart som hjemmestrikka bind. Men sola varma den, og det i seg selv var øyeblikk godt nok.

ENDLIG lakris fra Europris! Det er jo snart et år siden jeg fikk tak i de sist, for Europrisen på Bjørkelangen har de ikke i smågodt sortimentet lenger. Men så var vi ute å dura her en dag da, og i det vi kjørte gjennom Sørumsand på vei hjem svingte vi innom Europris bare for å se om de hadde lakrisen der! Og det hadde de! Jeg skuffa så mye opp i en sånn papirpose at måsagubben kjente på skam, men jeg lot som om jeg ikke merka det. Den posen ble tung, for å si det sånn, men det handler om om at man skal ha leeenge, ikke sant. Ihvertfall til det blir tomt…så kanskje ikke så lenge da, men innimellom er hamstring fornuftig. Det er helt merkelig hvordan lakris kan gi lykkefølelse, men det gjør det faktisk. Så nå har jeg småkosa meg litt noen dager i strekk, og enda er det ikke tomt, så jeg tenker at dette tross alt var et fornuftig kjøp. Gode (i dobbelt betydning) øyeblikk.

Mere snop. Anne Grethe legger innimellom noen så hverdagsgleder på pulten min, også dagen blir så god når den starter med en liten lapp, og en sjokolade. Tenk å ha sånne folk rundt seg, hverdagsgledespredere. Fredag morgen startet sånn. Herlig øyeblikk.

Og slik gikk uka. Med hår som ville beskyttet en hel landsby mot krutt og kuler, våt snø og bar asfalt, regn og solbriller, lakris, sjokolade og hjemmelaget grønnsakssuppe. Frustrasjon og sinne, glede og latter, ungdommer som lager liv i klasserom og på skolekjøkken, bursdagsfeiring frykt for å miste noen man er glad i. Tenk at ei uka kan bestå av så mange øyeblikk, og enda kalles det bare vanlig hverdag. Rart, men fint.

Håper uka som gikk ga deg mange fine øyeblikk, og at uka som kommer gjør hverdagen god. Pass godt på deg selv, det er du verdt. Vi blogges.