Den første setningen i dagens blogg har jeg starta på et titalls ganger. Sletta, stoppa, starta, sletta, stoppa og starta. En bitteliten stund, mens jeg satt å lukta på kaffen i kruset jeg knuget i to hender, vurderte jeg å bare skippe søndagsbloggen akkurat i dag. Men, til tross for en liten krasjlanding fredag ettermiddag og kveld, og en del tankekjør i helgen, har uka bydd på helt vanlige små øyeblikk. Små øyeblikk som gjorde uka fin, vanlig hverdags-fin. De er verdt å notere seg, verdt å hente frem igjen, kanskje spesielt etter en litt har landing. Jeg har tross alt stått på beina, de fleste dager i sterke farger, og med klare tanker.

I dag er det helt rolig i måsahuset, og dette er kanskje den aller første søndagen etter at alle tre podene flyttet ut, at jeg kjenner at stillheten er deilig. Måsagubben er jo her da, pusler med sitt, fikser frokost til oss, gjør seg litt flid med pådekking av bordet, men han bråker særdeles lite til å være en såpass røslig kar. Innimellom snur han seg og smiler, sjekker at det går bra med meg. Min trygge havn, alltid, den stillmodige gubben. Dette er et godt øyeblikk. Ro, stillhet, lukten av litt fuktig skog siver gjennom et åpent vindu, og den eneste planen for dagen er en lang tur i skogen, som ender opp på crossbanen der vi skal se svigerdatter trene ATV. Det ser ut til å bli en bra søndag.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

En morgen denne uka var jeg på jobb før klokka syv. Da er det stille på skolen da! Kun renholdere som svinger moppen, usynlige hverdagshelter som sørger for at skolen er ren, lenge før mange av oss andre er ute av senga. Jeg hadde ikke sovet den natta, og var så lei av å rusle rundt hjemme, at jeg likevel dro tidlig på skolen. På kontoret satte jeg over kaffen, kokte te-vann, lot en ensom russ få sove ut bittelitt på krakken, og satte meg ned for å sjekke mail, teams-meldinger, og lese lokalavisa på nett. Og hvilket ansikt lyser mot med fra forsiden av avisa? Største poden. I et sånn typ 15 kjappe intervju. Jeg ble en blanding av passe flau, og skikkelig lattermild. For poden er nok lik mora si hva dårlig humor angår, og svarene bar nok preg av det. Artig lell, og litt gøy start på dagen.

Jeg har gått opp slalombakken! Det er så mange år siden jeg valgte akkurat den måten å ta ei treningsøkt på. Litt fordi det er blytungt, mest fordi sist jeg gikk der møtte jeg på så mye huggorm at jeg ikke hadde ren underbukse da jeg kom hjem. Jeg er LIVREDD huggorm! Har en sånn ide om at de kommer løpende etter meg for å bite. Men akkurat nå var gresset og lyngen så kort oppover henget, at jeg tenkte det gikk bra. Og det gjorde det. Ikke en eneste orm å se, bare et pesende kvinnfolk med knekk i ryggen og bein stive som pålar på vei oppover. Det blir ti år til neste gang, men, jeg gjorde det! Helt kongefølelse å stå på toppen mens svetten renner, og vite at etter bare nedoverbakker på vei hjem ventet vaffel med brunost. Balanse er viktig. Fint øyeblikk.

Torsdag hadde Mona nok en gang invitert bygdas flotte kvinnfolk på handlekveld, og damenes aften. Det  ar kvinnfolk over alt, deilige kaker og kaffe fra Axels, kundekveld hos Fru Flon, og moteshow og shopping hos Mona. Jeg sier stort sett alltid ja til det Mona ber om, angrer litt, men det blir som regel gøy uansett. I år, som i fjor, fikk jeg “gleden” av å lede moteshowet via en mikrofon. Javier, den lokale filmmannen, og min medskyldige i filmene om Aurskog-Høland, stod for dokumentasjon av eventet, og løp rundt med kamera. Jeg ba om et, bare ett bilde, uten dobbelthake, men innser jo at han er fotograf, ikke tryllekunstner. Jeg prøvde å flirte med kameraet en gang eller to, men på bildene ser det ut som om jeg har en hittil ukjent muskelsykdom, og et alkoholproblem. Lite fotogen til tross, det var en fin kveld, proppet av gode øyeblikk.

Fredag fikk jeg også “æren” av å holde foredrag for veiledere for lærlinger i kommunen. Og selv om jeg alltid gruer meg til slike ting, så er det så gøy også. Og akkurat dette temaet brenner jeg så for. Gode veiledere for ungdommen vi sender fra oss etter endte år på skolen. Så koselig å treffe igjen tidligere elever, få noen klemmer og oppdateringer på livet. Det ble noen skikkelig fine øyeblikk.

En morgen denne uka kom kollega Miriam inn på kontoret om morgenen, og planta en iskaffe og en Stratos på pulten min, mens hun kvitret “Bare fordi!”. Små ting er store gleder. Tenk å starte dagen sånn. Sjokoladen forsvant før lunsj, og med forsvant mener jeg spist opp! Iskaffen ble med meg hjem, og så glemte jeg den litt, før jeg kom på den litt utpå kveldinga, og da ble jo liksom overraskelsen og gleden litt ny igjen. Så da lå jeg på sofaen, drakk iskaffe, og tenkte på hvor fine kolleger jeg har, og hvor heldig jeg er som har dem. Fint øyeblikk.

Litt kreativ fikk jeg også vært på tampen av uka, da bygdas triveligste dame bestilte en hjertekrans til døren sin. Jeg skyndte meg å plukke de få grenene jeg fant som ikke hadde særlig knopper og blader, og bandt et hjerte. En halvtime ute en varm vårkveld, med hagesaks og ståltråd. Ro i sjela!!! Det er ikke så mye som skal til, heldigvis.

Se der ja… da ble de nedskrevet for evigheten likevel, ukas små øyeblikk. Små, men betydningsfulle øyeblikk. Jeg har gått lange turer om kveldene, og fått bake marsipankake til vårens fineste konfirmant. Feiringen i går var så fin. Må bare vise frem det fine bildet av storepoden og pappaen min.

Jeg har ledd så høyt av han som plutselig befant seg i grilldressen en kveld, mens han vasket bilen, og sa han trente til årets bobil-sesong. For en dame-magnet altså…

Jeg har grått noen tårer, og jeg har ledd så tårer har trilla. Jeg har kjent varmen fra sola, og regndråper på nesa. Jeg har møkket til nye hvite sko fordi jeg har gått “all in” i en volleyballkamp med elever, og jeg har spist matpakka mi på krakken ute i skolegården, mens sur vind sendte knekkebrødet mitt avgårde mot parkeringsplassen. Hverdagsøyeblikk.

Håper uken som gikk ville deg vel, og at uka som kommer byr på de fineste små øyeblikkene. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.