Du vet hvordan noen ideer av og til virker aldeles fremragende etter et glass vin eller to, men realiteten er en ganske annen så snart jentekvelden er over og hodet klarner?

Sånn som for eksempel når venninna di sier noe sånt som: “Atte, du??? Jeg har sånn gavekort på en sånn prøvetime på sånn poledancing! Det hadde bare vært sååå sykt kult da! Blir du med på det eller?”

 

I dette tilfellet er det korrekte svaret nei! Nei, nei, og atter nei! Alltid bare NEI!

Men denne skrotten, langt nede i sitt andre glass med rødvin, går rett inn i akutt strippermodus, totalt blottet for enhver besittelse av selvkontroll og selvinnsikt, og svarer et øredøvende, særdeles overbevisende “JAAAA! Jeg har alltid tenkt at jeg skulle vært stripper jeg, vet du!”

All anger i etterkant har ingen betydning, for venninna di er sånn politisk korrekt skrulle som spiller samvittighetskortet i hvert eneste fordømte trekk, og lar deg ikke slippe unna en avtale inngått i gjæret drue-juice-rus, som tydeligvis er like bindene som om den skulle vært skrevet i blod.

 

Så da ble det poledancing, en introduksjonstime, på et ekte poledancingstudio, med instruktør, i hovedstaden.

Å begi seg utpå en hvilken som helst fysisk aktivitet er risikosport for denne dama, for jeg er, og har alltid vært, så langt unna et idrettstalent som det er overhodet mulig å komme! Til tross for flere år som medlem i Sørumsand Idrettsforening kom jeg aldri lenger enn fast saftblander og benkesliter på b-laget til jenter 16 i håndball, samt syvende innbytterkeeper i reserve-reservelaget i fotball, jenter 14. Dette takket være en viss redsel for lærball i fart, og en egen evne til å forstue fingre i gangfart på mykt underlag. Å tro at man derfor skulle mestre en noen som helst form for rytmisk dans rundt stang av metall i proft studio var intet annet enn dumskap.

 

På vei innover til hovedstaden, i en litt sparsommelig innredet og overbefolket tog-kupe, satt to middelaldrende kvinnfolk hvis treningsinnsats det siste tiåret har vært noe laber, og snakket om slike ting som “Hvor vanskelig kan det egentlig være? Det er jo bare en stang lissom”. En stang man skal svinge seg litt rundt i, kanskje henge litt i, snurre rundt, også “tadaaa!!!”, ferdig utdannet poledancer. Ja, for det så da unektelig lett ut, disse små klippene jeg googlet meg frem til på YouTube. Og SÅ dårlig trent er jeg da ikke, at en drøy time svinsende rundt et metallrør burde være noe problem.

 

Men jeg tok feil! Jeg tok så inderlig feil!

Vi kan jo starte med treningsklærne. Bare å komme seg inn i en ettersittende trekvart lang sykkelshorts er jo ei hel treningsøkt i seg selv. Ja, for i det instruktøren anbefaler sykkelshorts for både smidighet og feste-evne, burde det ringe ei bjelle! Enkel forskning viser at denne kroppen ikke er bygget for sykkelshorts, da jeg etter flere år med sort belte i jojoslanking, og fagbrev i ostepop nå sitter igjen med et ukledelig trelags bilring-vedheng over høna, som ved hjelp av tyngdekraften og medfødt foroverlent lut holdning konsekvent ruller enhver form for benklær med strikk i livet ned til hønekanten, uansett anledning. I tillegg har overgangsalder og et høyt inntak av Pepsi Max bidratt til at kroppen tidvis suger mer vann enn Titanic, og enhver form for blodomløp stoppes derfor av sømmen nederst på sykkelshortsen, slik at bena, fra øvre knehase og ned til ankelen ser ut som to dårlig stappede medisterpølser fra den lokale slakter`n.

Også på poledancekurs befinner det seg, i tillegg til meg og venninnen, 6 andre damer. Eller, egentlig er de unge kvinner, en kommende brud med fem venner, som har valgt dette kurset som en del av et utdrikkingslag. De har vel knapt rundet tredve noen av dem, og er tilsynelatende en slik vennegjeng som bare “eeeeelsker” å gå i fjellet, trene zumba for gøy, og som spiser tørrdampet kruspersille med løvetann-ekstrakt når de virkelig skal “skeie ut”. For denne gjengen er 2020`s utgaver av Jane Fonda på VHS, og ved siden av dem er jeg en utrydningstruet flodhest fra sjeldne vannhull i ytre Afrika!

Men mister jeg motet og innser min begrensning av den grunn? Neida! For inne i hodet mitt finnes fortsatt et snev av den unge kvinnen jeg engang var, hun med tilnærmet normalvekt, pupper som peker nordover, og med beundringsverdig pågangsmot til tross for minimalt med både medfødt rytme og styrke. Inne i mitt hode er jeg en smidig liten pusekatt som lett kommer til toppen av den stanga med ny-kvessede klør, før hun sklir nedover den like elegant som en gaselle galopperer på savannen.

Det er derfor det blir en så kolossal reality check da følgene av årevis med kroppslig forfall forårsaket av friterte godsaker, og manglende knipeøvelser etter intet mindre enn tre vaginale fødsler på under fire år blir så til de grader synligjort.

For instruktøren ber alle om å finne sin indre gudinne, og vrikke smidig på hoftene mens vi med “attitude” skritter sofistikert, selvsikkert og sexy mot stanga. Men min indre grasiøse gaselle har tydeligvis utviklet hofteledds-dysplasi og slarkete akilles, for en halv meter unna stanga tråkker jeg over og faller med alle mine 180 uproporsjonerte centimetere skrevs over en av brudepikene i utdrikkingslaget.

Jeg rakk altså ikke bort til stanga engang, før det gikk til hel***e!

“Fortvil ikke!” roper instruktøren, “Dette får du til!”, før hun viser oss hvordan vi med nette fotbevegelser og strak arm skal spinne lekent rund stanga, noen runder, sånn bare for å varme opp. “Det fikser jeg i hvert fall” tenker jeg, for det er jo de samme bevegelsene jeg i sin tid utøvde da jeg sånn passelig brisen og løs i strikken danset rundt taxi-skiltet i drosjekøen på Lillestrøm stasjon, i påvente av drømmemannen og skyss hjem til Sørumsand!

Men midt i runde nummer fire innser jeg at det er minst 20 kilo siden jeg stod i den drosjekøen, og at armen ikke lenger tåler tyngden av årenes forfall. For i tillegg til å bli bråsvimmel og uvel, knaser det mellom skulderbladene og smeller i den kanskje eneste gjenlevende muskelen i overarmen, så jeg ufrivillig slipper taket, spinner svimmelt rundt som en russisk rulett to runder ekstra ut i rommet, og stanger panna inn i enda en brudepike…

 

 

Og siden går det slag i slag. Seks småbrisne ungpiker fyker opp og ned i stengene som apekatter, svinger seg rundt til rytmen av sensuelle latinamerikanske smørsanger fra Ricky Martin som om de aldri skulle gjort noe annet, mens jeg, jeg prøver desperat å klamre meg til stanga 40 cm over bakken, ved å knyte to medisterpølser i en sykkelshorts rundt kaldt metall!

“BRA!” roper instruktøren overrasket og mektig imponert, men bra varer ikke lenge, for styrken i armene tar slutt etter nøyaktig fire sekunder på halv stang, og jeg sklir ned den stanga med så voldsom fart at jeg får brannsår fra hæla og opp til eggstokkene før jeg pulveriserer halebeinet, og lander så brått på linoleumen at det danner vakuum mellom rumpeballene, og underlivet suger seg fast til gulvet som en blåsefisk på innsiden av et akvarium!

 

To brudepiker kommer løpende til og tar tak under hver sin arm før de med et lite tilslørt stønn drar det undertegnede droget opp på føttene, og pådrar seg et aldri så lite brokk i samme slengen.

 

“Jeg tror vi stikker nå…før du skader brura også!” kniser den mindre sympatiske venninna mi, før vi takker for oss, og jeg halter, brannskadet, forslått og sår, ut av studioet!

Før vi hopper på toget hjem unner vi oss et glass vin på puben på Sentralbanestasjonen. Dumt kanskje, med tanke på hva jeg sa ja til sist jeg var i bunnen av et slikt glass, likevel befriende herlig! Et glass blir til to, smil blir til latter, og innen vi ankommer Lillestrøm stasjon er jeg lettere til sinns, overmodig brisen, og tar en liten svingom rundt taxi-skiltet mens vi venter på bussen. Det går ikke særlig bra det heller, og det er bare å innse at toget for en mulig strippekarriere for lengst har gått. Det går fint, for en tekstmelding fra gubben utgjør en privat invitasjon til å danse heftig rundt ei litt mindre stang når jeg kommer hjem. Fy flate, den gubben kan jaggu kunsten å flirte… Dessuten har jeg har vin i magen, hoven ankel, brannsår på steder sola aldri kommer til, mulig brudd i ukjent skulderblad, hofte ut av ledd, brist i bekken og halebein, forstuet eggstokk, og kan endelig skryte av, i en alder av langt-over-førr, å ha fått min aller første skikkelige idrettsskade! Over HELE kroppen!

Bare det er en bragd i seg selv!

 

Nå skal jeg tape en hel aloe vera-kaktus til innsiden av lårene…

Vi blogges!