“Våkne opp da!!! Du er SÅ kjedelig selskap. VI er blitt så kjedelige!!!”  Gubben kvekker til, et kort øyeblikk virker han mer forvirret enn en donorsperm i et reagensrør. Han drar håndbaken over haka og tørker stripen med sikkel som har forvillet seg fra drøvelen og ned på skulderen. “Åh sorry….tror jeg duppa av litt jeg!”  “Duppa av”… I gubben sin verden er det kun en kortforklaring på sovnet som en stein og snorket så drøvelen dirret og taket løftet seg.  Det er så typisk. Fredag kveld, og han sovner midt i den filmen han egentlig ikke hadde spesielt lyst til å se, men som jeg tenkte var akkurat passe komisk og romantisk nok til å sette griller i hodet på gubben om en mulig feststemt hyrdestund i løpet av helgen. Men neida, ikke engang en halvnaken Sandra Bullock og en vinterbleik Hugh Grant er nok til å holde måsagubben våken.

Jeg gjentar. “Vi har blitt så kjedelige!!!”  Gubben, som fremdeles har en fot i drømmeland strekker på seg, gjesper, og stryker meg på ryggen mens han, fremdeles i halvsøvne sier rolig- “Jeg trodde vi var enige om at kjedelig var bra jeg.”

Herregud…gubben er til og med kjedelig når han han rett. Ja, for han har faktisk helt rett. Kjedelig ER bra!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det var rett før helgen jeg mottok en melding i innboksen fra en journalist i VG. Hun skrev en reportasje om ekteskap og forhold, og trengte et intervju med et par som på et eller annet tidspunkt hadde gjennomgått en form for krise, stagnert litt i forholdet, for så å finne tilbake til hverandre igjen, og nå lurte hun på om dette var noe vi kjente oss igjen i, og om vi ville stille til intervju med samlivsforsker og hele sulamitten.

Grundig journalistikk, på alle måter. En artikkel jeg selv sikkert hadde funnet interessant, og lest om jeg tilfeldig hadde kommet over den, men nei, vi kjente oss ikke igjen, verken gubben eller jeg, så vi takket høflig nei, og ønsket journalisten lykke til videre på leting etter det perfekte paret.

Vi er så kjedelige, og kjedelig selger ikke.

Kriser, det selger. Sykdom selger. Utroskap og skilsmisser selger så trykkeriene gløder og pressen brenner. Og sentimentale romantiske historier om folk som finner sammen igjen etter å ha gått fra hverandre, det selger. Kjedelig selger ikke.

Nå er ikke drømmen min å få alle tre hakene og det vannkopp-arret jeg var så heldig å få midt i panna trøkt utover en midtside i VG, den delen kan jeg jo like gjerne blogge om på egen plattform. (Oh, the irony…) Men jeg har tenkt på det helt siden den siste meldingen jeg sendte journalisten. Kjedelig burde selge. Eller, kjedelig burde i det minste ikke være så himla undervurdert. For kjedelig kan være så inderlig trygt og godt, så stabilt. Kjedelig kan være selve lykken, og jeg skulle så inderlig ønske at mange, mange flere kunne oppdage nettopp det. Ja, for jeg unner folk et helt alminnelig “kjedelig” samliv. Misforstå ikke.

Jeg beundrer de som finner tilbake til hverandre etter en krise, de som kan stå støtt etter å ha opplevd motgang av ulike slag. Kudos til de som tar en sjanse på ny lykke, og sjonglerer mine, dine og våre med den største ro og selvfølgelighet. Dere gjør en kjempejobb, og jeg er stum av beundring. Selvsagt fortjener slikt spalteplass. Men, jeg skulle så inderlig ønske det var rom for det kjedelige også. At det gamle ekteparet på krakken i parken, han med sixpence og rullings på innerlomma, som gir kona hånden når de reiser seg, de som ser på hverandre med forståelse og kjærlighet, et hengivent blikk som ikke har sloknet, selv etter en hel mannsalder i tospann, uten de store opp og nedturene, bare de trauste gode hverdagene…jeg skulle så ønske de også av og til fikk sin velfortjente cred!

Måsagubben og jeg, vi har vært kjedelige helt fra starten av. Den første dansen på den noe lugubre puben nederst i Strømsveien, han i kjedelig skinnjakke med ribbestrikk på ermene, umoderne hockeysveis, og mokasiner med frynser som hadde gått av moten mange år tidligere. Jeg, med flate kjedelige tøysko, og lypsyl som eneste skjønnhetsprodukt. Han som litt keitete spurte på innoverpust om –”Atte, trur du det er greit om jeg kanskje kysser deg nå eller? Du kan si nei altså!”  Ingen spontan hurramegrundt klineorgie på dansegulvet der altså, neida, traust og kjedelig, men likevel nok til å sende en gullion sommerfugler på interrail gjennom magen min.

Så gjorde vi det som falt seg naturlig deretter. Datet på kjedelige restauranter og spiste de kjedeligste pizzaene med kun ost og skinke. Kjøpte et lite, litt kjedelig hus i utkanten av ei litt stille kjedelig bygd, for det var det vi hadde råd til på to litt kjedelig lave inntekter. Vi fikk to ganske alminnelige barn på rappen, og gav de noe så kjedelig som trauste norske navn uten et snev av bindestreker eller eksotiske mellomnavn. Så kjedelig, likevel verdens herligste unger.

Giftet oss i en bitteliten seremoni i hagen hos sorenskriveren på den aller varmeste junidagen det året, spiste kake med våre aller nærmeste i det lille kjedelige huset i utkanten av den stille, litt kjedelige bygda, og danset til solen gikk ned, barføtt i en ganske kjedelig hage uten så mye som en rose i blomsterbeddet. Så kjedelig, men likevel så fint.

Enda et alminnelig barn kom til verden, og fikk et tilsvarende traust norsk navn. Vanlige huskatter født bak kjedelige låver og uthus fant sin plass i denne litt kjedelige familien, og dagene kom og gikk. Vi er har vanlige jobber, reiser på billige kjedelige innenlands ferier, kjører gamle, rustne, kjedelige biler, og har skikkelige kjedelige ufotogene hverdagskropper. (derav tegnede illustrasjoner og ikke bilder i dette innlegget. Du kan takke meg senere!)

Ikke noe drama. Ikke noe utroskap. Ingen kriser eller voldsomme krangler. Bare livet. Dette vanlige, kjedelige, men likevel ganske så lykkelige livet.

For kjedelig er for meg ren lykke, om det er salgbart eller ei, og de som kjenner meg vet at mine aller fineste øyeblikk finner jeg i den såkalte kjedelige hverdagen. Lykke er å vente til resten av denne lille kjedelige bygda sover, kjøre til et stille skogstjern en varm sommernatt, og hoppe nakne fra brygga, hånd i hånd, ut i det kalde vannet. (Benytter anledningen til å be om unnskyldning til sambygdinger som eventuelt har sett oss og blitt skremt!)

Lykke er å se en film man har sett hundre ganger før, og le sammen rett før de morsomme scenene, bare fordi man vet hva som kommer.

Lykke er å reise sammen hjem fra en foreldresamtale på skolen, betrygget og glade over at podene med de trauste norske navnene både lærer og trives.

Lykke er å sovne på hver sin sofa etter middag, sende en melding med kun et smilefjes midt på dagen, sove i gubbens litt for store t-skjorte, gråte sammen når vi må ta et endelig farvel med de vi er glad i, fordi livet noen ganger er brutalt urettferdig, eller danse salsa til den samme gamle kjedelige favorittlåta på soverommet før vi legger oss for å sove, i en ganske alminnelig, kjedelig og lite instagramvennlig seng fra IKEA.

Lykke er å diskutere hvem som sist tok ut av oppvaskmaskinen, eller hvem som glemte nøkkelen i ytterdøra. Lykke er å spise spaghetti med ketchup de tre siste dagene før lønning. Lykke er å sovne smilende ansikt mot ansikt, og lykke er å desperat hive etter pusten når man våkner i samme stilling og partneren har en morraånde fra helvete!

Nei, kjedelig er ikke salgsvare, men jeg ville ikke byttet det mot en reportasje i VG, eller all spenningen i hele verden. Gresset er ikke nødvendigvis grønnere på den andre siden, ikke om du husker å vanne ditt eget.

Skulle det uventede skje, skulle vi ryke på en smell, eller skulle en krise ramme, da skal vi sammen, forhåpentligvis ri av stormen. Men frem til da skal jeg bare nyte. Nyte dette “kjedelige” hverdagslivet vi har skapt oss sammen, vi to passelig kjedelige folka i dette gamle kjedelige huset, i denne litt kjedelige stille bygda.

Kjedelig kan være selve lykken, og lykken er aldri kjedelig.