Tente lys på bordet, brød i ovnen, sånn passe tidlig en søndagsmorgen. Lovet Mona å blogge tidlig nok til at hun kunne lese blogg på senga, før hun trasker til Myrlia med flere fine folk. Jeg skal ikke til Myrlia. Jeg skal nyte noen søndagstimer hjemme alene mens gutta stikker på tur…først må de stå opp da, og først skal jeg hente frem, og glede meg over ukas små øyeblikk.

“Wow! Man skulle ikke tro du var så dum som du ser ut” sa eleven fornøyd, takket for lånet av boka, og gikk tilbake til klasserommet. Og sånn startet uka. Det var ment som et kompliment, for sammen hadde vi naila en oppgave med glans, det var bare det at ordene stokket seg litt, og betydningen ble noe ganske annet enn et kompliment. Så lo vi skikkelig, sånn helt nede fra magen av, og fant ut at det var en fin måte å starte mandagen på.Fint øyeblikk.

Det la i grunn grunnlaget for en sånn uke da alt stokket seg litt. Jeg har hørt så mye feil, sagt så masse feil, og snublet i så mye rart, at jeg egentlig burde hatt premie for å fremdeles stå oppreist. Det toppet seg på fredag morgen da jeg åpnet døren for, og snakket høflig til min egen skygge…Tok meg lissom flere sekunder å innse at det slett ikke var et annet menneske bak meg, kun min egen skygge. Rakk tilogmed å tenke at vedkommende var ganske så treg i oppfattelsen som ikke registrerte at jeg holdt døren oppe i påvente at de skulle gå inn. Motbeviser ihvertfall påstanden om at jeg er raskere enn min egen skygge, men forsterker fornemmelsen av en bitteliten medfødt hjerneskade.

Men det har vært fine øyeblikk denne uka også altså, for all del. På mandag fikk jeg ny pult på kontoret. En større enn den halve kvadratmeteren jeg har hatt det siste halve året. Vaktmesteren har revet en telefonbod, og endelig kan jeg sitte samme vei som resten av damene på C15 igjen. Bestemte meg for å feire akkurat dette litt, og  har derfor innredet litt på kontorplassen hver dag. Plutselig gikk det sport i å gjøre den nye plassen skikkelig hjemmekoselig, så nå har jeg et galleri av familie og idol bilder, et par apekatter i gull, blondeduk, godislager, grønne planter, og en liten spa-avdeling med håndkrem og lipgloss. Det er så himla tacky, og jeg digger det! Gleder meg allerede til å pynte plassen til jul. Uansett, ny plass med blondeduk, gøyalt øyeblikk! Blir så fint atte…tilogmed rektor`n var imponert! (tror ikke han turte å si noe annet)

Den kvelden jeg fikk melding fra en elev jeg ikke har sett på en stund, og jeg lo til tårene rant. Altså, ungdommer med humor, hjertevarme, fine, kreative ungdommer med humor. Er det rart jeg elsker denne jobben? Den byr jo på de herligste øyeblikkene!

Frosne tær. Herlighet, jeg går rundt med frosne tær hele vinterhalvåret. Kirurgene har kuttet det meste av nerver, og jeg kjenner sjelden at jeg er kald før tærne er blåfrosne, og i mangel av skikkelig gode vintersko er de kalde nesten hele tiden. Nå hjelper det jo ikke akkurat at jeg er 14 år i hodet  heller da, og velger ankelsokker og tøysko på dager det sludder og blåser (det var den påståtte medfødte hjerneskaden da), men fordelen med dumskapen er jo at kvelder foran peisen med ullsokker og varme flammer blir satt ekstra pris på. Kaffe, og varme tær, nydelig øyeblikk.

Den forvekslede matpakka. Jeg er sånn ekstremt kjedelig vanedyr når det kommer til egen matpakke. Til podene kan jeg fint mekke salater, fylte horn og andre gøyale godsaker, men til meg selv blir det som regel med et par knekkebrød med brunost. Så var det den morgenen jeg var litt for trøtt i trynet og treg i droget, ble liggende litt for lenge, og dermed fikk dårlig tid. Derfor pakket jeg ned et par sånne salte kringler til minste poden, kastet sammen noen tørre knekkebrød til meg selv, pusset tenner, vekket poder, løp på jobb, og da det ble lunsj ble det klart at jeg hadde røsket med meg feil matpakke fra kjøkkenbenken hjemme. Og mer skulle det ikke til for at jeg ble sånn akkurat passe hverdagslykkelig den dagen. Synd for poden, helt konge for meg! Fint øyeblikk.

Også var det den ettermiddagen minste sendte melding og spurte om vi skulle ta følge hjem. Det er så fint de dagene det klaffer sånn at vi slutter likt, for selv om spaserturen hjem fra skolen ikke tar mer enn syv minutter, så er denne tiden gull verdt. Traske på litt våte grusveier, kjenne regnet på nesa, snakke litt om alt, og glede seg til å komme hjem. Fin stund, fint øyeblikk.

Å finne en iskald iskaffe nederst i kjøleskapsskuffen. En man kjøpte for lenge siden, for så å glemme. Sånne små “overraskelser” smaker ekstra godt da. Små gleder, I know, men trenger alle hverdagsgleder å være så gedigne da?

Blomstene. Større overraskelse enn iskaffen, en sånn overraskelse som ikke smaker godt (om du ikke er en ku, eller en sånn superveganer eller noe da…) men som varmer hjertet. Blomster, bare fordi. Nydelige, og jeg, lettrørt som jeg er, sippa jo litt igjen da. Tror jeg er ei sånn vandrende hormonbombe jeg ass, En sånn som går av litt hver gang noen er ekstra hyggelige.

Og nå står de på bordet i stua og gleder meg hver eneste gang jeg løfter blikket og kikker bort på dem. Og buketten er vanskelig å overse, for den er svær. Diger faktisk, og Lillegrå elsker den! Det er noe med den katta og blomster som jeg ikke helt forstår. Hver gang vi har blomster i huset kan hun sitte i timevis og sniffe på dem, og aller helst vil hun sove inntil vasen. Lurer på om den katta er i slekt med blomster-Finn eller noe. Uansett, pus og blomster, finere øyeblikk enn det skal man vel lete lenge etter.

Den kvelden jeg egentlig skulle jobbe, men fikk et tegneoppdrag istedet. ( Hadde glemt det helt bort, også plutselig hastet det…teflonhjerne. ) Sånne øyeblikk er så fine. Når man bare kan tenke, “Næh, skit i det, gjør noe gøy istedet!”, også faktisk gjøre det. For jobben gikk jo ikke noe sted, den var der dagen etterpå også den. (selv om jeg lenge prøvde å overbevise meg selv om noe annet!) Sitte sånn ved bordet om kvelden, høre på musikk, drikke te og spise sjokolade, og være litt kreativ med blyant og tusj igjen. Jeg burde gjøre det enda oftere, for det gir så fine øyeblikk.

Og sånn har uka gått. Innimellom dårlig formulerte komplimenter og høflig småsnakk med min egen skygge har jeg sugd til meg det ene lille fine hverdagsøyeblikket etter det andre. Pizza hos sjefen med alle damene fra kontoret, kaffe i butikken til Mona, hente Bolla ned fra liftgardinene gang, på gang, på gang….

Den røde himmelen torsdag morgen i det jeg ankom jobben, da gubben og podene diskuterte damer og mensen, og jeg lo til krampa kom, komme hjem til nystekte mandel og sjokolademuffins ala minstepoden på en helt vanlig ukedag, og tente lys på bordet hver eneste kveld denne uka. Kanskje det aller beste i mørketiden.

Og du da? Har du funnet deg noen små øyeblikk denne uka? Jeg håper det!

Vi blogges.