Vurderte en sånn årskavalkade. Det er jo så trendy blant bloggerne. Bilder fra hver måned, sånn typ “Se her, hva jeg gjorde da!”, men når alt kommer til alt er det vel i grunn bare gjentagelse og latskap. Bildene har jo vært postet før. Teksten og historiene like så.

Logget inn på Instagram for å lage en sånn “mine beste 2019 bilder”, sånn som alle gjør. Du vet, der instagram leter frem de ni bildene med flest likerklikk i året som gikk. I min collage var det et par bilder av meg (enorm ego-boost der altså, et par bilder av meg og måsagubben (ingen flatterende bilder akkurat), og resten av Bolla. (Den katta burde jo hatt egen blogg, eller instagramprofil…)

Jeg postet ikke det bildet heller. 2019 var så mye mer enn hva ni bilder av meg selv og den ugangskatta kan representere. Så langt har kanskje 2019 vært det året hvor jeg har lært mest om seg selv, selv om det slett ikke var planen på denne tiden i fjor.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg har sagt mer ja enn noen gang tidligere, på godt og vondt. Godt fordi det har bydd på så mange spennende utfordringer. Alle foredragene, konferansierjobbene. Herlighet som jeg har kost meg! Så skummelt, men så gøy! Og så slitsomt. Ja, for det er tappende å si ja, ihvertfall for et menneske som er over gjennomsnittet glad i hverdagslivet her hjemme, innenfor de fire veggene i måsahuset.

Måsahuset. Her hvor 2019 har vært aller tryggest, godt på alle måter. Her hvor vi har hatt en helt egen ro og glede i familielivet, og det til tross for at vi bor fem mennesker under samme lille tak, og alle deler ett bad. Tre tenåringer, og enda hersker roen og varmen her hjemme. Heldige er vi, rett og slett.

Den eldste poden avslluttet skolegangen med toppkarakter på eksamen, og startet i læra i det firmaet han selv ønsket. Han har tatt førerkort. Han har hatt kjærlighetssorg, han har hatt latterkramper. Han har vokst. Er ingen gutt lenger, men en ung, trygg, arbeisdom og kjærlig ung mann. Han har hele livet foran seg, og han gleder seg.

Mellomste poden er midt i siste år på vidergående før også han skal ut i læra. Han har så stor venneflokk den poden, og heldige er vi her hjemme som får bli kjent med dem. Gutter og jenter, stadig smilende i sofaen eller garasjen. Umulig og telle hvor mange pizzasnurrer eller kanelboller flokken hans har fortært her hjemme. Han har mistet to husnøkler, hans side av rommet har vært ryddig en gang på et helt år, han ser det morsomme i alt, har til gode å treffe skittentøyskurven med et hvilket som helst plagg, har nådd alle målene han satte seg i idrettåret, og livsgleden hans er til å ta og føle på.

Minstepoden er tilfreds. Hele tiden. Han har funnet sin plass på skolen, og på crossbanen. Han ble konfirmert, også der valgte han selvsikkert sin egen vei. Han begynte å tro på egne talenter. Spiller ethvert instrument på gehør, er kreativ som få, og så ryddig og arbeidssom at han gjorde seg fortjent til sitt eget hjørne av garasjen. Det finnes ikke den ting den gutten ikke kan reparere. Han har danset på juleball, tatt fra hverandre og skrudd sammen, og pusset opp en moped, tatt sin første pallplass i et motocrossløp, og vokst seg over hodene på alle oss andre i måsahuset.

Gutta mine ble store i 2019. Store og trygge. Det er godt å kjenne på.

2019 var året der søvnen tidvis forsvant, men nettene ble kreative. Året der jeg fikk nye utfordringer på jobb, på godt og vondt, likevel elsket hvert minutt. Så mye at jeg gleder meg til å se kolleger og elever igjen i morgen tidlig. Året jeg trente mye, og året jeg trente lite.Året jeg ikke ringte mine nærmeste ofte nok, men likevel fikk fortalt alle hvor glad jeg er i dem. Akkurat det har vært viktig for meg. Si det mens jeg kan, mens jeg enda finnes, og mens alle mine fine ennå er her.

Nok engang fikk vi erfare hvor skjørt livet er, da en av guttas venner gikk bort så altfor tidlig. Det har kanskje blitt ekstra mange klemmer etter det, ekstra mange samtaler. Det har kjentes riktig, og godt.

2019 ble året måsagubben og jeg igjen fikk tid til hverandre. Fordelen med at podene blir større. Bilturer bare han og jeg, med musikk på stereoen. Turer til Hvaler for å sitte på stranden, bare se utover havet, eller spise pizza på brygga. Svømme sammen i tjernet ved midnatt. Sitte side om side i sofaen, se film. Ligge på armen, stryke på hånden til søvnen kommer. Slike små hverdagsøyeblikk som fyller hjertet av hverdagskjærlighet. Det burde bli et ord i ordboka. Hverdagskjærlighet.

2019 ble året for flauser og latter, men også for mestring. Året for en respektabel sisteplass i maraton, for bobler i glasset på hytta ved sjøen med de flotteste damene, kaffekopper og gode samtaler med gode venner, overraskende familieforøkelse i lodden pusekattform, bekymringer og lettelser.

Nyttårsforsetter for dette året har jeg ikke tenkt over. Ønsker for det nye året? Tja, si det. Jeg vil beholde alle jeg er glad i. Jeg vil fortsette å lære, fortsette å skrive. Herlighet for en glede jeg finner i det å skrive. Jeg vil fortsette å si ja, selv når det er skummelt. Jeg vil tørre å si nei, de gangene jeg kjenner at jeg lar meg styre for mye. Jeg ønsker meg 2000 følgere på instagram, for da vinner jeg et veddemål mot podene, og de må brette klær i tre uker. Jeg ønsker meg to spisestuestoler til, sånn at vi slipper å bruke utemøblene når vi er samlet mange rundt bordet. Jeg ønsker meg solskinnsdager og regnværskvelder, mange kopper varm te, og fine lesestunder. Også ønsker jeg at du som er innom bloggen og leser nå og da fortsetter å legge igjen spor etter deg, for det er en glede å bli kjent med deg.. Både her, på instagram og snapchat. Dere er så rause, så flotte, og jeg er privilegert som får lære dere å kjenne.

Nå skal den siste feriedagen, og den første dagen av det nye året brukes og nytes. Det er tid for å skape de første hverdagsøyeblikkene av det nye året.

Takk 2019, du var god, velkommen skal du være 2020.

Ta vare på de du er glad i, ta vare på deg selv. Riktig godt nytt år,

Vi blogges.