Søndag igjen. Ukeslutt og ukestart på en gang. Jeg er pakka inn i et lite virvar av flanell og ull og gamle sommerdyner forkledd som pledd. Plutselig, sånn over natta mot slutten av uka, ble det kaldt. Helt merkelig. Fra klamme, varme sommernetter, til iskaldt sengetøy som har ligget under åpent soveromsvindu. Og i dag morges var det kaldt. Ikke vinter akkurat, men akkurat nok huskaldt til at man kjenner høsten trenge inn i dette gamle måsahuset.  Jeg liker det litt. Kalde knirkende gulv, levende lys i hver krok, lukten av nykokt kaffe….snart blir det knitring i peisen på søndagsmorgenene også.

Jeg skulle gjerne gått rett på de fine små øyeblikkene. Sannheten er at uka har bydd på så mange utfordringer at jeg har hatt litt tungt for å se de små øyeblikkene. De har jo vært der, selvsagt, for uten dem hadde jeg kanskje ikke sittet oppreist akkurat nå. Uten de små øyeblikkene hadde jeg ligget i senga, sovet, lukket øynene og stengt verden ute. Men jeg er sta. I følge noen, kanskje for sta for mitt eget beste. Kanskje er det som det sies, at noen dager hjemme alene, egentid og hvile hadde vært bra, men jeg liker ikke å gi meg. Og jeg er ivaretatt, der jeg velger å være. Ivaretatt av gode kolleger som vil meg vel, som støtter og backer, og lytter, og nikker, som tar tak på mine vegne, og sine egne. For en gjeng. Jeg har aldri kjent så mye på samholdet og omsorgen som nå når det har stormet som verst. Gode kolleger som er det lune hushjørnet der man søker ly i sterk vind.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Detaljer er ikke viktig, det er følelsen detaljene får frem teller. Jeg har for første gang i livet kjent en sånn maktesløshet at kroppen sa litt stopp. Jeg forstod det ikke engang selv da bena ble , da hendene skalv, eller da synet ble uklart. Jeg ga først opp da tårene kom, og rant i 12 timer.  Men…jeg står på bena, og som sagt er jeg ivaretatt. Og jeg skal fortsette å stå!

Da kollega Martin ringte etter skoleslutt, og vi snakket på telefonene mens han kjørte hele veien hjem. Fint øyeblikk. Line som sendte meldinger, Ragnhild som stryker på ryggen og tenker praktisk, og alle de andre som ser, lytter og støtter. Fine, fine øyeblikk. Jeg er sliten, men jeg er heldig! Veldig, veldig heldig.

Jobbe på, fylle hodet med det som gir energi. Venner gir energi. Og venner, eller en venn da, startet med live shopping- sendinger fra butikken denne uka. Mona spurte for noen uker siden om jeg ville være med på live streaming, vise frem klær, og kanskje etter hvert, noe interiør. Man sier ikke nei til Mona, for Mona ville aldri sagt nei til meg. Generalprøve og premiere i ett. Kjent konsept fro mange, helt nytt for oss, men vi kom oss igjennom. Litt klabb og babb, og veldig mye moro. Mona, Therese og jeg foran kamera, og Beate bak og styrte det tekniske, som en slags “tause Birgitte”, bare mye mer teknisk klok. Jeg har ikke sett sendingen selv, det orka jeg ikke, men så har jeg jo en drøss “gode” venner da, som stadig tok skjermbilder og sendte meg underveis, med passende kommentarer til. Dævver. Veldig morsom kveld. Vi kjører igang neste torsdag også.

Den dagen verden rundt meg raste litt…eller, teknisk sett var det vel jeg som raste, tok gubben affære, på skikkelig måsagubbe-vis. Det ble burger i mysen, med påfølgende time nede ved vannet, mens et tjuetalls ender tråkket rundt oss, og på flere tidspunkt opp i fanget, for å gasse seg med medbragt solsikkefrø. Det hjalp. Selvsagt hjalp det. Ei varm arbeidshånd som holdt min, en armkrok å hvile i, og en skulder å gråte på. Måsagubben altså. Nydelig øyeblikk.

Anda som enten kjefta på meg, eller drev en eller annen form for politisk valgkamp, med meg som eneste tilskuer. Kjatta på det nebbet gikk i hundre og ett, og når jeg kvekket tilbake lyttet den, som om den forsto hva jeg sa, før den svarte. Sånn holdt vi på i omtrent ti minutter. Noe av det snodigste jeg har vært med på, men skikkelig morsomt øyeblikk.

Vi på kontoret spleisa på bursdagsgave til en kollega som er veldig ung. Egentlig er han ikke det, han er bare ung til sinns, og det har liksom blitt en greie. På kanten til mobbing egentlig, men bare på kanten. Han has sparkesykkel lissom…Så vi spleisa på blinkesko! Til en voksen mann! Jeg kosa meg så fælt da de stod til ladning her hjemme før jeg pakket de inn. Seks ulike fargevalg, og tre-fire forskjellige blinke system. Blinkesko er fine øyeblikk!

Invitasjon til skolerevy. Den kom på fredag, personlig levert av revyartistene fra vg3 i egen høye person. Så nå gleder jeg meg til uka. Til latter og fjas og unge skuespillere. Det har jo forberedt seg noen uker nå, hentet hele parykk og kostymelageret jeg har på kontoret. Dette må jo bli gøy. Det gledes.

Barnebursdag hos tante Mariann, feiring av lillegull som fyller fem. Så fint å se ungene igjen, og resten av tante og onkel-gjengen selvsagt. God mat, god kake, barnelatter, familietid… Podene her i huset smalt like gjerne til med trommesett og keyboard i gave til ungene, so det ble da i det minste en livat feiring. Alle foreldres mareritt, men veldig artig for oss som kunne hvile ørene etter selskapet.

Og slik gikk uka. Skjelvende kropp og stive skuldre, tårer og frustrasjon. Likevel mange gode øyeblikk. Solskinn på stolryggen tidlig på morgenkvisten, en boks kokosboller levert på døra av snille folk, kalde føtter i varme, hullete ullsokker, og filmkveld med popcorn og ostepop midt i uka. Ekorn og småfugl på fuglebrettet, rykende ferske kanelsnurrer til kveldsmat, og et nytt lite nurk i kretsen vår har kommet til verden. Glede.

Håper uka som gikk var grei med deg, og at uka som kommer gir deg gode øyeblikk. Nyt søndagen, og vær raus med deg selv. Det fortjener du. Og du? Fortell meg gjerne om et av dine fine øyeblikk fra uka som gikk, det hadde vært en hyggelig avkobling i dag. Vi blogges.