Hallo søndag, og velkommen skal du være. Vanedyret er ikledd pysjamas, som vanlig, pakket inn i det gule teppet, som vanlig. På frokostasjetten ligger to knekkebrød med gulost, og fire lakrisbiter som ble til overs etter lørsdagssnopet i går. Balanse i kostholdet er jo så viktig, og jeg er skikkelig nøye på sånt. Ihvertfall så lenger sukkerkvota går i min favør. Det klør irriterende på et par myggstikk på beina, et tegn på at sommeren ikke er helt over, men gresset ute er fuktig etter nattekulda, og flere av bladene er gule. Så høsten er liksom i gang den og. Vi er midt imellom sommer og høst, og enkelte dager har jeg nytt godt av begge årstider.

Skrotten og hodet er slitent. Oppstarten av skoleåret har vært av den travle sorten. Jeg trives best når jeg jobber med hele meg, og følelsen av å ikke strekke til, eller ikke få jobbet på den måten jeg trives bestet med, eller den måten som gjør meg god, den er kjip. Det tar på.  Men i morgen er en ny mandag, og jeg har trua. Ungdommene lander snart, det samme gjør de ansatte. Og først skal jeg bruke søndagen på det søndager er aller best til. Ro, hvile, og mennesker og aktiviteter som gir energi. På bordet brenner stearinlys, på benken står allerede en gjærdeig til heving, og hvis myggen peller seg dit pepper`n gror, blir det et aldri så lite høstsjau ute i hagen også.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Uka har vært, som alle de andre siste ukene, travel, men full av fine øyeblikk. Tirsdag tok Helse og Oppvekstavdelingen med snaue 100 elever fra vg1 og vg2 til Fossheim leirsted. Her var det duket for et døgn med læring, lek og med et felles mål om å bli kjent. Skal ungdommer lære trenger de trygghet, og trygget kommer når man kjenner hverandre. Det var herlig, og det var slitsomt. Det var gøy, og det var kaos. Og det var nattevakt! Hele natten satt jeg på en madrass i gangen, og drømte om senga hjemme, men når morgenen kom, og kaffen var varm, og 100 ungdommer samlet seg til frokost, da var det liksom verdt det igjen. Så mange fine øyeblikk på et døgn, så masse flott ungdom!

Jeg tok selvsagt med meg skoledagboka jeg fikk for et par uker siden på leir, fordi….fordi jeg er “hu der som gjør sånne kleine ting”!. Men det var klokt det, viste det seg, for skoledagboka ble en greie! Den ble sendt rund og fylt med minner og hilsninger fra ungdommer i alle klasser. Tenk så gøy, enda noen år fra nå, og lese små notater fra de som da er unge voksne. Dagens små notater blir snart gode minner. Fine øyeblikk.

Det tar tid å komme seg etter et slik døgn da! Mye tid faktisk, for selv om det bare gikk i kaffe og saft kjenner man seg nesten bakfull i to døgn etterpå, når søvnen har uteblitt, og inntrykkene er så mange. Den eneste medisinen som funker da er naturen! På med joggeskoa, ut i skauen, og raske til svetten renner. Hadde ikke helt sett for meg at hjortelusa ikke hadde sosiale antenner, og dermed ble i overkant innpåslitne, men bortsett fra insektene leverte skogen som alltid. Farger på trærne, og farger i skogbunnen. Skogen er som et sukkertøy for øyet på denne tiden. Nydelige øyeblikk!

En time i hengekøya! Slitne føtter, og susing i hodet etter lange dager på jobb blir liksom litt borte når man kan ligge å svinge mellom to trær. Sval vind, ikke et eneste menneske som snakker, og sakte gynging fra side til side. Rein avslapping, og skikkelig digg øyeblikk!

Den dagen elevene fra vg3 sendte melding  på teams og lurte på om de kunne gjøre et kort intervju med meg i forhold til skolerevyen de jobber med. Jeg svarte selvsagt ja, og gikk dermed rett i fella!!! Enkel forskning viser at “noen” kommer til å bli imitert i den kommende revyen. At elevene ikke jobbet hardere med kostymene de hadde til rådighet er jo artig, da undertegnede nå vil ha  “hockey-sveis” på premieren. De skal ha for innsatsen da, og jeg lo så jeg gikk rett ned i knestående da jeg skjønte greia. Morsomt øyeblikk, og bilde er selvsagt delt med tillatelse fra “mini-me”.

Ut og mate gakkgakker. Gubben har jo en greie for ender, og når vi har tid, da durer vi dit hvor endene befinner seg, med en pose frø til de nebbete, og ei matpakke med no godt til oss andre. Det ble en sånn tur denne uka. Det er noe så godt og rolig over ender som svømmer rundt skjøret vi sitter på, og innimellom vagger opp til oss for å gasse seg med solsikkefrø rett fra hånda. Så herlige dyr, kombinert med matpakke ute i frisk luft…nydelige små øyeblikk.

Og slik var enda en hverdagsuke. Ender, og ungdommer, uten sammenlikning for øvrig. Kveldsturer med en pode som har hatt behov for å snakke litt, latter og fjas med kolleger i en travel skolehverdag, sol og regn, grovbrød og kake. Jeg har henta energi hver morgen fra kornbaren i kantina, og lagt min elsk på Biola med rødbet, bare fordi fargen på frokosten gjør meg glad. Jeg har spilt inn en sekvens til filmen vår, et intervju med en ildsjel fra Setskauen, fått parfyme i posten, slått tåa i dørkarmen, klippet gresset som var blitt altfor langt, snubla i egne skolisser, og fått solbrilleskille etter mage timer på volleyballbanen med ungdomma.

Høyt og lavt, aktiv og lat. Håper uka som gikk bød deg på fine øyeblikk, og at uka som kommer gir deg mange fler. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.